Pynte til jul

Jeg og mitt alter ego redaktøren av Inger Johannes juletidende er begge i krigs¬humør på søndagsformiddagen. Det er 12. desember, og Lucia har ikke vært ennå. Merk dere det: Lucia har ikke vært ennå!!!! I dag er det tredje søndag i advent, og ikke er det noen sein advent, heller. Og i forgår forstod jeg at jeg raskt ville bli bedømt som SJUSKE om ikke julepynten min kom opp snart.

I går lå jeg sofabundet med øm ribbe, (og da snakker vi om mine egen ribbein), men i dag har jeg løpt rundt i pysjen og hengt opp og ordnet og styrt med alt som kan sees utenfra. Til og med CH-nissen, som med årene har resignert og innsett at han får ikke komme fram før bittelille julaften, har tatt plass i vinduet i arbeidsrommet mitt for å sende et beroligende signal til forbipasserende om at hun som bor her ikke har glømt at det var jul. (Når det BLIR, jul skal han få komme i stua som før, riktig nok.)

Hvorfor sur? Det er bare det at jeg pleier å glede meg til og kose meg med å pynte til jul, jeg. Hele adventstida bruker å gå med til å pusle og rydde i skap og skuffer og få det reint og fint. Hyller der to-do-bunker med papirer har ligget, blir tømt og gjennom¬gått, og det er plass til nisser og engler der fra og med ca 20. desember.

Jeg pleide å pynte lille julaften før, evt bittelille, litt avhengig av om jentene var hos pappa. Men det skjer noe med samfunnet, og jeg har ikke fått det raskt nok med meg. Det kan skyldes at 2007 var jeg nyinnflyttet og uten sofa, og det meste ble litt forenklet, og det var greit. Et 15 cm høyt juletre i tre tronet på toppen av papp¬kartong¬stabelen, f. eks. Trivelig de dagene jeg var hjemme i jula.
2008 hadde jeg kjæreste som hadde bodd i Australia mesteparten av livet. Der pynter de til advent, for 2. juledag drar de på sommerferie, og da må pynten ned. Så for hans skyld, slengte jeg fram litt rød duk og sånt alt til Lucia. Jeg følte at det var et av de større kompromissene man gjør i et forhold, men man er jo voksen og raus, ikke sant?
I fjor hoppet vi jo stort sett over jula hos oss.
Og i vår tid går ting fort. Nå er det plutselig ingen som venter til jul med å pynte, og man blir SÆR om man ikke har rød advent. Og jeg innså det litt for seint, selv om jeg nok var på glid. Det er grenser for hvor annerledes en orker å være og hvor utmeldt av fellesskapet. Det holder i grunnen lenge med å være uførepensjonert, ikke-lutheraner og dessuten basalt sær.

Så leser jeg sannelig meg en leder i den ellers utmerkede Drammens Tidende om en som tenker på sin stakkars venninne fra barndommen der juletreet først kom opp på lillejulaften og det var på alle måter stusselig. Samt at det var dysfunksjonalitet på andre vis, da. Men alt ble nevnt i samme slengen.

Så derfor løper jeg. Henger opp, rydder fram, bytter lilla med rødt. I morgen skal jeg kjøpe ny elektrisk pynt i det ene vinduet, så det lyser av jul ut til alle naboer. Og litt inn. Nå skal jeg bare henge opp hjerter i kjøkkenvinduet og stryke det røde skjerfet mitt, og så skal koret vårt synge julesanger. DET gleder jeg meg til.

Plutselig tenker jeg. Er det flere som tvangspynter? Kanskje verre enn for meg, for jeg vil jo ha pynten, bare jeg kunne fått gjøre det på min måte... Men det er sikkert noen som føler et konformitetspress i forhold til hele denne julesaligheten vi andre har.

Men de av dem som har råd, drar vel til Thailand.