Overhjelpsom teknologi. / Skrive-ut -julehefte-blues.

Hvert år skriver jeg et julehefte, ”Inger Johannes Juletidende” ,som en del folk setter veldig pris på å få i posten, ikke på mail. Og de er glade for å få det før julaften.

Det pleier ikke å være noe problem. Jeg sender aldri Tidenden innen den 16. som Posten så inntrengende tigger om, men takket være alle dere som faktisk gjør det, så går det bra.

I år vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde tenkt å sende det den 20., og så kom det ting i veien som har å gjøre med styremøte i borettslaget, et par mannfolk som skulle snakke i hele avsnitt for å gi et ja/nei-svar, ( fordi de ikke visste helt, tenker jeg, eller ikke gadd å høre etter hva jeg egentlig spurte om), to på samme dagen var i overkant, spør du meg. Og en buss som ikke kom. Men likevel den vanlige forj.....heten som ligger utenfor ens kontroll og som en alltid tar høyde for.

Så jeg rakk ikke posten i tide, men i dag skulle også gå bra.. Dermed utsatte jeg like godt printinga til den påfølgende morgen, for å printe ut 6-8 sider av et julehefte har jeg gjort så ofte nå at jeg kan det. Jeg har fått ny PC og har en relativt ny skriver, men jeg har skiftet før, og det har ikke pleid å by på problemer.

Så ikke nuh!
Word 2010-systemet hadde så inderlig gjerne villet at jeg skulle lage oppsettet til juleheftet mitt etter en automatikk som Redaktøren av Inger Johannes Juletidende ingenlunne var forberedt på å lære seg i denne søte førejuletid. Jeg lovte dyrt og hellig å lære meg det på nyåret, og gikk i gang med gamle fakter. Du vet: egne avsnitt og overskrift laget ved å sette fet skrift og litt større typer. En liten WordArt innimellom for moro skyld.
Men det var som om Wotti ( som jeg kaller skriveprogrammet mitt, det høres litt mer ut som den vesle udresserete valpen det oppfører seg som) ikke greide å tro helt på det at jeg ikke ville ha mer hjelp. Han kunne jo så mye rart, hadde en masse kunnskaper om marger, avsnitt og automatikk som han ivret og logret for å få lov å vise meg. Nesten som en likemann som ikke har vært på likemannskurs eller en mamma med alt for dårlig jeg-du-sortering. Eller som en treeåring som skal ”hjelpe mor” og tømmer melposen utover golvet.
Dessverre kom jeg på å legge inn ei tom side først, for å se hvordan det ble med de sidene som kom mot hverandre på papirutgaven. Men Wotti var ikke helt bekvem med dette trikset, så da jeg prøvde å ta bort den siden igjen, forskjøv han både marger og avsnitt. Så da måtte jeg la den være der, da...
Ja, ja, så derfor var det bare å starte utprintinga på side 2 og ta det derfra: Side 2,4,6,8 og i 10 eksemplarer. Og så snur vi bunken, og skriver ut side 3,5,7,9 på baksiden. Men riktig side opp, det er peanuts, det er mange år siden noen sist fikk julehefte stiftet i toppen fordi baksida kom feil vei.

Wotti var skriveprogrammet sitt med solid bakgrunn for egne meninger og en forbausende god hukommelse. Han foreslo både det ene og det andre, men jeg sa bestemt: ”Nei, Wotti, Dekk!” Å si ”dekk” via en Cannon printer skjer ved at du napper arkene rett ut av holderen, og dermed slutter den å skrive, og på PC-skjermen kommer det et vindu som forteller deg at du er tom for papir, og at du skal legge i papir og trykke på OK-knappen på skriveren. Men det jeg liker aller best, er at det også er et valg om å annullere utskrift. Den har jeg brukt mye. Jeg liker denne måten, for da trenger jeg ikke bruke så mye teknologi, nappe og trykke inn knapper, det er greiene sine, det!

Men Wotti hadde ikke gitt opp! Han våknet med et glad byks: Hurra, hun skal skrive ut noe på to sider her! Det er jeg god på! Ja, spør meg ikke hva han tenkte, jeg har gitt opp, jeg la inn en veldig utvetydig kommando om at jeg faktisk bare skulle ha utskrift på en side, ikke skjønner jeg hvordan han ferska hva jeg holdt på med. Men det gjorde han! Men siden jeg da hadde lagt inn en bunke ark med utskrift på baksida, så kom teksten oppå. Og sidetallene kom også hurramegrundt.

Til slutt lyktes det meg å overliste Wotti og få satt det hele opp på min måte.
Det måtte jeg jo! Med den ulykksalige side 1 blank, ville Wotti sin metode føre til at hele juletidenden begynte med en tom side. Og et ekstra ark i konvolutten, ble det også. Det ville ikke blitt noe fint, men det kunne jo ikke Wotti forstå, stakkars. Han bare knistret og pep og var lei seg fordi jeg ikke ville følge rådene hans. Tror jeg. Jeg fikk i hvert fall mer og mer følelsen av et levende vesen som hadde inntatt min PC.

Nå har jeg i hvert fall overlistet han. (For sikkerhets skyld skriver jeg dette på en annen PC, og jeg legger ikke ut bloggposten før jeg er ferdig, jeg tror Wotti har forbindelse med Wiki Leaks!)

Jeg ber om bare ei side om gangen, riktignok i flere eksemplarer. Intet annet. Da funker det. Bortsett fra at når har Wotti blitt sur, skikkelig, som en sur unge, vet dere. Ja, han skal gjøre som jeg ber om, men det gjøres i sneglefart. For hvert ark han ber skriveren skrive ut, skal det sendes inn igjen i skriveren og snus. Det kommer med baksida ut til slutt. Og først da går han motstrebende med på å skrive ut ett ark til, og hvert ark tar, jeg gjetter på et minutt å skrive ut.

Jeg er ikke helt sikker på om det var Wotti eller jeg som vant, men ca 1/3 av dem som skulle ha juletidende i posten fikk det før klokka 17 i dag, og de fleste utenfor Østlandet fikk det i den gule kassa som tømmes klokka 15:45.

Hvis det finnes en kode på PCen som heter: Hvis du ikke ligger dønn stille nå og lar være å bry deg, så avinnstallerer jeg deg, så gi meg gjerne et tips!