Jeg har en del praktisk å gjøre med en person som uttrykker seg i veldig omtrentlige vendinger. For en nokså direkte person som jeg, kan det bli frustrerende. Selv når denne personen siterer andre, sier han ting som ”han skulle prøve å se om han fikk gjort det”. ”Jammen, dette må han jo gjøre”, svarer jeg oppbrakt, ”hvis han ikke kan love det sikkert, så må jo vi…” - Så kommer det fram at denne andre personen faktisk har lovet å ta seg av saken. Sukk!
Det hjelper å kjenne folk. Da kan jeg jo oversette disse kanskjene og forbeholdene til sikre utsagn. Men hva gjør jeg den gangen det faktisk ikke er sikkert? For dette handlet om penger og tidsfrister der det ikke var slingringsmonn.
En annen ting er; Hvordan oppfatter sånne folk meg, når jeg ikke legger inn så mange ”vel” og ”trur nok” i praten min. Blir jeg sett på som et aggressivt rivjern?
Litt frustrert nå…
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Dette minnet veldig om noen jeg kjenner, tror du kjenner ham du også. Men dette handler vel om noe litt....nærmere? ;)
Du kjenner ikke denne personen Eva'n.
Men vi har andre varianter, som folk som aldri kan si ja, selv om det vet at de kan komme eller at det går greit, fordi det er så forpliktende, å forpliktelse er et bur man sitter fast i. Da er det bedre folk venter litt i uvisshet og prøver å sikre seg i fall vedkommende ikke stiller opp.
Men det er noe annet.
Vi har alle våre rariteter, og noen syens nok mitt forhold til systemer er hakket rarere. (Se My sitt kjøkken.)
Legg inn en kommentar