Sjukeblad

Jeg leste her om dagen at redaktøren i KK ( nei, ikke Klasskampen, men damebladet Kvinner og Klær) skulle slutte fordi hun ikke likte den mer se-og-hør-lignende tilnærmingen bladet nå skulle få. Jeg har lest mange KK-er i mitt liv, - litt færre etter hvert som jeg har gått fram i alder og visdom, men dog… Som ivrig lesende barn ga man meg hva som helst som kunne leses, og jeg leste alt. Så det er liksom noe litt barndomstrygt med ukeblader. – Eller sjukeblader som Maren til sin fars store fornøyelse kalte det da hun var liten.

Men uansett, Slarv-og-rør leser jeg ikke, og skulle KK utvikle se i den retningen var det best å kjøpe et eksemplar fortere enn svint før gæliheta begynte.

Jeg var ekstra heldig, må vite, for jeg fikk med et gratis interiørnummer. ”Hvordan gjøre det trivelig på uteplassen.” Men jeg veit ikke, jeg... Når den stripete filleryen til 600 kroner som henger over rekkverket ”matcher de andre tekstilene og gir sitt bidrag til den gode stemningen”, så er det vel så en lurer på om den som har kjøpt seg ei fillerye til 600kr som en ikke har bruk for til annet enn å henge på rekkeverket for matching, så er det noen som burde ha søkt hjelp for sin smule shopoholisme. Og stemningen en får av å være i selskap med en shopoholiker i full blomst, den er IKKE god.
Så blar jeg meg forbi halvpent og unyttig og et og annet pent og praktisk. Det er bare det at når man er 55, så har man det meste fra før.

Piknik i det fri! Her, folkens, antyder KK at man skal ta med seg på tur fire gedigne puter, hver på størrelse med en liten saccosekk. Pluss to i normalstørrelse. På piknik! Da foreslår jeg heller at man blir i sofaen og heller setter opp et vindu.

Jeg er ikke sikker på om det blir så store tapet om de begynner å drite ut mer eller mindre kjente personer i tillegg, jeg. De er jo så godt i gang med å drite ut seg sjøl.

Sudokuen var så lett at det bare var å fylle ut alle feltene, så kanskje jeg ikke fikk med meg forrige omstrukturering av KK da de prøvde å treffe markedet av ”mennesker med særskilte hjelpebehov”?

Hvis du ser meg nærme meg sjukebladstativet på Kiwi en gang til, så grip tak i begge armer, rist lett og se så om du får blikkontakt. Og så sier du (fast og bestemt): ”Kom her, nå går vi hjem og ser på Dagsrevyen!”