Å flytte inn.

Jeg håper dette er siste flytteinnlegg, sånn at vi kan gå over til verdenssituasjonen eller NAV eller nettdatingens frustrasjoner eller absolutt hva som helst annet enn flytting.

Nå nettopp ble jeg inspirert av det faktum at begge døtrene mine er på flyttefot også. Eva’n er noen lunne vel hus, og hos Maren får jeg vondt i magen når jeg går inn fordi det minner meg om den slitsomme tida meg å rive opp heimen.

Men nå er jeg inne. Og et hakk lenger enn Eva, jeg er skikkelig innflyttet. Innbodd.

Noen må ha blomster for å kjenne at heimen er en heim, andre må ha hatt venner på besøk. Noen har det sånn med musikk, kanskje. Jeg husker mannen til hun som kjøpte leiligheten min, han hadde med seg en radio, og vi hadde ikke skrevet overtagelsespapirene ferdige før han hadde plassert den på en stol og satt på musikk. Det var greit for meg. Jeg kjente med en gang at rommet ble fylt av Dem, var Deres, og det var bra. Jeg var så ferdig med det stedet, jeg bodde allerede veldig her i Drammen enda stua var full av pappesker og jeg ikke kjente en nabo. Men han kjøperen hadde nok behov for å kjenne at nå var dette Hans hus.

Så man kan si at jeg flyttet ut ved hjelp av musikken til de nye eierne, og jeg satte nok på musikk da jeg flyttet inn også. Så kom ting fram etter hvert. Bokhylla måtte jeg vente litt med, men det jeg selv greide, var å få opp ei lita hylle på kjøkkenet der kokebøkene kom på plass. Jeg satte meg ned og trakk pusten med et dypt, fornøyd sukk. NÅ bodde jeg her. Jeg hadde bøker!

Det er andre ting: Seng. Arnested, (eller induksjonskomfyr, som det heter nå for tiden.) Gardiner å trekke for og stenge verden ute. En del ting er nokså basale.

Det er godt å ha hatt venner på besøk også. Innvielsesfest er nå en ting. Men det der med den gode venninnen som sitter sammen over tekoppen synes jeg er enda viktige for å få nå-bor-jeg-her-følelsen. Å ha vært den som tar imot noen.

Nå har jeg bodd her i mange, mange måneder. Jeg kan finne veien til do i søvne og mørket, jeg har funnet den beste plassen til håndkleet og plastavfallet og har omstrukturert kjellerboden. Jeg har vent meg til at det er stille i huset, og føler meg helt sikker på at det ikke skyldes en skummel bombe som utsletter alt liv, men moderne standard for isolering mellom leiligheter.

Jeg kjenner mange av naboene, har til og med blitt med i styret i borettslaget og kan nesten alle busstidene utenat. Og da jeg hadde glemt rabattkortet mitt og skulel ta bussen, sa sjåføren: ”Det er greit, jeg vet jo at du har det, du har jo brukt det før.”

Nesodden er et sted jeg bodde en gang og der jeg har noen venner. Og ordføreren på det blå laget hilser stadig.