Rydde og kaste. Ryddeguruer. Ryddemetoder.

Innledende pludrepludring:

(Jeg lover at det ikke skal komme 20 poster om rydding, sånn som badevektblogginga jeg skrev den gangen jeg klarte å kvitte meg med 7 kg for en stund.)

TanteMy er veldig opptatt av ryddemetoder og leter stadig etter den optimale strategien. Metoden som overkjører prokrastineringstrusselen og som ikke bare fikser problemet her og nå, men virkeliggjør gjør drømmen om at man kan skape en permanent forandring til det positive i håndteringen av alle ting man synes man må omgi seg med. Og så skal den ta hensyn til ressurser som tid, krefter og økonomi.

En slik strategi må i hovedsak basere seg på smarte ting andre har oppdaget før meg. Ideelt sett burde jeg finne ut hva de har til felles, hvor de er ulike og finne noen overordna prinsipper. Jeg er ikke helt der enda, selv om jeg kombinerer prøving og feiling med litt refleksjon. Hovedmålet er å kunne klare å skaffe en permanent orden i mitt eget rot, og klarer jeg det, håper jeg at jeg etterpå forstår hva som fungerte og hvorfor.

Nå ser det ut som at jeg er nærmere en løsning enn noen gang før.

De som har lest forrige bloggpost, har fått et lite innblikk i KonMarimetoden, slik tanteMy forstår og tilpasser den. Jeg har etter siste posting fått trua mer tilbake og nå ryddet badet og et stykke på vei i smykkene mine, samt kvittet meg med et fryseskap jeg ikke trengte. Og utenom KonMari-opplegget: den første fasen av sommer­klargjøring av verandaen er gjort.

Ja, og litt overflaterydding! Det er nå en gang slik at det er noe tanteMy ikke pleier å bedrive i utstrakt grad når det ikke ventes gjester. Men nå har jeg allerede erfart at jeg etter overflateryddinga i større grad enn før greier å plukke vekk smårot og holde det ryddigere. Ting har ikke bare en fast plass. Det hadde de ofte før også. Men det er enkelt å legge gjenstanden pent og riktig på plass når den ikke skal ned i en skuff eller boks som er temmelig full fra før.

Jeg er nemlig sånn laga ( eller blitt?) at jeg ikke kan stappe noe som helst inn i et skap eller hyllesystem uten at det er lagt riktig på plass, for ellers finner jeg det ikke igjen! Inni mine skap var det stort sett tellekanter før også, selv om jeg av KonMari har lært å lagre i uttrekkskurv med tellekanten opp . Men foran hyller og skuffer, har det alltid ligget ting på stoler og i poser og esker og ventet på å bli lagt på plass på en måte så mine gjenstander lar seg finne igjen.

Mine eiendeler har hittil befunnet seg i to ulike verdener: de som er lagt pent på plass og kan finnes igjen, og de som venter på ”arkivering” og bare kan gjenfinnes ved hjelp av flaks eller ved å rydde hele den haugen de antas å befinne seg i.

Neste store prosjekt hos tanteMy er Papirdragen.

Jeg kan kose meg med å brette klær og kjenne lettelse og iver over å få ryddet opp i boden. Men papir, eller rettere sagt alt som før befant seg på papir: dokumenter, brev, bank, kvitteringer, oversikter, referater, lister… det gir meg sommerfugler i magen, prikking i hodet og generell mistrivsel både i de ukene jeg bruker på å motivere meg til å ta tak i sakene og de timene det tar å faktisk få gjort jobben. (Må føye til at jeg likevel går regelmessig på nettbanken!)

Nå står altså papirrydding for tur på KonMariplanen, men selv naturen spiller på lag med prokrastineringstrollet og drysser bjørkepollen inn i nese, øyne og bryst, samt legger en seig hinne av tankesirup over hjernen. Jeg må visst vente litt. I hvert fall bare ta det viktigste.

For å fortsatt holde ryddeprosjektet varmt og aktivt likevel, gjør tanteMy det eneste hun kan gjøre selv i halvsøvne eller midt i bjørkepollensesongen: Pludrer om saken på bloggen sin. Og siden det ikke er noe morsomt å skrive mer om papirrydding jeg skulle ha gjort, kan heller jeg fortelle litt om andre ryddemetoder jeg har prøvd? Ja!

Ingen av dem fungerer vel optimalt, men de kan kanskje virke mindre avskrekkende enn den japanske ”Rydd ved å kaste nesten alt du har og brett resten”-damen. Så man tør å begynne.

TB3

Jeg har for mange år siden funnet på en metode som har hjulpet meg til i hvert fall å redusere det komplette kaos, faktisk uten å vekke  prokrastineringstrollet. Metoden heter TB3, forkortelse for ”Ta Bare 3 ting”.

TB3 er en tilleggsmetode. TB3 gjør man i stedet for å ikke gjøre noe, eller før man gjør noe annet. Siden prokrastinering handler om å utsette ting eller gjøre noe annet enn man burde, så saboterer den ikke TB3: ”Javisst. Klart du skal gjøre noe annet. Ta Bare 3 ting først.”

Rydd 3 ting vekk fra kjøkkenbenken. Eller knytt 3 søppelposer og sett foran døra før du går ut. Eller brett 3 plagg fra haugen med tøy. Og har du tid, kan du ta 3 ting til?

Men hva monner det å rydde vekk tre ting i den skrekkinngytende haugen på skrivebordet, kan man spørre? Selv om du klarer å ta tre ting til, og kanskje enda tre? Resten av rotet ligger der jo! Men hvis du gjør dette noen ganger, så er plutselig ikke haugen så stor å gi seg i kast med.

Her er det tre feller:
1 Ikke lag de tre tingene for store
Som vaske badet, bake brød og sjekke selvangivelsen. Det virker ikke. Da er du enten i skikkelig rydde-og-ordne-humør, og trenger ikke TB3, eller så ender det bare med at du går og sjekker Facebook, setter deg til å se på elva eller finner deg noe å spise i stedet.

2 Ikke bestem deg på forhånd at nå skal du sannelig ta 10 TB3er. Det går fort som på punktet over.

3 Sist men aller viktigst: IKKE prioriter!

TB3 er nettopp laget for dem som av ulike årsaker ikke vet hvor de skal begynne, de blir overveldet, og så blir ingen ting gjort. TB3 fungerer også godt for mange som ikke har så mye energi, for TB3, orker man ofte før man går og legger seg for å hvile.

Men kan man holde orden i sitt hus med TB3? Nei, det kan man ikke.

TB3 er  førstehjelp mot kaos. Det kan løsne på rot som kjennes som det er klistret sammen, ene og alene av den kraften som ligger i at ting ikke har vært ryddet opp i på en stund. Kanskje redselen for hva en kan komme til å finne? Eller kanskje bare konfrontasjonen med ens egen unnlatenhet? Men kanskje kan litt TB3 få deg til å føle deg så OK at du blir inspirert til å rydde på ordentlig?

(Regninger, medisiner, det er en del ting man må ta seg av før alt annet, og det greier vel de fleste. TB3 er for dem som har styr på sånne ting. Har man problemer med sånne ting, må man ikke trøste sitt indre barn med TB3 eller andre ting, men søke hjelp med en gang.)

Men nå sier vi at du er klar for å rydde ordentlig. Helt av deg selv, eller etter en liten oppvarming med TB3. Hvor er hjelp og råd?

Det finnes mange ryddeguruer. Folk som kommer med råd om rydding. Noen hjelper til også. De finnes i bøker, på nett, på TV og i virkeligheten.

Jeg verken anbefaler eller fraråder:

”Hummelvold m fl.”
Tv-programmer der man lar seg filme og klippe i tråd med godt TV, og får hjelp til å kaste rot og pusse opp og fikse i heimen.

Det kan se besnærende ut på TV, men noen av oss blir mer vettskremte. Og det spørs vel hvor vellykket det egentlig kan være? Det er litt som når man får høre om vellykka slankekurer. Man lurer på om det gir varig endring.  Det kunne vært spennende å se hvordan det så ut hos de folka et år seinere. Og ikke minst om det var viktige ting som hadde blitt borte under superryddinga.

Det jeg tror virker her, er at noen kommer og hjelper, både med å få satt i gang prosjektet, men også med litt lemping og bæring og anskaffelse av egnede konteinere til midlertidig lagring og seinere bortkjøring. Ta ut alt sammen og legge tilbake, er en metode som hjelper på de fleste ryddenivåer.

Men opplegget fra TV går nok litt vel fort i svingene til at det kan brukes av en velmenende venn eller slektning?

Så har vi

Karen Kingston sin bok Clear your clutter

Hvis du ikke har lest denne boka, så skal jeg nesten vedde på at du kjenner flere som har. Damen baserer seg på Feng shui. Du trenger ikke kunne så mye feng shui, men må være villig til å tenke i baner som energier, ikke minst stagnasjonsenergier. Hun skriver fengende og inspirerende, og jeg brukte ganske lang tid på den vesle, tynne boka fordi jeg stadig spratt opp og ryddet i ting under veis i lesinga.

Men hvis du bor trangt, må du være veldig minimalistisk, for her får du ikke utnytte plassen under senga eller installere lagringseffektive innretninger i krokene. Uten luft, får ikke energien strømme. Jeg sier ikke at det er feil. Men det krever mye kasting av ting.

Kasting her også, gitt!

Diverse:

”Rotekoppens ryddebok” har jeg kastet. Jeg husker ikke om det gjaldt nettopp denne boka, men mange selvhjelpsbøker virker som de er skrevet av noen som nettopp ikke mestrer en ting, tilsynelatende med det håp at det å beskrive alle strategier man har vært borti eller har funnet på vil virke strukturerende på forfatteren. Og så motiveres de ekstra av at det kanskje kan inspirere andre også. Litt som på denne bloggen, hm…

Og så har vi ukebladenes ”Bli kvitt rotet en gang for alle”-artiklene som dukker opp med jevne mellomrom. Ofte er poenget å gi omtale av et produkt, du vet hvordan ukeblader er…

Alle som selger ting du kan putte noe oppi, markedsfører det som et ryddesystem. Men ingen har enda funnet opp bokser og hyller som slurper til seg ting og legger det systematisk på plass…. Man kan ikke arkivere rot. Det har vi det igjen: Man må kaste mer og skaffe mindre.

”Finn ut hvem du er, og rydd i overensstemmelse med det”, er av de rådene jeg har hatt nytte av. Du kan ikke plutselig bli en helt annen person bare fordi du har bestemt deg for det. Noen kan stikke hånda midt inn i en bunke papirer og trekke ut akkurat det rette arket. Andre må ha det i en perm med alfabetiske skilleark.

Den siste gruppen kan deles i tre: De som også klarer å sette ting inn i disse permene med ikke for lange mellomrom, de som ikke klarer det, og de som har sekretær.  Gruppe to sliter. Finner jeg en god løsning her, blir det definitivt en egen bloggpost. Nei, DA trur jeg det blir bok, gitt!

Appartment therapy
er ei hjemmeside som har mange ”decluttering-råd” av ulik kvalitet. Og så har de Januarkuren hvert år, der de poster en oppgave for hver dag for å få rydda opp. Det smarteste med Januarkuren mener jeg er at man setter av januar til å gjøre mye mer rydding enn ellers, og det passer med KonMariprinsippet å rydde så fort man kan og rydde i alle ting sammenhengende. Januar er ofte en litt stille måned. Kanskje noen kan få satt av tid da?

Der leste jeg også noen tips for å kjøpe mindre. Jo mindre man orker å kaste, jo mindre bør man jo kjøpe. Relevant her var rådet at før man kjøpte noe, skulle en bestemme hvor det skulle oppbevares, samt vurdere om man måtte kaste noe annet i stedet. Dette har jeg praktisert et års tid, og det hjelper. (Apropos: jeg har gitt bort pilatesballen min.) Familiens 10-11-åring ombestemmer seg også veldig kjapt når jeg spør: Hvor har du tenkt at den skal oppbevares?

Flylady 

har jeg i likhet med TB3 blogget om før. Flylady og TB3 har omtrent samme målgruppe, og strategien er å begynne smått. Da overanstrenger man seg ikke, og man blir heller ikke så overveldet at man ikke kommer i gang.

Gjør oppvaskbenken din rein og pen og så fortsetter du å holde den sånn. Legg til små oppgaver etter hvert. Begynn med små skritt. Litt forenklet vil jeg påstå at systemet er laget for slitne amerikanske husmødre med Hubbie (kosenavn for ”husband”) og unger som roter.

Et av triksene hennes er å gripe en pose og bare løpe rundt og stappe ting oppi som skal kastes. (De kildesorterer nok ikke i Statene.) Men der ser vi det igjen. Kaste…

I juli 2012 skrev jeg en bloggpost om å kaste

http://tantemy.blogspot.no/2012/07/du-ma-da-ikke-kaste-den-fine-der.html

Da resirkulerer jeg den kastepludringa, jeg. (Og det minner meg om at det ligger mange bloggposter der som er alt for lange og for rotete skrevet, selv om de ligger på en pludreblogg. Må vel kvitte meg med noen av de verste. Men ikke før jeg er ferdig med å rydde i mange andre kategorier.)

Kaste og rydde inspirert av KonMari-metoden

 Jeg rydder for tida. Med jevne mellomrom rydder jeg, og så fyller det seg på igjen. Denne gangen har jeg lest ei bok av Marie Kondo som hevder at etter hennes metode vil du rydde en gang for alle, og siden trenger du bare legge på plass. Etter over 60 år på planeten, blir man skeptisk til alle løsninger som lover så mye, men det ser hittil lovende ut. Ja, det gjør det jo stadig vekk med nye metoder, jeg veit det!  Men det er ryddigere i en del av sakene mine enn jeg kan huske det har vært noen gang.

Kanskje kommer det av at to av Kondos viktige råd er:

1 Du må kaste mye mer

2 Du må rydde så fort du kan, sånn at du i løpet av kort tid har ryddet i alt du har.

Det er jeg i gang med, og da sier det seg selv at ryddingen allerede synes godt.

Så har hun to råd til som går rett på det som roter til ting for meg:

3 Du må rydde alt i en kategori på en gang, uavhengig av i hvilket rom det befinner seg.

4 Lagre alle tekstiler på høykant, og brett mer og heng opp mindre.

Jeg har en stygg tendens til å opprette nye systemer i stedet for å følge opp dem jeg har. Da jeg ryddet i klærne, tok jeg også  med tøy som lå til reparasjon. Jeg fant fem kurver med sytøy! Nå har jeg en. (– Hm…,nei, jeg har to. Ikke si det til Kondo, men jeg har en liten boks i bua med hjemmestrikka sokker jeg har tenkt å lappe eller stoppe- en gang.)

Tekstiler på høykant, kan høres ut som å utfordre tyngdekraften. I hvert fall når man ikke skal henge så mye på henger. Men det er genialt:

Akkurat denne delen går jeg litt i detaljer om, selv om Youtube har mange instruksjonsfilmer om det, lette å søke opp. Kanskje alle er inspirert av Kondo, eller kanskje hun bare har plukket opp ideen?

Å brette ei t-skjorte i tre med ermene brettet inn, og deretter i tre den andre veien, er kjent. Det vanlige er da å legge dem i stabel. Tenk deg at du bretter T-skjorta en gang til den samme veien? Og så setter du alle T-skjortene etter hverandre i skuffen med den brettekanten opp? Da ser du alle t-skjortene dine! Og er ikke skuffen for lav, er det enda bedre å brette på tvers i to og to, ikke tre og to. Da får du plass til enda flere uten å klemme dem for mye sammen.

Dette lærte jeg på Internett i fjor, og tross min ( og din?) skepsis: Tøyet blir mindre krøllete på den måten.

Jeg er likevel ikke sikker på at jeg aldri mer vil måtte rydde. I boka si, der hun går i detaljer, oppfordrer hun oss til å kaste det meste. De som kan leve med det, kan jo slippe å rydde.

Hun beskriver sitt forhold til å kaste med en nidkjærhet som, uten at jeg vet noe om henne som person får assosiasjoner til hvordan folk med anorexia nervosa forholder seg til mat. Det høres ikke helt  sunt ut, selv om det kanskje er beskrivelsen og ikke personen det handler om.

Hun var ikke noe skolelys og tviler på om det er noen som leser en bok mer enn en gang, om de ikke har spesielle yrker. Så når du har lest ei bok, kast den! Men uten å ha dette synet på bøker, kan man jo gå over bokhylla og sende en liten pose til Fretex nå og da med bøker som ikke holdt hva de lovet eller som man vet man ikke skal lese likevel.

Hun tror heller ikke at man vil bruke klær som har vært lagt bort en stund. Noen av oss vet at det gjør man. Både alder og særhet gjør at man ikke alltid finner klær man liker i butikkene. Og så koster klær penger. Hun har nok heller ingen erfaring med å skifte mellom ulik størrelse i klær.

Men det går an å systematisere litt. Jeg har en liten haug med klær jeg liker godt og som jeg nesten kommer inn i og noe som er alt for trangt. (I mer heldige perioder handler det om litt for stort og litt for lite.) Men det er viktig å holde volumet nede her, det medgir jeg. Og oppbevare det i en kurv/skuff på samme sted hvor man har annet tøy, så man ikke glemmer hvor man har dem og setter en bærepose i boden eller lager en egen avdeling i vintertøyet…

Å rydde så fort man kan, så man rydder i hele huset over et kort tidsrom, er ikke noe de fleste kan unne seg. Man skal ha tid og krefter. Men det går an å tenke på det på samme måten som når man pusser opp et rom eller har andre større prosjekter. Og jeg har litt trua på at det ikke er nødvendig å rydde hvert år om man følger en tilnærmet KonMari-metode.

For meg er det å rydde alt samtidig bra, fordi jeg er dårlig på oversikt og liker å fordype meg i detaljer. Av og til har jeg tid til det, også, fordi jeg er nokså arbeidsfør men uføretrygdet, men så nær pensjonsalder at jeg ikke kommer meg ut i så mye jobb jeg kunne orket. Akkurat nå dukket det opp en utilsiktet luke i det frivillige arbeidet jeg driver med også. Dermed lå det greit til rette for meg å ”ta en KonMari”. Men nå er jeg midtveis (håper jeg) og litt sliten.

Jeg vil komme til å få tatt badet og tilsvarende ting andre steder i huset (håndveska, skapet med håndvesketing, nattbordskuffen, alt i samme kategori er viktig etter KonMarimetoden). Likeså alle reingjøringsting. Smykkene skal bli en utfordring, og jeg frykter noen dype hyller i bua kan holde hardt på sakene sine. Minner er bøygen, sier Kondo, men man klarer å kaste det meste der også. Hun om det.

En nyttig erfaring når man har fraktet ting til Fretex som man ikke orker å tenke på hva har kostet: Man blir mer innkjøpskritisk. Jeg kjøpte meg ei sommerbukse som viste seg å ha et anstrøk av en grønnfarge som strengt tatt bare var fint sammen med mine hvite og svarte topper og gensere. (Lett å se nå når alle hadde en brettekant som vendte opp!) Den leverte jeg tilbake og fikk pengene igjen. Kjøpte også (under tvil) to putetrekk som skulle passe med den nye fargen på stueveggen. Fraktet dem ytterst forsiktig hjem, og tok ikke av merkelappen før jeg hadde sett på dem et par timer. (OK, de passet.) Håper dette blir en ny vane, å være bevisst på at innkjøp kan gjøres om.

Dagens oppgave skulle være å se om noen av mine 19 singletes og 11 t-skjorter (regner ikke  med dem i ull) likevel ikke skal få følge videre med på ferden, men så fant jeg 7 ekstra sommerlige singletes og tre ditto t-skjorter som ikke var lagt på plass enda, og da kjente jeg tydelig at jeg hadde mye mer lyst til å skrive en bloggpost om opplegget.

Har jeg trua på KonMari enda? Ja… jeg trur jeg har litt trua - enda.

Og du? Du kan jo prøve den brettegreia på T-skjorter og topper?

Og plutselig

”Minneord”, stod det plutselig på Facebook. En gammel barndomsvenninne av meg hadde visst… skrevet… et… minn-  Nei? … NEI!  Minneordet var OM henne, ikke AV.

Jammen, man kan da ikke tøyse med sånt! For dette kunne da ikke være sant?

Så kom jeg på at hun hadde hanglet skikkelig for et halvt år siden. Men hadde hun ikke  kommet på sykehus og blitt bedre, da? Litt før dette  skulle vi møttes sammen med en tredje gammel venninne. Det var blitt utsatt. 

Vi er ( var?)… Hvordan omskriver man så man slipper å forholde seg til verbets tider akkurat nå.? Vi ……… barndomsvenner. Vi gikk sammen på folkeskolen. Naboer. Venner. Så giftet hun seg, og foreldrene flyttet også, så vi møttes ikke mer enn en gang på mange år, det var for ca 30 år siden. Men så fant hun meg på Facebook. Nå lignet hun moren sin litt. Og mest seg selv, fortsatt. Det så jeg på bildene.

Hun virket ivrig, travel, kreativ. Sånn som hun alltid var. Jeg gledet meg sånn til å treffe henne.  Men så ble det stille på henne. Og jeg var så travel. Det var hun også. Så var hun syk. Og jeg var enda mer travel.

Og nå er profilen hennes blitt en minneprofil.

For å gjøre det helt klart: Hun lå ikke syk og vansmektet fordi jeg ikke tok kontakt. Hun hadde levd over 40 år av livet sitt helt uten meg. Men jeg visste hvert år på bursdagen hennes at i dag hadde hun bursdag. Det har neppe gått et år i tida før vi gjenopprettet kontakten uten at jeg har tenkt på henne på en eller annen måte. Da jeg snakket med datteren min i dag, brukte jeg uttrykket ”hun venninnen min som døde”. For vi var jo venninner fra barndommen. Det går da ikke over?

Samtidig vet jeg ikke om jeg kan gå i begravelsen. Om jeg har rett til det, liksom. Kanskje hvis jeg sitter bakerst?

Gjennom dagen dukker det stadig opp ting som  minner om henne. Og det føles som om et møte mellom oss skulle være nært forestående. Som at jeg skal vise henne ting, fortelle henne om ting. Nå snart.  Mens det i virkeligheten er blitt til aldri.

Og jeg kjenner sorg over at vi ikke fikk gjenopprettet kontakten. Over at vennskapet vårt hører til så langt bakover i tid at smerten over hennes død overskygges av melankolien og ettertenksomheten jeg har omkring meg og mitt perspektiv i denne sammenhengen. JEG har mistet muligheten til å gjenoppta kontakten med en savnet barndomsvenninne. JEG må sannelig rydde plass i livet MITT til de viktige tingene. Sånn at det ikke plutselig er flere som bare dør uten at jeg får…

Men Hun er den som er død nå. Fine dama.

Soyayoghurt til besvær

Av og til forskrekkes jeg av produsenter og importørers manglende kunnskap om hva forbrukerne faktisk bruker produktene til. Man skulle tro slik kunnskap var nyttig for et godt salg og en god fortjeneste.

Jeg kunne skrevet om at de ikke vet at en stor andel speltbrukere holder seg unna mjølk, og at ferdige mjølblandinger av spelt ville selge vesentlig bedre om de var mjølkefrie.

Men det skal jeg ikke, for da tar jeg jo fokus vekk fra den nye soyayoghurten med nøytral smak, som nå er til satt et hint av vanillin. Eller aroma, som er hva en intetanende kunde får opplyst via innholdsfortegnelsen.

En ikke liten andel av oss med melkeintoleranse bruker denne i matlaging. Når vi baker. Særlig i vafler og sveler. Når man marinerer kylling. Som en saftig, men kalorifattig dressing på salaten når noen må ha sydd inn buksene våre. Og på mysli. Der ikke alle av oss med nødvendighet ser behov for at det skal smake vanillin. ( Eller vi kan godt si vanilje, for her er ikke hovedpoenget ekte og uekte.)

Salatdressing med vaniljesmak er Ikke Godt. En yoghurtklatt i den sterkt krydrede suppa har også mistet sin sjarm. Kanskje å ødelegge en kylling ved å prøve å lage tikka masala med vaniljesmak har jeg ikketatt sjansen på.

Jeg ser det står mye naturell soyayoghurt i butikkhyllene. Før var det ofte tomt. Jeg lurer på om de tenker at det vil være noen sammenheng mellom redusert salg og vanillinen deres? Jeg håper det.

Og så vet jeg at konkurrenten Provamel lager yoghurt uten aroma. Har sett det I Italia...

Reunion 1. Mysenrussen 74.

Dette ble visst reunionhøsten. På besøk hos min venninne fra gymnaset ( som jeg stadig omgås) løp jeg på min venninne fra realskolen/folkeskolen. Koselig.

Men dette var nærmest en oppvarming til Festene. Og først ute var 40-årsrussen. Nå skal det presiseres at jeg aldri har vært russ. Jeg har artium, det har jeg, og gikk på gymnaset, men på det kullet jeg gikk ut med i 74 tror jeg nesten halvparten valgte å avstå fra noe så barnslig/syndig/harry/åndsfattig som russefeiring. (Personlig har jeg aldri blitt for russefeiring seinere, heller. Men sammadet.)

Jeg tror de mest ihuga har feiret hvert 5. år siden da, men sjøl har jeg bare vært på en fest. Venninna jeg har hatt kontakt med hele tida har ikke engang vurdert saken.

Men jeg liker reunions som fenomen. Stirre seg sjøl i hvitøyet med et «morndu!». Og når ens unge jeg vil løpe og gjemme seg, forsonende si: «Jeg veit. Akkurat det der var flaut. Og det der andre kunne vi kanskje unngått. Men du stod på. Gjorde så godt du kunne. Jeg er stolt av deg, jeg. Eh...oss? «

De eneste som trenger å være flaue, er kuer som ikke vil vedkjenne seg at de har vært kalver. Og så de som evt fortsetter som forvokste kalver livet gjennom, selvfølgelig.

Jeg fikk vel ikke så veldig mye ut av det første russejubileet jeg vart på. Traff et par jenter fra klassen som hadde blitt voksne. De var blitt hyggelige damer. Og noen jeg aldri kan huske jeg har sett før. Men det var en grei fest.

Faktisk var hovedpoenget mitt med å dukke opp på det første russejubileet jeg var på ( ikke si det til noen fra Mysen) å hindre at det ble sunget nidviser om meg selv, han som var kjæresten min på gymnaset og noen av venna mine. Det hadde nemlig skjedd på forrige fest. Men da var de unge enda. Vi får være litt rause med de andres unge selver også.

Men med årene og NLP-kursene har jeg fått stadig mer sansen for gjensyn med folk fra gamle dager og å hilse på gjenskinnet av den unge jenta jeg var. Så jeg ville etter hvert gjerne på Russejubieum.

Etter hvert som Internett kunne fortelle folk hvor alle var blitt av, er det lettere å finne oppdaterte adresser, og for 5 år siden fikk jeg ny invitasjon. Sikkert litt hårsårt og rart, men jeg hadde nettopp pådratt meg en sprekk i menisken og brukte krykke, og siden jeg også hadde hatt denne MS-diagnosen min i mange år, kjente jeg at jeg ikke hadde særlig lyst til å dukke opp blant fjerne bekjente akkurat i den korte perioden jeg brukte krykke, menisk eller ikke. Så jeg dro ikke.

Men i år:

Jeg meldte meg på med friskt mot, enda jeg ikke ante om det ville komme flere jeg kjente. Jeg tilhørte jo ikke den gjengen som gikk på fester den gangen, selv om jeg med åra har turt å smake sterkere ting enn lettøl.

Men festen inkluderte busstur rundt på gamle trakter. Mye er forandret, og jeg har vært lite rundt der. Jeg har ikke bil, og kjenner best strekningen jernbanestasjonen – Oppsalåsen. Og et par gamle kjente ville jeg trolig få se. God mat ville det være, og min ferdighet innen mingling og smalltalk har økt veldig på med åra, så dette kunne bli bra. En bror under ei halv mil unna (gåavstand i godvær og ikke urimelig taxiavstand i andre tilfelle )kunne huse meg til neste morgen.

Indre Østfold, Here I Come!

Jeg stoppet dog meg selv i å synge «I'm gonna be a countrygirl again». Mysen har tross alt fått seg bystatus, noe de er mektig stolte av.

Gule sider fortalte meg velvilligst hvor festlokalet lå. Anslagsvis 3-4 km fra toget langs en vei som var bygget etter min tid. Jeg har skjønt for lenge siden at en må ha bil for å bo i Indre Østfold. Men det var velkomstdrikk og greier, så hvordan hadde de tenkt at en skulle komme seg dit uten bil? Mysen er da ikke grisgrendte strøk i Odalen, heller. (På sistnevnte sted tror jeg ingen tør å ha promillekontroll, nemlig...) Jeg iler med å si at mitt hovedproblem i sakens anledning er at jeg ikke hadde noen bil.

Jeg planla å finne noen å sitte på med. Hadde funnet ei jente fra klassen på Internett som bodde i Skiptvedt og som jeg kunne ringe til, og jeg kunne spørre festkomiteen om de visste noen som kom fra Oslo i bil. Jeg mener: Jeg KAN dette med å ikke ha bil.

Jeg sjekket imidlertid Ruter først, for av og til går det jo en buss, selv I Indre Østfold. Og selv på en lørdag. Og det gjorde det. Den stoppet en kilometer fra festlokalet en halv time før oppmøte. Jess! Det burde jeg skjønt at festkomiteen hadde tenkt på, selv om de sikkert var så «himblinde» at de ikke tenkte på å si fra om det i innbydelsen.

Jeg sjekket ganske grundig, som en gjør når en er i ukjent lende, men bussavgangen fikk jeg opp flere ganger.

Lørdag morgen sjekket jeg busstidene på reiseplanleggeren en siste gang. Det er jo det som er så bra med Ruter, den oppdaterer seg om det er jordras, velta trailer som sperrer veien og annet som kunne skjedd siste timene.

Helt tilfeldig fikk jeg se at selv om jeg forskriftsmessig klikket på «i dag» (som var 23.08), så stod det i teksten over noe om 21.08. Det var rart. Og litt foruroligende, siden 23. var lørdag, mens 21. var en hverdag, (og i helgea er det jo som kjent mye mindre busser ute og kjører. Og ikke minst i Indre Østfold.)

I tillegg hadde reiseplanleggeren forslått en buss som var framme en halv time seinere, selv om den som alternativ hadde oppført bussen jeg hadde planlagt å ta, den som stemte så fint med oppmøtet.

Jeg ringte 177 for å snakke med et levende menneske.

Damen på 177 kunne fortelle meg at det gikk ingen busser på den strekningen I Hele Tatt. Hennes forslag var at jeg tok toget til Mysen og drosje derfra. ( Hvorfor hun som jobbet på opplysningen ikke visste at det var bussfortog mellom Ski og Mysen gidder jeg ikke gruble over. Jeg kan bussfortog. Jeg bor i Drammen.)

Da kunne det bli to drosjeturer på meg, ganske sikkert, siden værvarslet meldte regn. Å gå dit i regnet og sitte med våte klær og sko en helt kveld, hadde jeg lyst til det? Og tenk om jeg gikk inn på feil vei og gikk en kilometer før jeg fant ut at jeg var på feil sted?

Og ho jenta fra klassen, hvor tidlig tør en vekke et menneske en strengt tatt ikke kjenner lenger den morgenen ho skal på russejubileum og feste til et stykke ut på natta. Om ho i hele tatt skulle dit? For ikke å si å spørre etter noen av de andre i en festkomite som vel har det travelt nok på morra'n?

Dette ble for uforutsigbart for en kontrollfrik som jeg.

Så nå sitter jeg her hjemme ved Drammenselva og spiser en enkel middag med en halv øl til. Skal jeg stemme treff med mitt unge jeg fra søttiåra får det visst skje på annet vis.

Og jæ har jo aldrin vært russ, heller!

My og det å holde badevekta. Og litt om Rubins fire motivasjonskategorier.

I dag snakket de på radioen om at nesten ingen greier å beholde et vekttap. Det trur jeg på.

Jeg har tenkt på det i hele sommer, at jeg skulle skrive litt om hvordan det går med meg og badevektprosjektet mitt. For i fjor kvitta jeg meg med 7 kilo, noe som passet meg og kroppen min godt. Men så siger de jo på. I hvert fall 4 av dem, sist jeg sjekka.

Og visst skulle jeg innrømme dette på åpen blogg. Ikke er vel jeg av de der som lager illusjoner om sitt perfekte liv på nettet. Men kanskje ville det gjøre seg bedre om jeg kunne komme med noen gode råd om å stoppe utviklinga? (My liker å være den som hjelper og gir råd.) Så dermed tenkte jeg å vente til det gikk litt den rette veien igjen.

Og den rette veien har det gått. Mange ganger gjennom våren og sommeren. Og innimellom har det gått andre veien igjen. En kilo opp og en kilo ned.

De siste to ukene har det mest gått opp. Det begynte med en kjempefrustrasjon der jeg ikke klarte å finne annet akutt smertedempende middel enn en pose popkorn og en pakke digestive kjeks. Uten palmeolje. (Som om det hjalp i denne sammenhengen.) Og etter der har jeg spist.

Dette er Reunionhøsten. Først 40-årsrussen. Uka etter gamle jobben fra nittåra. Så kullfest fra sykepleierskolen. Sånne treff der man treffes og finner ut hvordan det er med folk. Med meg er det jo sånn at jeg ble ufør rundt tusenårsskiftet, aldri fikk jeg skrevet Boken og ikke traff jeg Drømmemannen. Og selv om det stort sett er folk en tror ønsker en alt godt og en føler det samme tilbake, så kunne det jo være hyggelig å ikke ha for store bilringer når en ikke har så mye vellykka liv ellers å skilte med?(Selv om det Selvfølgelig er på grunn av helsa vi sliter med ikke å legge på oss.)

Så NÅ ville jeg vel i hvert fall være motivert til å gå ned de to siste, dumme kiloene jeg la på meg? De to som gjør at det er klær i skapet som faktisk ikke passer mer. Og der kom enda en ting som burde gi drahjelp: Slippe å kjøpe nye klær.

Men nei. Og jeg skulle gjerne vite hvorfor.

---

Jeg kom borti i boka «Lykkeprosjektet» av Gretchen Rubin her om dagen. Den er kanskje ikke spesielt dyp eller nytenkende, og kan leses mens man ligger lett henslengt på verandabenken (dog med ulljakke og ditto sokker) og tviholder på illusjonen av at det fortsatt er sommer. Samtidig som den kan motivere en litt til det som på godt norsk heter å skjerpe seg.

Jeg iler med å opplyse om at Rubin ikke skriver om å holde vekta. Men en strategi kan brukes på så mangt.

Jeg googler ofte det jeg leser på papir, så jeg fant ut at nå kommer det snart ei ny bok fra damen om å endre vaner og hva som motiverer oss. Og da nærmer vi oss kanskje noe som kan hjelpe My i sitt problem med badevekta?

Gretchen Rubin snakker litt på youtube om ting som kommer i den nye boka, og deler der mennesker opp i fire kategorier etter hvordan de forholder seg til regler og forventninger, der de fire kategoriene krever hver sin tilnærming til å endre vaner.

Her er en link, så du kan se og høre henne sjøl. https://www.youtube.com/watch?v=gBNEVXg2CNU

At vi må ta vår måte å være på i betraktning når vi skal gjøre forandringer, har jeg alt lært på NLP-kurs på tidlig nittitall, men der delte vi ikke menneskene strengt inn i fire kategorier, slik Rubin gjør. Det høres noe rigid ut. Vi får se om systemet hennes modereres i boka.

Jeg beskriver kategoriene hennes slik jeg selv har forstått dem etter å ha hørt henne snakke om dem på engelsk. Jeg vil ikke prøve å oversette begrepene hennes til norsk.

«Upholders» De innenfrastyrte samarbeidende, som følger regler og forventninger, også når ingen «ser dem» eller det bare gjelder dem selv.

«Questioners»De som stiller spørsmål ved ting, og bare følger regler om de kan overbevises om at reglene har noe for seg.

«Rebels» Opprørere som ikke vil gjøre ting som er regelstyrt.
«Obligers» De utenfrastyrte samarbeidende som følger opp ting dersom det er viktig for andre eller om man har noen som følger med på det de gjør.

Vi har vel gjerne litt av alle i oss, slik jeg oppfatter det. Men kanskje en kategori er dominerende?

Jeg tilhører nok i hovedsak de utenfrastyrte samarbeidende. Det hjalp meg veldig å blogge om kostholdsendringer, mosjon og vekttap sist vår. Dessuten var jeg på lag med to andre som holdt på med det samme, og hvor vi var hverandres motivatorer. Det funka som bare det!

Sånn er jeg ellers i livet også. En venninne spurte nettopp om jeg kanskje hadde et spesielt skriv hun trengte. Om jeg har det, ligger det i en stor pose med papirer som bør sorteres denne uka. Nå vet jeg at jeg vil få sortert dem!

Jeg stiller nok i høy grad spørsmål ved regler og sannheter, og har nok gjort meg upopulær ved å argumentere for at ting jeg er uenig i skal endres. Mens andre kanskje stille og rolig bare omgår reglene. Mindre styr. Men jeg er jo enda mer enn en spørsmålstiller en utenfra motivert som følger andres regler. Jeg tror forresten jeg er flinkere til å overse forventninger enn regler.

Men jeg har da også noe av opprøreren i meg. Noen har sikkert lest det jeg har blogget om prokrastinering. Prokrastinering tror jeg må være et opprør mot ting man burde. Ting som blir veldig ulystbetont bare fordi man bør. Og selv om det er en selv som har bestemt det. I dag er det den store «rydde-på-soverommet-dagen her i heimen. Hvordan tror du ellers jeg kom i gang med å blogge om badevekta?

Det er jo ikke dumt å spille på lag med den delen av en selv som er mest aktiv i situasjonen. (Hvis det nå er slik det fungerer, da. Rubin mener nok ikke det. )Det er jo mest effektivt å utnytte kraften i personligheten. Men hadde det ikke vært fint å utvikle seg litt, sånn at man kunne motiveres uten sleipe strategier?

Men til jeg evt kommer så langt i min åndelige utvikling: Hva om opprøreren kunne jobbe på lag mot de to-fire ekstra kiloene jeg ikke føler har noe på min kropp å gjøre? Den delen av meg som liker å bryte regler, burde vel la seg motivere litt av påstanden om at de færreste klarer å holde vekta uten oppfølging av andre. Litt sånn: «Hah! Det skal vi motbevise!»

Enda bedre er det vel om jeg hadde vært mer Innenfrastyrt hva det gjelder å holde regler. Tror jeg. Men jeg vil jo ikke være en ufleksibel regelrytter, heller...

Det blir spennende hva Gretchen Rubin sier mer om dette i boka si om endring av vaner.

---

Nå skal det sies at allerede da jeg kom et lite stykke ut i «Lykkeprosjektet» ( den første boka), tenkte jeg at grunnen til at Rubin selv fikk til å skape orden i huset den ene måneden og være mer oppmerksomt til stede med ungene sine en annen, kanskje kom av at hun skrev en bok om det. Hun var slik jeg ser det en utenfrastyrt type.

Og det tenkte jeg før jeg hadde sett videoen hun seinere lagde om kategoriene... Så kanskje jeg kunne tenkt ut denne teorien helt selv, om jeg hadde gått inn for det? Eller om jeg hadde skrevet en bestseller og noen ventet på en oppfølger?