Ryddebloggpost 3. KonMari med en hint av My.

 Det tar på å ha et stort ryddeprosjekt. Jeg ser poenget i å rydde alt man har over så kort intervall som mulig. Jeg ser hva jeg har, og får en mye bedre oversikt. Særlig når jeg prøver å rydde alt i samme kategori samtidig, uansett i hvilket rom det befinner seg.

Problemet er at jeg blir lei. Ikke at det blir kjedelig. Tante My er velsignet med en glede over de små trivialiteter. Men jeg blir så støl i beslutningsmuskelen! Derfor er jeg Nesten ferdig med å rydde i smykkene mine. Jeg må bare ha en liten pause, der jeg gjør andre ting, før jeg avslutter. Ellers vet jeg at jeg ville stappet de siste smykkene ned i en boks jeg hadde lurt meg til å tro tilhørte smykkeoppbevaringa. Avdelingen for Resten, vill jeg kalt den... Jeg er forresten veldig bevisst på at jeg holder på å rydde i smykkene, selv om jeg ikke har gjort noe der på over ei uke.

Praktisk tips: A4-perm med plastlommer med smålommer i. Hver lomme festet til papplate, ellers bretter den seg.  Her har jeg oversikt over alle mindre smykker. Bortsett fra yndlingssmykkene, som henger inni speilskapet på badet.  Det fikk jeg plass til etter å ha kastet litt annet.

Store smykker henger på en liten stang, slik de alltid har gjort.  Det fungerer, nemlig. If it’s not broken, don’t fix it.

Nå er jeg i gang med papirrydd-og-kast. Jeg hadde 5 Helmerkommoder (IKEA) med små skuffer. Kjekke saker. Kan brukes til alt mulig. Familiens ungdommer mellom 11 og 34 har en skuff hver til småting, dessuten er det kontorrekvisita, bandasjer, feriebrosjyrer, jobben, frivilligjobben, gavebånd, diverse elektroniske duppeditter…  Men ved å rydde i alle kategorier samtidig, har jeg samlet ting, kastet dubletter og ting jeg har gjemt for sikkerhetsskyld i 10 år, er nå en hel Helmerkommode tom, og enda kommer jeg nok til å ha reserveskuffer når jeg har gått gjennom alt sammen. 1 stk Helmer, hvit gis bort til den som henter den sentralt i Drammen. Ikke større enn at du kan ta den med på bussen, hvis ikke han sure sjåføren kjører.

Individuell tilpasning hittil: Rydde litt i neste kategori om man går i stå i den første. Bare man vender tilbake til den første.

Ikke kaste ting det er vanskelig eller dyrt å erstatte.

Ikke sloss med papirdragen uten gode hjelpere og smarte våpen.

Litt mer om det siste:

Jeg kan ikke fordra å rydde i papirer, og det blir alltid rot i dem. Før, da jeg var syk, ble jeg så ofte sliten at papirrot aldri kunne takles på tørre viljen. Når det var trafikkork i hodet, så var det det. Så har jeg vel utviklet noen uvaner fra da.

Det er nok også årsaken til at jeg får litt panikk av store papirbunker. De pleide å utfordre konsentrasjonen min på en ytterst ubehagelig måte.

Det hjelper at noen er sammen med meg. Jeg tror det kobler meg til her og nå og virkeligheten. Som er at jeg takler papirbunker.
(Samt at Google ofte kan svare meg når jeg lurer på hva jeg skal med et papir. Og forresten ikke bare kan Google svare. Av og til sier Google(sånn omtrent): ”Bare sleng den dritten, jeg kan finne en ny til deg om du trenger den til neste år. Bare søk på emneordet, vennen min.” Og selvfølgelig kan ikke google alltid finne igjen hva det lover når ryddekastinga står på som verst. Men tro dere meg: Den finner igjen mye mer enn jeg sjøl ville gjort ved å endevende skuffer og mapper.)

Dessuten har jeg noen strategier. NLPstrategiene hjelper meg å skifte ut de ubevisste tankene som stjeler energien og skaper stress. Reikistrategien går rett på stresset. Reiki virker raskere, selv om NLP-en er ganske morsom.

Så skjer noe merkelig:
Jeg kan strategiene. Jeg vet jeg trenger dem. Men så tenker jeg ( relativt ubevisst): ”Jammen om jeg gjør den strategien, så kommer jeg til å få lyst til å sette i gang med papirryddinga. Hjelp! Det er jo det jeg ikke orker!”

Så da surfer jeg på Facebook en time. Til jeg forhåpentligvis brått og uten dikkedarer kaster meg i gang med strategien min. Fort-fort, før jeg rekker å sette på tevann. For da må jeg jo selvfølgelig drikke teen først…

 Så har vi livet, (sangkoret, jobben, frivilligjobben og TanteRundtomkring-aktivitetene), men innimellom, og litt før, litt etter, så rydder jeg. Og kaster og bretter.

Jeg vet hvor papirdragen har gjemt seg nå. Jeg slentrer bare helt rolig forbi den og prøver å få det til å se ut som jeg ikke har lagt merke til den. Hysj! Neste gang stuebordet er tomt, kommer jeg til å nappe til meg bunken den vokter over, og den kommer ikke til å være så skummel som dragen prøver å få meg til å tro.