Troverdig.

Er man langtidssyk, ufør eller på arbeidsavklaringspenger, kan det offentlige både skalte og valte med ens forhold og komme lett unna kritikk fra oss det gjelder. Vi har pr definisjon redusert troverdighet, ene alene på grunn av vårt forhold til Velferdetaten. Men du trur vel ikke på det jeg sier nå, siden det er jeg, ei ufør dame som sier det…

Og der sitter vi.

Dvs, det gjør vi jo slett ikke, vi maser, snakker, skriver og noen gjør en fantastisk innsats, som f. eks. Anna Worsley og «Marias metode» med «Sykt aktiv». Og det er flere.

Ja, det ER flere. Da en velformulert Elin Naper skrev i Aftenposten nylig om samme tema, var det en- virket det som- forundret person i kommentarfeltet som lurte på om det fantes noe statistikk på ressurssterke kronisk syke som ville jobbe. Så langt hadde han bare kjennskap til Naper og Worsley, som det ble linket til, nemlig. Men vi kan da ikke blogge og skrive kronikker alle?

Nå handlet den kronikken til Naper om å få jobb. Jobb er viktig. Men nært knyttet til dette, er dette med å ha troverdighet.

At jeg ble kviset ut av jobben min i 1997, er jeg ikke alltid så glad for å snakke om. For før jeg selv hadde solid erfaringskunnskap om det å være kronisk syk og i visse henseender ble avhengig av det offentlige hjelpeapparatet, ville jeg nok ha møtt en som lignet på meg og som fortalte noe slikt med et høflig smil, men tenkt: «Det er nok en grunn.»

Og visst var det en grunn. Mange grunner. Kronisk syke ansatte har det hardt pressede helsevesenet ikke kapasitet til å dra på. Å ha en overløper blant sine ansatte som har visse plager og symptomer felles med pasientene kan nok oppleves som temmelig emosjonelt truende. M.m.

Og på helt generell basis kan jeg legge til at hvis den ansatte kan være noe brysom, kanskje ha vist skremmende tegn på å kunne bli en varsler, mast for mye om bedre kvalitet på arbeidet som utføres eller vist annen atferd som ledere og mellomledere kan føle seg ubekvemme med, kan dette sikkert også få den akk så beleilig kronisk syke til å sitte heller løst i stolen selv med gode samarbeidsevner og høy arbeidsmoral. Vil jeg tro.

Men dersom man forteller om at man ble skviset ut, vil nok folk tenke at grunnen nok er at det ER noe med en. Og da vet de vel ikke hva de skal tro om hva man ytrer om andre ting, heller.

I tida rett etter at jeg var blitt ufør, opplevde jeg at fagkunnskaper jeg hadde ikke ble hørt på lenger.

En gang opplevde jeg at en sykepleier som ikke kunne noe om fagområdet jeg har jobbet innenfor krevde om en endring i teksten i en artikkel jeg skrev om et område jeg hadde lang jobberfaring fra. Det hun ville jeg skulle skrive, var direkte feil. Det framgikk av teksten min at jeg ( som sagt, til forskjell fra henne) hadde jobbet innenfor dette området, men for å gi teksten en enkel form, hadde jeg ikke lagt til kildehenvisninger. Det gjør man jo ikke alltid. Jeg forstår at hun derfor ikke kunne vite at hennes endrede formulering var feil, men hvordan kunne hun tro hun bare kunne rette en annens arbeid til en annerledes faktaopplysning? (Hun måtte gi seg. )

Synes du jeg bruker mange ord på å forklare dette? Det er fordi du ellers muligens kunne tenkt at det måtte jo ha vært en grunn til at hun kunne rette teksten min eller at rettingen sikkert ikke ville ført til store feilen…

En annen gang satt jeg i en gruppe som jobbet med informasjon omkring dette jeg hadde lang arbeidserfaring fra. Jeg var en av to med erfaringskompetanse. Men så hadde jeg altså faglig kompetanse i tillegg. Fagpersonene var ikke til stede på dette møtet, og de andre jobbet i ulike brukerorganisasjoner. Det kom opp et faktaspørsmål der jeg kom med en opplysning, mens et par av de andre «trodde ikke det var sånn». Jeg måtte få ordet et par ganger og snakke ganske bestemt før alle som gjerne ville gjette på hvordan ting forholdt seg innså at jeg faktisk visste hvordan ting var.

Seinere hen i samme arbeid gikk en ufaglært organisasjonsansatt inn og foreslo store endringer i en tekst jeg hadde laget ut fra brukerperspektivet. At jeg ikke hadde sans for en eneste av endringene, kunne jo skyldes at jeg var rigid og ødelagt av sykdommen min, og dessuten at jeg hadde så behov for å få komme til orde fordi jeg trengte å kompensere for at jeg var falt ut av arbeidslivet, ikke sant? Og den organisasjonsansatte kjente jo mange brukere og kunne sikkert tenke seg fram til hvordan ting var? Hun tenkte sikkert klarere og hadde bedre språk enn jeg også, hun som fortsatt var yrkesaktiv?

Så da fagspesialisten likte teksten min og ba om å få bruke den i sitt eget arbeid, ble jeg ikke bare glad for å få budskapet spredd, men jeg kjente at det gjorde godt med den faglige støtten på min troverdighet.

Synes du jeg bruker mange ord for å forklare? Jeg vil bare unngå at du tenker at jeg opplever det sånn fordi jeg osv…

En ting er at en mister troverdighet i forhold til faglige ting. Men det gjelder også det en selv forteller om sin historie som pasient og særlig som medlem av folketrygden. Hva langtidssyke og personer med langvarige skader opplever hos NAV, er så ekstremt og utenfor en hver logikk og folkeskikk at det kanskje ikke er så rart at noen kan ha problemer med å tro det. Eller, man blir av og til trodd, dersom man har pent vesen og godt språk, men folk regner med at det er et sjeldent unntak som uansett skyldes den menneskelige faktor. Og mennesket er som kjent ikke ufeilbarlig og kan ha dårlige dager.

Og hvor lang vil denne bloggposten bli om jeg forklarer hvorfor mange av mine verste eksempler ikke skyldes enkeltpersoner, men systemet hos NAV, på en måte så du tror på meg? Jeg trenger ikke det. Bare tro på ting du leser i avisen om det, så kan jeg ha litt av livet mitt for meg selv. Og så har jeg en selvpålagt taushetsplikt ovenfor dem jeg hjelper. Ikke alle erfaringene er mine egne.

Men så har jo NAV selv laget en undersøkelse blant brukerne om hvor tilfredse de var. Ganske mange var utilfredse. Undersøkelsen ble kommentert av Hanne Bjurstrøm. (Du vet, hun arbeidsministeren fra AP som ser så klok ut, og som alle sa var så flink da hun tiltrådte?) Jeg var ikke til stede, men en som var der har fortalt meg hva hun sa.

Bjurstrøm mente at man måtte huske på at disse menneskene som hadde besvart spørreundersøkelsen hadde problemer i livene sine, og at undersøkelsen måtte ses i sammenheng med det. Og min kilde sier at Bjurstrøm gjentok det en gang til, dette var altså ikke sleivsnakk.

Så mye for trua på at Bjurstrøm skulle få til en endring i NAV: Jeg er altså per definisjon et menneske som «har problemer i livet mitt», og min og andres kritikk av velferdsetaten er dermed lite å legge vekt på.

Til dere alle, og særlig om noen snakker med Hanne Bjurstrøm:
Jeg har få problemer i livet mitt som ikke skyldes NAV og dens forløpere. Selv etter å ha blitt skviset ut av jobben min, kunne jeg klart meg. Jeg er en fighter, og ga meg ikke så lett, men ble sparket beina under av en inkompetent saksbehandler hos Aetat som ikke gadd spørre sjefen sin til råds før attføringstoget mitt hadde forlatt stasjonen.

Men det trur du kanskje ikke noe på?

Det må vel ha en grunn, tenker du kanskje?