Jeg liker å snakke med folk på Internett. Et kort twitring til alle, og så responderer den som kjenner for det, som interesserer seg for saken. En treffer flere, men bryr færre.
Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.
Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.
En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?
Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.
Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.
I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!
Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…
Hvor i huleste skriver en det da?
Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.
Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.
Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.
Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.
Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.
Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Facebook er nok mye hva man gjør det til selv. Jeg ser på det som et offentlig rom, selv om jeg har veldig strikte instillinger på "privacy" og ikke skriver på eller lar andre skrive på veggen min, eller liknende.
Jeg ser igrunnen hele Internett som et offentlig rom, det er bare større. Alle kan komme til å se, man er aldri sikker. I tillegg blir det være der. Man kan ikke garantere at det faktisk forsvinner selv om man tror det er slettet, det vil som regel ligge igjen spor, muligens et annet sted. Jeg vet selv om steder jeg kan gå tilbake å se på nettsider jeg har hatt som av ulike grunner ikke eksisterer lenger. Og for meg er det OK, det er ikke hemmelig. Jeg har ikke lagt ut noe jeg ikke kan stå for.
Ting man ikke vil alle skal vite kan man skrive i dagboka si. Om den ligger på egen PC eller er i papir spiller vel ikke så stor rolle så lenge den ikke legges ut på nett.
Og ellers vil jeg minne om at også e-post kan komme på avveie og spres langt mer lettvint enn papirbrev. ;)
Jeg er enig med deg mamma, noen ting passer liksom ingen steds hen pga den private informasjonen den er nødt for å inneholde. Det er vanskelig. Man har et visst eksponeringsbehov, man trenger å bli hørt (på), og nå som internett (og særlig sosiale medier som FB og Twitter) er et urokkelig faktum blir vi mer og mer vant til å plumpe ut med tanker, ideer, spørsmål, men også følelser og historier.
Noen ganger klarer jeg ikke å holde informasjon tilbake, så sant det bare omhandler meg selv, eller ikke er negativt assosiert. Jeg føler meg trygg på å skrive at jeg savner kjæresten min når han har vært borte en hel helg. Men hva når man har en dårlig dag og syns at en selv er udugelig eller stygg eller håpløs f.eks? Eller hvis man har kranglet med noen? Dette er vel ikke egentlig informasjon man er tjent med at relativt tilfeldige "followers" på twitter veit...
Jeg tror ikke det finnes noen løsning på det, men jeg tror man kan velge hvordan man skal gjøre det. Jeg sutrer fælt på internett fra tid til annen, og angrer kanskje etterpå, neste gang holder jeg det for meg selv, og lar dermed hele følelsen gro. Andre ganger plukker jeg opp telefonen og prater med noen om det jeg har et behov for å dele.
Dagbok har jeg slutta med, hvis ingen skal lese det likevel, kan det være det samme. Fint for å få satt ord på følelsene, men ikke verd det, syns jeg.
Et av problemene med hele situasjonen er at noen ganger må man lyve for å unngå å plumpe ut med informasjon som ikke angår vedkommende. Noen ganger må man bare holde kjeft eller si "Jadda, det går helt fint med meg! :) Stortrives!" selvom det kanskje ikke var Helt Sant.
Dagbok synes jeg fungerer greit til visse ting, men av og til er jo poenget å bli hørt på og helst få litt respons. Ikke altid kommer responsen på nettet, forresten. Da er vel den som gir responsen mindre bekvem med å eksponere seg enn jeg selv. Eller responsen kan jo også inneholde ting som jeg beskrev ovenfor.
Legg inn en kommentar