Det krasseste og samtidig mest saklige angrepet på NAV hittil, og med solid dokumentasjon

… skulle man gjerne ha skrevet. Eller sett noen skrive.
Men hva er vitsen? NAVs unnfallenhet, maktarroganse, uvitenhet og generelle mistro til folketrygdens medlemmer er allerede så godt beskrevet, og av intelligente, taleføre og velopplyste mennesker. – Skulle det å være så ressurssterk være en betingelse for å bli hørt, forresten? –
Men hjelper det?

I rettstaten Norge har man et utskudd av en etat som er en bananrepublikk verdig. Hvorfor gjør man ingenting?

Jeg forstår at det finnes borgere som tror fullt og fast på at den som er ufør og for eksempel kan gå på sine bein uten å halte skulle vært fratatt trygden, og så ville de nok innfunnet seg på en jobb når sulten begynte å gnage i tarmene og døra til leiligheten var plombert.

Det finnes også borgere som er tilhenger av å gi unger juling, rive hijaben av unge jenter eller tvangsknytte den på dem. Dødsstraff, fri hasj og gratis bensin.
Men nå snakker jeg om vanlige, fornuftige folk som vil andre menneskers beste og som i mange tilfeller heller ikke er så blendet av egne privilegier at de foreslår å dele ut kaker når folket mangler brød.

Og noen synes NAV er så bra fordi de fikk sykmeldingen sin, og kanskje til og med en litt mer tilpasset jobb. For noen får jo det. Selv har jeg også møtt flere vennlige personer i NAV som skjønner hva jeg spør om og svarer på en måte så en kan forstå hva de sier. Men som jeg lærte på ex phil: Man kan ikke slutte fra det spesielle til det generelle.

Noen politikere med makt til å gjøre noe er oppvakte, opplyste og med normal empati. De leser vel ikke alle disse historiene folk skriver, men hver historie er det jo noen som leser. De som har mye makt og dårlig tid, har til og med folk som leser historiene og ytringene for seg og viser dem de beste eller mest representative. Eller et utdrag.

Det skulle vært nok. Det skulle sannelig min hatt vært mer enn nok.
Hvordan kan det være sånn at bananetaten blindt snubler videre, da?

Er det virkelig så vanskelig å forstå at ikke alle på arbeidsavklaringspenger er i stand til å holde styr på et meldekort? Og da trekker jeg fra eventuelle gliddeløse rotekopper. Tilbake står en mengde folk som virkelig ikke er i stand til dette. Kanskje halvparten av disse vil riktignok framstå som giddeløse rotekopper for den som ikke har de relevante kunnskaper i psykiatri, nevropsykologi m.m., men det er jo ikke en som ikke har denne spesialkompetansen som skal gjøre disse faglige vurderingene uansett. Eller?

Når noen på grunn av alvorlig sykdom må få andre til å ta vare på barna sine, er personen ikke sjelden også for syk til å ringe selv til NAV og si at nå skal man ikke ha barnetrygd for tiden. Kanskje ber man en venn eller slektning om å ringe og forklare saken. Det kan føre til et temmelig krast brev fra NAV, for det blir registrert som at opplysningen er kommet dem i hende av andre, som et slags angiveri, og at denne syke har unndratt seg å melde fra selv. Og- ja, selv om denne andre har sagt hvorfor man ringer for sin syke venn.

Er denne vennen litt naiv og tror på tingenes rettferdighet, ringer han kanskje enda en gang til NAV og sier at dette er da både hensynsløst og ubetenksomt. Da vil NAV mene at siden dette er et standardformular, har man ingen ting å være bestyrtet over. Det betyr jo at mange får slike brev, og kanskje mener Bananetaten at felles skjebne må være felles trøst?

Jeg vil bare avrunde med å si at historien om han som måtte møte på informasjonsmøte hos NAV for arbeidssøkende til tross for at han alt hadde fått jobb og måtte be seg fri, ikke er en vandrehistorie. Det er nemlig ikke en “han” men “dem”, for bare jeg vet om to forskjellige.

Kunne en løsning være at hver politiker som jobber på stortings- og regjeringsnivå med helse og velferd tilbød seg å være hjelper og ledsager for en person som slet med å komme seg gjennom NAV-kverna. Anonymt for NAV selvfølgelig. Noen få trengende ville få høyst tiltrengt hjelp, og et tilsvarende antall politikere ville gå inn i en akutt depresjon og slutte i politikken av hensyn til familien.