Sykmelding i uføre(t).

Jeg har hatt det vanvittig travelt i høst. Ingen er uunnværlig sies det, og hvem var det som sa at “kirkegården er full av uunnværlige mennesker”? Men noen ganger vet man at ens innsats eller kunnskap gjør en forskjell som ikke andre kunne bidratt med slik situasjonen nå engang er, og da strekker en seg vel litt lengre.

At noen (i helsetjenesten) burde ha bidratt med noe av denne forskjellen, er én sak, og en gang når alt er stillere og helsa mi tåler det, skal jeg nok vite å si det til dem som ikke gjorde jobben sin. Og for at ikke det mangehodede trollet Helsetjenesten skal få avkappet alle sine hoder, får jeg ile med å si at noen der har gjort det de skulle og sliter som jeg med å rydde etter andres unnfallenhet.
Og tanken på DET var nok til at det prikker i fingertuppene og bruser i hodet og tante My må ta seg en pause…

… men det ville ikke dere merket, og det er det som er så fint med en blogg, selv de som ikke orker stort, kan presentere en lengre, sammenhengende utlegning om et tema. Men jeg orker vanligvis i ett strekk, jeg, da.

Jeg er så uheldig og heldig at man ikke greier å få plassert meg i arbeidslivet, selv om jeg har ressurser og krefter til å være produktiv, om ikke full dag 5 dager i uka.

Hellet gjør at jeg kan ta meg av syke slektninger, andre trengende, styreverv i borettslaget og alt det der jeg lurer på hvem kommer til å ta seg av om NAV ble så flinke at de klarte å finne en jobb til de fleste av oss.

Uhellet er at min produktivitet ikke har noe vern som sykmelding, verneombud eller fagforening. Noen ganger har man det som minner om kolleger som kan ta over for en eller komme med råd om hvordan man får lagt fra seg ansvar. Nå har jeg ikke hatt det, heller.

Jeg er uførepensjonert fordi jeg har MS, en sykdom som får en del til å skvette høyt og tro jeg innen kort tid kommer til å bli veldig syk og hjelptrengende. Men det håper jeg da ikke. Mange som har MS klarer seg nokså godt, men det er alle det synes på som folk har som referanse.

Men når det prikker eller blir litt følelsesløst i fingertuppene og likeså rundt munnen, samtidig som jeg ikke kommer på navnet til sjampoen min hos frisøren og må være morgenuthvilt for å finne fram på et sykmeldingsskjema fra NAV, da ringer alarmbjellene.

Jeg kan forresten garantere at hjernen min ikke inneholder plastkomponenter! Hadde den det, vil jeg tro folk i min nærhet hadde kjent den ekle lukten man får i nesa når en har lagt fra seg brødposen litt for nær en varm ovnsplate eller har prøvd å tørke ei skjorte med en gammel hårføner uten varmestopp.

Så ikke her. Men fingrene er numne, og det skyldes ikke tastingen.

Det går bedre nå, messer jeg som et mantra, og litt sant er det. Jeg kan hvile og redusere innsatsen, og noen prøver å gjøre en viktig del av det som må gjøres. Men det skal mindre og mindre til før det kunne luktet brent plast.

Jeg vet at mindre verbale personer enn jeg sier dette på en mye enklere måte. “Nå må jeg ha mer hjelp”, sier de.

Men vet du egentlig hvor travelt folk har det nå for tiden? Det måtte i så fall være om jeg fikk tak i noen uføre med litt mer såkalt “restarbeidsevne” enn det NAV finner å kunne utnytte. Og så med litt spesialkunnskaper.

Jeg vet bare om en, og hun later til å være i innmari dårlig form om dagen. Tante My, heter hun.

Jeg tror heller jeg setter på en Poirot-dvd til henne.