Veloppdragenhet som hersketeknikk? (1)

I Østfold fantes det for en del år siden en bilsakskyndig som var kjent for å være litt røff og kontant, men visstnok real. Jeg aner ikke hva han het, og det er ikke viktig, heller.
En gang kom en kvinne med en viss sosial posisjon og skulle ta sertifikat. Da hun vil håndhilse og presentere seg, sier Bilsakkyndige: ”Jeg gir f... i hvem du er, sett deg inn i bilen og kjør!”

???

Historien er selvfølgelig ikke sann. Greit at den bilsakkyndige var en barsk mann, men dette ville vært drøyt i overkant. Men hvordan har historien oppstått? Historien hadde til hensikt å illustrere hvor real denne bilsakkyndige var, og ble fortalt meg av en som trodde på den og som kommer fra samme samfunnsklasse som jeg selv.

I miljøet der jeg vokste opp, var nok reglene for skikk og bruk like strikte som i andre miljøer, men man legger ikke alltid vekt på de samme tingene. Hos oss var det ikke vanlig å si ”De” og heller ikke å håndhilse eller presentere seg. Jeg husker mor var alltid nervøs om vi skulle i større selskaper. ”Tror du det er håndhilsing der? ” Håndhilsing ble sett på som en særs ubehagelig ting, noe vanskelig som en måtte utføre korrekt. Elementet kroppskontakt var neppe en del av det som stresset, men presentasjonen, som ofte fulgte denne hersens håndhilsinga ble oppfattet som ekstra kompliserende. Det hensiktsmessige med at en seinere slapp å lene seg fram til en annen slektning en kjente godt og hviske: ” Ho med den blomstrete kjolen, er det kjerringa te’ bror hans”, framstod ingenlunne som åpenbart.

Samtidig var det udiskutablet sånn at det var ”de høyere samfunnsklasser”, representert ved innflyttede lærere, presten og hyttefolk fra byen som bestemte hvilke regler som gjaldt, og vi andre måtte prøve å tilpasse oss deres vaner. Dette oppfattet jeg som en ydmykelse som ble påført oss, og hvis egentlige hensikt var å få oss til å føle oss usikre og dumme. Om noen tiltalte far som ”Storlien”, var det ensbetydende med at han ikke nærte noe ønske om å bli nærmere kjent med far, og mest sannsynlig nærte fiendtlige følelser.

Begynner du nå å forstå hvordan vandrehistorien om ”Den reale bilsakskyndige” har oppstått og blitt populær? Noen oppfattet det som om damen gjorde seg til og prøvde å vise at hun var mer verdt enn andre da hun håndhilste og sa navnet sitt.

Alt dette kom jeg på da jeg på radioen hørte en dame snakke bokmål på den måten de gjør det i Oslo 3. Jeg grep meg i å tenke at hun prøvde å gjøre seg viktig. Flyvetanken falt raskt død til jorden, siden jeg nå gjennom livet har møtt en mengde snille, hyggelige og sogar empatiske mennesker som snakker denne ”dialekten”. (Sosiolekt, heter det visst, forresten.) Men da jeg var barn, trodde jeg fullt og fast at folk snakket slik i den hensikt å få ”alminnelige folk” til å føle seg utilpass.

Selv om vi ikke har store klasseforskjeller i Norge, og ikke hadde det på 50- og 60-tallet, heller, så florerer det med forestillinger om ”de andre”. Kjenner du noen fra Bærum? Spør om de har fått slengt etter seg ordet ”Blærum”. Det skal visst være bæringer som sier de er fra Asker, for å slippe unna.

Og, ja da, det finnes absolutt underlige forestillinger om ”bermen” i de mer eleverte klassene også. Det fenomenet er nok mer kjent og erkjent. Og bare for ikke å gjøre bloggposten for lang, skal jeg her helt droppe å gå inn på innvandrere, innbyrdes og i forhold til dem som har bodd her noen generasjoner.

Oppfatningen om at ”de andre” sin atferd er fiendtlig ment må jo tjene en hensikt? Det er sikkert noen filosofer som har skrevet noe om det. Opplys meg gjerne, det vil ikke bli tolket som du synes du er bedre enn jeg om du kommer med et slikt eksempel.

Jeg tror jeg bare bråavslutter med å sitere Eleanor Roosevelt ”Ingen kan få deg til å føle deg underlegen uten din tillatelse.”
...men hvordan skal jeg omskrive det sitatet til en fortelling om noe han der Bilsakkyndige brukte å smelle ut av seg?