Kor e alle heltar hen?

Da jeg var lita, var faren min den sterkeste jeg visste om, sikkert den sterkeste i bygda. Langt innpå den klokeste også.

Frøken var også veldig klok. Og snill.

Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.

Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.

Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.

Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)

Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .

For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.

Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.

Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.

Hvor er de sanne heltene, da?

Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.

Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.

Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.

Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.

Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.

Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!

. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?

Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….