Om MS og kognitive problemer, 2. Dårlig konsentrasjon handler ikke først og fremst om sorg

Dette skrev jeg om til ms.no, men nå får man ikke åpnet teksten der. Her har jeg forandret litt på det også..

Før har mange vært vettskremte når de hører at ting som dårlig konsentrasjon, manglende evne til å gjøre flere ting på en gang eller dårlig synsoppmerksomhet kan følge med MS-en. Mange har trodd at man blir svært plaget, at det er snakk om å bli forvirret eller dum. Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så vet du nå at det ikke er sånn.
Ordet ”kognitiv” er forresten nytt for mange. Men det er da ikke vanskeligere enn ”interferon”?

Jeg vil gjerne sette lyset på en utbredt misforståelse om kognitive problemer og MS:
Kognitive problemer kommer ikke først og fremst som en følelsesmessig reaksjon på diagnosen.
Kognitive problemer kommer av plakk på nerver, akkurat som gangproblemer, vannlatingsproblemer, nummenhet og annet. Det er en fysisk årsak

Konsentrasjon og alt det andre kognitive kan selvfølgelig forverres av tristhet, sorg og motgang og av tretthet og fatigue. Men anerkjente forskere (bl.a. Stephen Rao) har funnet ut at dette ikke er hovedårsaken.

Mange har hørt om høyre og venstre hjernehalvdel som har ulik måte å fungere på. Dette er likevel bare en grovinndeling. Jo mer man lærer om hjernen, jo mer forstår man at det er komlisert og bittesmåtte og finurlig inni der. Nå husker jeg ikek hvem som sa at om hjernen skulle vært så enkel at vi kunne fortstått den, så hadde vi blitt alt for dumme til å forstå den…
Forskjellige kognitive funksjoner kan knyttes til ulike områder i hjernen. Når pmMS ( person med MS) har kognitive problemer, så passer disse problemene med funksjoner i de områdene i hjernen der man på MR-undersøkelse kan påvise plakk. Man har også påvist sammenheng mellom å bli verre kognitivt og at man ser økt plakk på MR.
Slik ville det ikke vært dersom problemene skyldes redsel for å få et problem, eller at man var i en krise.
Likevel kan man ikke se på MR og si helt presis hva den enkelte vil ha problemer med i virkeligheten. Der er en nevro-psykologisk test mer nøyaktig enn MR.

Grunnen til at jeg er opptatt av å snakke om dette, er at mange som har MS fortsatt får høre at de kognitive problemene deres er en reaksjon på den følelsesmessige belastningen det er å få en kronisk lidelse.
Ikke bare leger sier dette, men også noen psykologer. Dette kommer kanskje av at nevropsykologi er en spesialitet innen psykologien som ikke alle psykologer har så grundige kunnskaper om? Og at det ikke først og fremst er legen, men nevropsykologen som kan mest om dette og kan fastslå om man har kognitive problemer eller ikke.

Jeg synes det er leit at mennesker som har en skade i nervesystemet får inntrykk av at om de hadde vært mer psykisk balanserte, bearbeidet ubehagelige ting fra barndommen eller på annen måte hatt en bedre kontakt med følelsene sine, så ville et område innen deres funksjonshemming forsvunnet eller minsket betraktelig.
Slikt kan man faktisk få skyldfølelse av. Dessuten kan det hindre at man retter oppmerksomheten mot de beste tiltakene som kunne gjort hverdagen lettere.

Før jeg visste at jeg hadde MS, prøvde jeg å arbeide med meg selv, øke selvtilliten, bearbeide ubehagelige opplevelser, men uten at det hjalp på det egentlige problemet.
Marie Cardinal har i sin bok: ”Gjennom ordene” skrevet noe som jeg synes dekker den håpløsheten man kan føle i en slik situasjon:
”Jeg trodde jeg var kommet på avveier på grunn av min slette natur. Jeg trodde at jeg med litt mot, litt viljestyrke og ved å lytte til rådene man hadde ødslet bort på meg, kunne vært blant de gode. Men av feighet, av middelmådighet, av ynkelighet hadde jeg valgt feil side og var falt i redningsløs fortapelse.”

For å jobbe med den følelsemessige siden av oss selv hjelper oss ikke mer med det kognitive enn det hjelper oss med gangfunksjonen.

Selvfølgelig skal vi søke hjelp for følelsene våre, og mange flere enn de som slipper til, vil nok ha nytte av å snakke med en psykolog. Noen har sorg å bearbeide, noen tvinges av sin MS til å gjøre noe med en altfor tjenestevillig natur fordi de aldri stoler på at de er flinke nok. Andre har isolert seg i skam og fortvilelse og trenger støtte for å ta seg ut i livet igjen.
Selvfølgelig skal man søke hjelp da. Noen trenger en psykolog og andre kommer langt med et forståelsesfullt menneske å snakke med.
Og har man slike problemer i tillegg, så vil man mest sannsynlig fungere dårligere ellers også.

Men det kan hende du fortsatt vil måtte bruke Filofaxen din mer enn før, eller at du fortsatt blir desperat om damen på trygdekontoret snakker som en foss. Det er ikke sikkert du får igjen retningssansen din selv om du legger barndommen bak deg og konsentrerer deg om fremtiden.

Men det er så viktig at vi får lov til å snakke om at det er sånn, får lov å sette ord på at MS i seg selv kan gi kognitive problemer. Da kan vi også appellere til helsetjenesten om til å bli flinkere til å utvikle strategier og hjelpemidler for oss.
Hadde ikke det vært fint, da?