Uføre

Advarsel: en Inger-Johanne-blogg er ikke så kortfatta som andre blogger.
Jeg går ikke på Jobben. Takk og pris for frilansere og kunstnere, som heller ikke gjør det, og holder oss uførepensjonerte med selskap hva gjelder å påtreffes hjemme midt på dagen, ikke ha egen jobbtelefon osv

Men likevel blir man sett på som litt utenfor det gode selskap, den som ikke går på jobben av helsemessige årsaker. Man regnes ikke som samfunnsproduktiv.

Hvis jeg hadde stått i kassa på Glitter, for eksempel, eller jobbet på en sjokoladefabrikk eller hatt en spalte i et ukeblad der jeg presenterte ukens funn på shoppingrunden, da ville jeg jo vært samfunnsnyttig og produktiv. I stedet bruker jeg mye tid til å ta vare på helsa mi. Hadde den vært dårligere, kunne det fort kostet samfunnet noen tusen, forresten. Et liggedøgn på sykehus, er visst dobbelt så dyrt som å kjøre mora mi fram og tilbake i taxi mellom Ørje og Fredrikstad, samt det poliklinisk behandling koster. Og den immunmodulerende medisinen jeg vennligst har takket nei til, den koster rundt 100 000 i året, den også, vær så god Rikstrygdeverket, bruk det gjerne på å gi noen en blodtrykksmedisin som virker eller noe annet dere finner på. Å, det var da så lite, så.

Hvor var vi? Samfunnsnyttig. I stedet for å selge stæsj eller produsere skadelig mat, hva gjør jeg egentlig? Jeg tar imot telefoner fra folk som er syke. (Likemann, heter det.) Snakker, lar dem snakke, svarer på spørsmål. Deler erfaringer. Trøste og bære. Men det er gratis og belaster ikke helsebudsjettet, så det teller vel ikke? Jeg er stygt redd for at visse av disse telefonene tvert i mot har fått folk til å søke om den grunnstønaden ingen hadde fortalt dem at de hadde rett til. Da spørs det hvem vi regner som samfunnet, hun som fikk grunnstønaden eller NAV som må oppfylle flere av sine forpliktelser enn de selv la opp til.

Så hjelper jeg mora mi med de små finurlige delene av hverdagen som er blitt så altfor kompliserte for en gammel dame i en elektronisk og forandrelig verden. I tillegg har vi den underkjente samfunnsnytten av å spille Yatzy,( med 7 terninger, for ellers er det så langt mellom streeter og hus som går opp.) ”Laid back Yatzy”, det spillet ligger ingen i kø i sovepose på gaten om natta for å skaffe seg, det er ikke for bermen, men kun for dem som har ervervet seg forståelse for fenomenet gjennom lang livserfaring.

Hva gjør jeg? Skriver en blogg som ”ingen” leser. Men jeg gir også ut et julehefte som har omtrent like mange lesere som visse lyrikere som stort sett kjøpes inn til bibliotekene. (Eller er det en myte? ) Uansett er jeg redd Inger Johannes Juletidende ikke er det jeg vil holde opp foran meg når St Peter eller neste konverserende bordkavaler i selskap krever en fremstilling av hva jeg bedriver i samfunnet.

For en må helst tjene penger på det en gjør, om det skal gjelde som samfunnsnyttig. Så for et lite beløp sørger jeg for at noen sykepleierstudenter får muligheten til å lære noe om kognitive problemer og det å leve med MS. Om de møter opp og hører etter. Noen gjør det vel. Dette fungerer også greit som svar når en intetanende person i selskap vil velge et trygt og greit tema i konversasjon med fremmede og spør: ”Hva jobber du med?” Da sier jeg litt om disse forelesningene innledningsvis, sånn at det nesten kan høres ut som jeg er frilanser med eget firma registrert i Brønnøysund og med rett til å trekke fra et rådyrt sett klær eller to i året og kalle det arbeidsantrekk. Og før de skjønner tegningen, for jeg gidder ikke stikke min NAV-status så veldig langt under stolen, har jeg forhåpentligvis fått dem til å forstå at jeg kan både det ene og det andre og interesserer meg for både dette og hint og faktisk kan snakkes med uten at det blir pinlig, enda jeg er ufør.

Før trodde jeg at statusen ”ufør” ikke var noen høydare hva gjaldt markedet for single. Nå har jeg oppdaget at på disse nettstedene der visstnok SÅ mange oppegående mennesker finner likesinnede og blir kjærester og whatnot, der gjelder det bare å legge inn ufør i profilen. I tillegg oppgir man høyde, (jeg er 156 cm ) og om jeg hadde notert flittig, hadde jeg sikkert kunnet føre statistikk over single, uføre menn under 180 cm i Akershus, Østfold, Oslo og Buskerud. For den som selv er ufør har nemlig torpedert sine egne fordommer om uføre for lenge siden. Det med høyden er ekstrabonus, forresten, og det slenger gjerne innom en kjekk kar på 185 i tillegg.
Men derimot begynner jeg å utvikle en privat myte om folk man treffer slike steder. Uføre som føre. Nåsnakkevikkemeromdet.

Men verden blir litt trang som ufør. Man faller ut av visse informasjonskanaler og preges av andre holdninger og vaner. Nå har jeg (om jeg prioriterer og strukturerer meg) tid til å gjøre en del av de tingene jeg ikke er oppdatert nok eller har nettverk nok til å gjøre, mens mine venninner som har nettverket og informasjonen, de har ikke tid.

Ja, jeg har prøvd å bli halvt ufør. Få det beste av begge. Dutruveldetådu! De gangene jeg fikk tilgang til nettverk var det en glipp eller noe jeg selv listet meg inn i, informasjon tilfløt meg i begrenset grad og alltid kun etter egen insistering, hvilket gjorde meg like sliten som i full jobb… Men da jobbet jeg for Trygdeetaten, og de kan jo ikke noe om det å ha en kronisk sykdom, som alle med innside info vet.

Gi etter evne, få etter behov, sier noen. Gi etter evne er et problem. Jeg ville gjerne gitt ut en bok om helsemessige spørsmål knyttet til det å være kronisk syk. Men fordi jeg ikke er ansatt noe sted, er ikke kunnskapene mine kvalitetssikret i noe system, og dermed like verdiløse som et syltetøyglass full av kobberfemøringer. Men jeg får nok etter behov og vel så det. Jeg har mye høyere levestandard nå enn da jeg falt ut av arbeidslivet for elleve år siden! Riktignok får jeg mye mindre penger inn hver måned enn mine medsøstre som jobber som sykepleiere. Så sånn sett er jeg blitt fattigere. Jeg har ikke råd til så mye hudbehandlinger, sydenturer og ipoder som dem. Rettere sagt, ingen i hele tatt. Kunsten ligger i å ikke definere det som mitt behov. Fattigdom er et relativt begrep.

Og det er jo samfunnsproduktiv også.