Jeg har levd en stund, begynner jeg å merke. Nei, ikke gikt i knærne eller grått hår, men jeg merker at ting forandrer seg og noen ting er annerledes eller veldig lenge siden, helt plutselig.

Det er en stund siden jeg trodde en gutt med buksa langt ned på rumpa, men med dyr nok genser kom fra et hjem der det gikk litt på stumpene: ”Har vi penger så har vi penger og når mamma har drukket opp resten, får du ta buksene til storebroren din.” Så lærte jeg at det heter sægging og er veldig kult, og etter enda en stund skjønte jeg at det å holde seg oppdatert på koder utenfor egen eller nærståendes referansegruppe er en så omfattende oppgave at man like gjerne kan gi opp. Stakkarslig og veldig moteriktig likner for en utenforstående til forveksling på hverandre.

Ord betyr også noe helt annet nå enn før. ”Dame” betyr det som i 70-årene ble kalt skreppe og før det igjen kjei. Da jeg var ung, var det tegn på en elegant, meget ærverdig og korrekt fremtoning av hun kjønn, gjerne over 25.

Da jeg var ung, var det ennå slik at man tiltalte fremmede på gata med De om de var over ca 25, og da jeg begynte å jobbe på sykehjem i 70-årene sa vi De til alle pasienter om de ikke ba oss si du. Så begynte vi å si du til de som sa du til oss, men aldri uten at initiativet kom fra dem.

Nå sier man ikke De til noen lenger. Faktisk har tiltaleformen De begynt å lide samme skjebne som ordet ”Dame”. Det betyr i visse sammenhenger nærmest det motsatte.

For noen år siden fikk jeg brev fra borettslaget om at stellet av min hageflekk lot noe tilbake å ønske. Det var det året armene mine ikke hadde så mye styrke, og det å oppholde seg i den uslåtte marka som gjaldt for plenen min var noe jeg bare kunne glemme. Ille for meg, men jeg hadde ingen klageinstans. Men det må ha vært enda mer fryktelig for dem som gikk forbi og De hadde dessuten klageinstans.

Dessverre begikk jeg den bommerten å prøve å forklare litt om årsaken til villnisset, samt at jeg dristet meg til å foreslå at han hadde kontaktet meg om saken i stedet for å sende et likt brev til alle 4 familiene i huset med ”dersom-noen-formuleringer”. Jeg trodde min tone var vennlig, selv om jeg forklarte ett og annet.
Jeg fikk et svar fra min Formann I Borettslaget i (nesten) gjennomført De-form der han frabad seg å bli belært. Siden nevnte formann i alle andre henvendelser til oss i borettslaget i tråd med vanlig kutyme gjennomført bruker du-form, var nok dette et tilfelle av den nye måten å bruke De-formen på: For å uttrykke avstand og uvennlighet. Det som 25 år tidligere var en måte å uttrykke høflighet og respekt på.

Hva sier han, Odd Børretzen i sin Trollsang?” Laptop. Modem. Levis…. Du hører hva de sier. Men hva betyr det?” Men nå er det allerede ti år siden han sa det, og spør du meg, så vet kanskje ikke ungdommen hva modem er lenger heller?

Unge gutter håndhilser på kameratene sine nå. Så noe er kanskje i emning. Kanskje jeg en dag på T-banen vil høre en ung gutt si: ”Unnskyld min Herre. De har vært nærgående mot en Dame” Men jeg vil ikke vite om han truer med juling fordi den andre har klådd på kjæresten hans eller om han lykkeønsker en venn med å ha fått seg en kjæreste fra de øverste sosiale lag. Eller noe annet.

Muligens vil jeg stille og rolig skifte vogn på neste stoppested. ”Du hører hva de sier. Men hva betyr det? ”