Jeg er redd for debatten om aktiv dødshjelp. Den er sikkert nødvendig, og som med alt som ikke kan avklares må den nok tåle gjentakelse også. Men den er farlig.
Ustabile mennesker er den farlig for av flere årsaker. Noen mennesker tiltrekkes av livet slik det fremstilles i media og føler trang til å legge momenter derfra inn i sitt liv for å føle at livet deres blir mer virkelig. Men farligere er det kanskje for dem som i debatten mener å lese en legitimitet til å hjelpe til å gjøre en slutt på livet til mennesker de selv ikke mener har livskvalitet.
Men hvem kan avgjøre om et annet menneskes liv har livskvalitet? Jeg kjenner mange mennesker som lever et liv der de har måttet gi avkall på funksjoner og frihet, for ikke å snakke om penger, karriere, familieliv. Men så forandrer perspektivet seg og personen opplever likevel at livet er verdifullt, stikk i strid med hva han selv tidligere har ment.
Jeg kjente en gang en mann som var alvorlig bekymret da debatten gikk omkring Sandsdalensaken, det var vel på tidlig nittitall. Mannen jeg kjente var sterkt fysisk funksjonshemmet og følte at hans rettsikkerhet kunne komme i fare. Om noen fikk for seg at de skulle drepe han, kunne de ved å påberope seg barmhjertighetsdrap få mildere straff?
Debatten er også farlig for dem som selv ønsker å dø og som mener at dette er en helt grei ting å be andre om hjelp til. Greit er det i hvert fall ikke. Å hjelpe noen til å dø, mener jeg for min del er et offer i klasse med å risikere sitt eget liv for at noen skal leve.
Nå går det en sak i avisene igjen. En kvinne har drept sin mann som var kreftsyk, og når jeg skriver dette vet vi ikke om det fantes noe dokument som viste klart at dette hadde mannen villet selv. Mannen var velutdannet og opplyst, og ville nok visst at dette måtte han sørge for i så fall. Hvis et slikt dokument ikke foreligger og kvinnen får redusert straff, vil jeg også bekymre meg for om mennesker som noen kan stille spørsmål ved livskvaliteten til har full rettsbeskyttelse i Norge.
TILFØYELSE 29. januar. Sakenjeg henviser til var feil framstilt i media. Mannen hadde ikke kreft, og det er ingen opplysninger om manglende dokumentasjon. Uansett snakker jeg om prinipper og ikke denne saken.
tirsdag 26. januar 2010
onsdag 20. januar 2010
Det er PCøren, hva kan vi hjelpe med i dag, frue?
Jeg klipper meg stort sett jevnlig. Akkurat nå lar jeg det gro litt fordi frisøren jeg har brukt en stund klippet det veldig mye kortere enn jeg hadde tenkt og – mener jeg – hadde sagt. Sånt skjer når det er hun som kan faget og terminologien og jeg bare har en mer eller mindre klar forestilling om resultatet.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.
Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.
Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.
Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.
Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.
Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!
Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?
”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)
Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.
Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.
Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?
Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.
Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.
Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.
Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.
Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.
Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.
Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!
Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?
”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)
Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.
Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.
Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?
Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.
Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.
lørdag 9. januar 2010
Naive konklusjoner om sykefravær.
Folk som har dårlig helse, orker ikke i like grad som andre å klatre på en karrierestige. Det vet jeg mye om. Ikke bare fra egen sure erfaring. Jeg kjenner mange mennesker med MS, og i tillegg en del andre med helseproblem.
Ikke rart, egentlig?
Men når folk begynner å snu opp-og-ned på alle konklusjoner og mener at det er sykefraværet som sådan som gjør at folk ikke avanserer, og ikke ÅRSAKEN BAK SYKEFRAVÆRET, så kan man begynne å lure.
OK, jeg modifiserer. Sløvinger som liker seg godt under dyna eller foran TV eller PC i stedet for å gå på jobben avanserer ikke de heller. Men slutte å tulle med at om MS-syke Kari eller Reumatiske Per hadde kreket seg på jobben når hensynet til sykdommen tilsier at de bør ta det pent i en aktiv fase av sykdommen, så hadde karrrieren deres fått et løft... Sorry, folkens det er ikke slik det fungerer. Dessverre tror jeg det kunne ført til økt uførhet i stedet. Men det er klart, slik får man oss ut av sykefraværsstatistikken.
Og nå hopper jeg over temaet tilpasset arbeid osv. Det tar vi en annen gang.
Ikke rart, egentlig?
Men når folk begynner å snu opp-og-ned på alle konklusjoner og mener at det er sykefraværet som sådan som gjør at folk ikke avanserer, og ikke ÅRSAKEN BAK SYKEFRAVÆRET, så kan man begynne å lure.
OK, jeg modifiserer. Sløvinger som liker seg godt under dyna eller foran TV eller PC i stedet for å gå på jobben avanserer ikke de heller. Men slutte å tulle med at om MS-syke Kari eller Reumatiske Per hadde kreket seg på jobben når hensynet til sykdommen tilsier at de bør ta det pent i en aktiv fase av sykdommen, så hadde karrrieren deres fått et løft... Sorry, folkens det er ikke slik det fungerer. Dessverre tror jeg det kunne ført til økt uførhet i stedet. Men det er klart, slik får man oss ut av sykefraværsstatistikken.
Og nå hopper jeg over temaet tilpasset arbeid osv. Det tar vi en annen gang.
søndag 3. januar 2010
En av tre jukser til seg trygd
.... sier de i Dagbladet i dag. Man har helt enkelt spurt folk om de KJENNER NOEN som får trygd på uriktig grunnlag, og 35 % sier ja. Men det betyr vel bare at en av tre TROR at noen de kjenner jukser med trygden? Ja, se DET tror jeg på! For det er ikke alltid lett å se på folk om de er syke eller funksjonshemmede, og mange mistror på det grunnlaget sine naboer og bekjente.
Og hva fører denne oppfatningen til, som politikere og den fjerde statsmakt sammen er så flinke til å spre? At de som faktisk jukser til seg trygd beskjemmet kommer seg i jobb? Ånei, du. Men jeg tror nok det får noen friske og arbeidsføre mennesker som ikke er så glad i å gå på jobben eller som har mulighet og samvittighet til å jobbe svart til å prøve å få "sin del av kaka".
Jeg tror jo også på at det er for mange trygdemisbrukere, men ikke så mange,og jeg blir så lei disse kvikke konklusjonene....
Dette innlegget er litt omskrevet den 6. januar, da jeg nok ikke var eksplisitt nok til at alle forstod hva jeg mente.
Og hva fører denne oppfatningen til, som politikere og den fjerde statsmakt sammen er så flinke til å spre? At de som faktisk jukser til seg trygd beskjemmet kommer seg i jobb? Ånei, du. Men jeg tror nok det får noen friske og arbeidsføre mennesker som ikke er så glad i å gå på jobben eller som har mulighet og samvittighet til å jobbe svart til å prøve å få "sin del av kaka".
Jeg tror jo også på at det er for mange trygdemisbrukere, men ikke så mange,og jeg blir så lei disse kvikke konklusjonene....
Dette innlegget er litt omskrevet den 6. januar, da jeg nok ikke var eksplisitt nok til at alle forstod hva jeg mente.
søndag 13. desember 2009
Gi meg flanellfølelsen – nå!
I fjor var det elektrisk ryggmassasjepute vi stresset rundt og skulle kjøpe til hverandre. I år har de valgt en annen vinkling: Flanell!
Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?
Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.
Vi vil dit. Snart!
Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.
Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).
Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.
Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.
Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.
Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?
Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.
Vi vil dit. Snart!
Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.
Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).
Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.
Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.
Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.
onsdag 18. november 2009
Alle som har samme diagnose skal være like lenge sykmeldt, sier statsministeren.
Har det rablet for Jens? Herregud, er det ingen som kan si det til han, da? Han har jo ei søster som er lege. Kan ikke hun si det, da? Kjære vene, her sitter mannen og styrer et land, og så skjønner han ikke noe så basalt! Nå ble jeg nesten like redd som om Frp hadde vunnet stortingsvalget.
Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.
Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.
Men nå…
Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.
Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.
Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.
Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.
Men nå…
Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.
Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.
mandag 9. november 2009
En helt vanlig, middelmådig prinsesse
Av og til under jeg på om jeg tilhører en gruppe mennesker der uvanlig mange interesserer seg for det oversanselige. Engler og auraer og underbevisstheten og det der.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.
”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.
Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.
Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?
De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.
Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.
Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.
Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.
OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.
Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.
”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.
Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.
Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?
De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.
Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.
Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.
Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.
OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.
Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)