Innerst i skapet merket ”SIDEN” er døra til ”Aldriland”.

 Det har ikke vært ryddet skikkelig i stua mi siden før jeg dro på sommerferie. Det har vært så travelt. Ekstra travelt, har jeg hatt det, og jeg har vært mye borte. Nå bare måtte jeg.

Og som en ekstra oppmuntrende faktor, fikk jeg en nydelig bukett blomster, og hvor skulle DE liksom stå? Bak haugen med klær som skulle brettes, foran det som skulle arkiveres eller skulle jeg brårydde vekk SankorSekretærrRotet ( SSR) på spisebordet og sette dem der? Nei, jeg var så sliten i hodet mitt, at SSR måtte jeg ta siden. Likeså KvitteringerFor­Arkivering­og­Videresending (KFAV).

Alt for mye av rotet mitt ligger der til Siden, fordi det bare kan ryddes med et uthvilt hode. Det samme gjelder ¾ av bøkene jeg holder på  med, forresten.

I følge fagfolk ( dere som tviler) er forskjellen på hva jeg får til når jeg er uthvilt og når jeg er sliten større enn hos de fleste. (Noen nervetråder fikk dårlig isolasjon da jeg var sjuk, og den isolasjonen har så langt ikke reparert seg tilfredsstillende. Enda. ) Så har jeg i tillegg til det fått min andel av urealistiske ting man så gjerne vil, godt hjulpet av et informasjons­samfunn som i en evig strøm presenterer en fristende meny av muligheter, viktigheter og nødvendigheter.

Nå bestemte jeg meg for å rydde alt som ikke krevde et uthvilt hode, samt kaste ting som var urealistisk å få til.

Jeg kastet en støvete, liten bunke Morgenbladet. Kan de ha ligget der siden tidlig i vår?  Opp og sjekke papiravfallsdunken jeg skal gå ut med… eh…siden. Fra november 14, dere! Klassekampen som jeg fikk gratisabonnement på i vår hadde ikke fullt så mye støv på seg. Grunnen til at de kunne ligge så lenge i stua mi, var at jeg hadde plassert dem i en aviskurv i hjørnet mellom sofaene. Lett å få tak i den dagen jeg hadde litt ekstra tid og ork. Så praktisk!

Jeg er veldig god på å arkivere og ordne. Tro meg, man må det når man ikke er så glad i å kaste. Jeg har ryddebrett og sorteringsesker og 5 Helmerkommoder fra IKEA med 6 skuffer i hver. Men Helmerkommodene er greie. Jeg tror ikke jeg har mer enn 2 av de 30 skuffene som handler om ting jeg skal ta tak i siden. ( Gå og sjekke: Det var 4. Samt en som burde vært avviklet, og det gjorde jeg på veien tilbake til skrivinga. Og en som trenger rydding. Siden.)

Jeg vil for mye. Og aller mest vil jeg de tingene som krever konsentrasjon og uthvilt hode. Dessuten MÅ jeg som alle en del  ting som krever skjerpet oppmerksomhet. I tillegg er jeg ikke glad i verken å kaste eller forkaste. Og så påtar jeg meg for mye småtteriaktiviteter som ikke krever et uthvilt hode. Men som er med på å holde meg sliten.

Her må det kuttes!

TISA-forhandlingene. Jeg skjønner det ikke helt. Jeg skjønner akkurat så mye at jeg vet dette er noe vi må følge med på, ellers sitter vi der. Tenk om noen kunne skrive ”TISA-forklart” akkurat som det er gjort med Pikettys ”Kapitalen i det 21. århundret”. Som jeg jo ikke hadde ambisjoner om å lese. Men så kom denne kortversjonen. Så nå ligger den her i bunken med bøker jeg skal lese neste gang jeg har ork. Jeg har lest innledningen. Men burde jeg heller lest mer om TISA? Off…

Dessuten skulle jeg gått mer i teater, jeg som har så grei tilgang til billetter. Det er viktige stykker jeg aldri har fått sett! Eller skulle sett en gang til.

Så er det folk jeg ser for lite. Jeg og ei gammel venninne planla å møtes igjen og oppfriske kontakten fra mange år tilbake. Så ble det utsatt. Vi skulle ha med ei til som ikke svarte. Og plutselig hadde barndomsvenninna forsvunnet gjennom døra til Aldriland . Og den gamle skolekameraten jeg møtte i begravelsen, jeg har jo så lyst til å spørre om har hadde tid til en øl eller te en dag så jeg kunne fortsette å kjenne han. Men det må bli Siden. For så er det de vennene som er ”åpne vinduer” på livets datamaskin, som en ikke vil miste eller svikte.

Der har vi også en finurlig ting. Hender det vi treffer folk vi synes vi må treffe og så treffer de oss fordi de synes de må? Det tror jeg.

De en har omsorg for….  Alle må ta omsorg for noen. Ellers forvitrer samfunnet. Og ens egen sjel. Da jeg var sjuk sånn ca i 97, var jeg så sjuk at folk ikke turte bry seg med problemene sine. DA følte jeg meg dårlig. Men jeg greide vel å være mora til ungene mine, i det minste.

Men vi må ha tid til omsorg! Selv om folk ikke kan gjøre gjengjeld. Filosofen Kari Marinsen snakker om generalisert gjensidighet. Eller ”pay it forward” som de sier på amerikansk film. Man gir til noen, og får igjen av andre. Dette må vi, om vi skal forbli verdige mennesker.

Avsnittet over pressa seg fram på grunn av en bloggpost som har ligget i hodet mitt og ventet på ”Siden”. Når disse haugene med ting til Siden blir for store, raser de ut og blander seg med annet.

En får bare kaste med hård hånd! Men det gjorde jeg i høst. Den japanske ryddeguruen KonMari inspirerte meg til å kaste friskt, og nå savner jeg en mengde ting jeg skulle hatt…

Og så skulle jeg ha blogget både om det der med omsorgen for hverandre og om hvor dårlig KonMari fungerte for meg og om Siden som illusjon.

Ser vi det!

Nå skal jeg ta ut søpla!