Barndomstriumfer, det motsatte av barndomstraumer.

…med den typiske innledende småpraten før tanteMy kommer til «dagens tekst»

 I går hadde koret vårt (Drammensjentene) sangerfest med innbudte gjester.

Det er mye jobb med sånne fester, og jeg er full av beundring over de av mine med-sangersøstre som vet hvor man får kjøpt god middag til 110 personer, hvilket lokale som er best, hvordan man sørger for at alle kor med dirigent får varmet opp og øvd og hvordan man til en hver tid har nok varm kaffe og grei framdrift på kjøkkenet. Og da har jeg bare nevnt et lite utdrag. Nevnte jeg pølsekjele, innsatsdyktige ektefeller og det å holde brus, øl og hodet kaldt?

 Selv prøver jeg å begrense meg til å prøve å legge innsatsen til de områdene der jeg oppdager at det er mest hektisk eller der Jentene med Oversikt meddeler at min innsats er ønsket.

 Men allsang! På planleggingsmøtet ivret jeg for dette programinnslaget, og ble møtt med lunken interesse. Men jeg hadde sett at det på korfester alltid er mange som gleder seg over allsang, så noen sanger måtte vi ha, hevdet jeg.

Til slutt skjønte jeg at en del av den labre interessen hang sammen med at ingen ville lede sangen, og etter forespørsel påtok jeg meg uten betenkning oppgaven. Jeg skjønte ikke at dette var så store innsatsen. Det handlet om å få en mik, komme med en kort, fyndig men vennlig påkalling av oppmerksomheten, annonsere sangen og begynne. Vi snakker tross alt om et arrangement der alle per definisjon har sangstemme.

 Jeg tenkte ikke et øyeblikk på at å framstille sin sånn litt under pari vellykket utseende framtoning og sin helt greie sangstemme foran 110 mennesker er noe å bli skremt av. Jeg synes ikke sånt er skremmende, jeg…

Og, dere som har lest overskrifta og begynner å bli utålmodige nå, nå kommer jeg til saken: Jeg har et positivt barndomsminne. Da jeg var lita, alt fem og et halvt, ble jeg løftet opp på bordet på en juletrefest og leste høyt opp ettellerannet. Feilfritt og greit, som jeg pleide å lese, og med det lille barnets manglende perspektiv på annet enn sin egen lille verden. «Å lese er moro. Jeg kan lese.» Og, som mitt retrospektive jeg ville lagt til: «So what?» Og denne erfaringen ligger der dypt og urokkelig i mitt sinn: Når jeg står foran en forsamling og sier noe, så synes alle det er fint.

Jeg vet jeg er heldig. Det er jo en del mennesker som har opplevd voksne eller klassekamerater som har fått dem til å føle seg så små og dumme at de har fått aversjon for livet mot å stikke fram hodet. Men det går faktisk også an å få en tillit for livet, like gjerne som en aversjon.

Nå er det ikke min påstand at tanteMy på generell basis er en særlig tillitsfull person. Det var vel nok av dem i min oppvekst som kom med utsagn og handlinger lite egnet for å utvikle selvtillit. Men jeg følte meg aldri dum eller liten, kanskje bare dårlig likt og urimelig behandlet. Om noen ga uttrykk for at jeg var dum, tenkte jeg de tok feil. Selv om det at noen liker en så dårlig at de får seg til å tro en er dum, heller ikke er så hyggelig.

 Men så hjelper det kanskje å ha et område der man tross alt er trygg og satt pris på, selv om det bare er et bord på 70x120 på en juletrefest eller to i året og noen faglige klasseromopplevelser.

Så går nå tida, og man skjønner vel også at det aldri er for seint å ha en god barndom, som det heter.

Tilbake til allsangen: Jeg hadde fått hjelp til å luke bort et par sanger som var mindre sangbare enn jeg først hadde trodd, og noen hentet fram en gammel velkomstsang koret hadde fra før. Hjemme i stua øvde jeg på det som var den store utfordringen: Å begynne sangene i passe høyt toneleie.

Mine voksne «juletrefesterfaringer» var som foreleser og foredragsholder, der sang – kanskje til alles tilfredshet – ikke var en del av pakka. Det var da jeg forsiktig prøvde å få noen som var bedre på dette med å finne toneleie til å overta, at det virkelig gikk opp for meg at å lede allsangen, absolutt ikke var en jobb folk ønsket å påta seg. Eller: Noen kan muligens ha følt en konflikt mellom et ønske om å gjøre jobben og det sosiale kravet om «ikke å stikke seg fram», som gjerne påhviler mange født før ca 1950.

Men det gikk visst bra. Jeg lever i den tro at toneleiet ble greit. Mikken hadde en løs del, så av og til måtte folk vente til jeg med hjelp fikk satt den sammen så den virket, men sånt gjør meg ikke nervøs. Har man stått med et foredrag og 20 plastfoiler og med prosjektor som streiker, hva er vel en ambivalent mikrofon?

Min mestringsopplevelse justerte seg noe da jeg skulle lese opp vinnerlodd seinere på kvelden. Her hadde jeg null kontroll, skulle bare lese opp det man holdt fram til meg. Trodde jeg. Og i spellemannens mikrofon, som jeg ikke kjente.

Det ble litt kaos. Men det gjør faktisk ikke så mye. Jeg er nå mest vant til å fikse ting på avgrensede og kontrollerte områder.