Jeg leter etter en ny leilighet.

Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å bestemme noe så viktig så kjapt som mange gjør. Mange bruker kortere tid på å se på bolig enn på ny TV, sies det. Men man ser vel ikke ser all researchen folk gjør utenom visningen. Men likevel.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.