Folkeopplysning.

Som en ekte kreps med ascendanten i skytten ( bare hopp over denne setningen om du ikke har greie på astrologi), så er jeg opptatt av at de som ikke vet og forstår enkelte ting i hverdagen skal få hjelp.

For de vil vel ha hjelp? De har vel et grunnleggende ønske om å forstå viktige ting i hverdagen sin, så de kan slippe å rote seg borti situasjoner mer opplyste mennesker unngår fordi de VET?

Jeg er ikke helt sikker lenger. Jeg tror at om sannheten om hva man har rett til, hva ting koster, hva det kan kreves av en er litt ubehagelig, er det noen som tror at om man bare gjentar den ønskede versjonen med høy stemme eller til tilstrekkelig mange mennesker som ikke får seg til å protestere, så blir den da sann til slutt?

Uttrykkene ”Skyt ikke budbringeren” eller den mer ironiske ”Forvirr meg ikke med fakta” har nok ikke oppstått ut av svarte natta.

Så sitter man der med den optimale pedagogisk tilpassede framstillingsmåten sin og skjønner ikke at det fortsatt hersker tvil om de sørgelig ubestridelige fakta.

Og dersom man faktisk prøver å besvare spørsmål som ”hvordan kunne jeg vite at” med ”jeg skrev det jo ned til deg i fjor, og sa at du bare måtte spørre om det var noe du ikke forstod”, innser man at spørreren står med hendene imaginært for ørene og inni seg roper. ”la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier”.

Og det skulle ikke forundre meg om de i verste fall går til VG og gråter over hvordan de er blitt lurt. For VG forstår dem nok, i motsetning til vi som med Sokrates tror at om mennesket bare vet det rette, så vil det også gjøre det.

Nå skal jeg straks tilføye at jeg ikke er tilhenger av å pådytte folk konklusjoner og meninger om hva som er det rette. Jeg ønsker meg et tenkende folk, og jeg liker folk som ikke marsjerer i takt. Men konklusjoner må basere seg på visse basale fakta om verden slik den er. Solid bakgrunn for egne meninger, som jeg pleier å kalle det.

Hvis jeg har fortalt deg før påske at på påskeaften stenger de fleste butikkene litt tidligere enn andre lørdager, så klarer jeg ikke å synes synd på deg om du står der og sier at du har gått tom for kaffe fordi du ikke visste om det.

Men det verste er at trolig låner jeg deg litt av kaffen min likevel. Og det handler om meg.