Ensomt, nei….

Det var en deilig kveld i går. Jeg satt på min terrasse, som etter ett og et halvt år fortsatt er en salighet av en luksus, nede på bakken, tre ganger så stor som balkongen på Nesodden og med tak over.

Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.

Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?

( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)

Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.

Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?

Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.


I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.

Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”

Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”

Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.

En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.

Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.

En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.

Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.

Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.