Juleselskap

Dette er fra Inger Johannes Juletidende, en "blogg" på papir som har vært utgitt i elleve år.

I 2006 ble jeg syk, og måtte droppe juleselskapet jeg ofte holder. I fjor var det helt umulig å få det til hos meg, siden flyttingen kom så tett på jula. Og nå har jeg innsett at dette har jeg ikke krefter til. Derfor funferer denne artikkelen om juleselskap som kokebøker er for folk som ikke har tid til å lage mat. Man får lese og skrive om det i stedet.

Det er rart med ord. Det knytter seg assosiasjoner til dem, og alle Juletidendens lesere har neppe en sammenfallende assosiasjon til begrepet juleselskap. Noen tenker kanskje hvit duk og langbord, mens andre tenker på mer uformell hygge. Noen tenker gamle tanter (og et par av leserne tenker kanskje på meg som en sånn en oh…) og andre tenker på venner, med eller uten barn. For noen er det sur plikt, for noen er det pur glede. Noen treffer dem man aldri ser ellers i året, mens andre tenker på dem man ser mest som de selvfølgeligste gjester.
Etter Orderudsaken fikk ordet juleselskap en noe odiøs klang, men nå har vi sluttet å omskrive fenomenet til å se folk i jula eller ha folk hjemme hos oss i jula og føler at begrepet juleselskap igjen er noenlunde nøytralt.

Nøytralt? Ikke den beste benevnelsen likevel. For i jula ligger jo følelsene våre så utenpå at mange av oss slett ikke forholder oss så nøytralt til særlig mye, innerst inne. Men det hjelper å ha et bevisst forhold til det. Som jeg har skrevet i en tidligere årgang av Inger Johannes Juletidende: Hvem er det som reagerer nå? Er det ditt 52 år (f. eks.) gamle ”jeg” eller er det femåringen, tolvåringen, syttenåringen du har inni deg? Husk at Du er Her Nå. Emnet kan utdypes IRL.
Tilbake til Juleselskapet.
Jeg brukte å ha et Juleselskap for familien. Min mor, mine søsken og mine døtre. Alle tar med barn og kjærester/ ektefeller. Det er lav (og utendørs) sigarføring og løs snipp og enkel kost og likevel litt slitsomt. Enda det er ingen problemer med folk som egentlig er uvenner og ikke må sitte ved siden av hverandre eller som ikke kommer om den og den kommer, (det måtte i så fall handle om en generell aversjon mot alle som heter Storlien og i så fall ville jeg ikke orket å forholde meg til det,)

Plassen har vært liten hos meg. Folk med litt god plass kan jo minnes sin studenttid for å huske hvordan det er å klemme 12 personer inn på 66 kvadrat, da medregnet do og soverom. Det har i grunnen gått greit. Leiligheten på Nesodden var stor nok til seks gjester og meg sjøl. Alt over det ble ta-det-som-det-er. Men jeg har en ta-det-som-det-er-familie, så det har gått så greit så. Trikset har vært å huske å sette opp det vesle vinduet innerst i kroken samt kjøkkenvinduet hvis noe skulle varmes i stekeovnen og plassere bestemor Reidun innerst i den kroken der trekken da ikke kommer. Det går på automatpilot.
Så er det maten. Det mest avanserte der er maispai (en slags quiche,) eller å koke ei bayonneskinke. Oooops, der begynner det. Vi har hatt tre fullveggiser, hvorav en til to nylig frafalne, og veggiser spiser jo ikke kjøtt. Det er nå greit. Men de synes det er omtrent like lekkert som en bærsjebleie å plassere kjøtt der de skal spise mat, i hvert fall et helt fat, så kjøttfatet må stå litt til siden, gjerne med lokk over. Ja, skal vi kanskje like godt ta de ulike gruppene først?
1. Veggiser
1-3 fullveggiser. Dessuten to-tre som synes veggismat er greit, kanskje til og med å foretrekke. Sistnevnte gruppe er grei, for kommer det nok sånne kan jeg droppe skinke. Men så har vi
2. Kjøttetere.
Dette er folk som synes et måltid savner noe vesentlig om det ikke serveres kjøtt til, særlig i jula. Referansegruppe: En vesentlig del av Norges befolkning. Så no hard feelings, dere mine gjester som sukker lettet når dere se fatet med bayonneskinke eller noe annet som har hatt en mamma.
3. Melkeintolerante
Nå snakker vi ikke om intoleranse på tanke- eller følelsesmessig grunnlag av typen: ”Lær muslima å spise svin eller la dem dra hjem dit de kommer fra”, men når magen faktisk nekter å fordøye visse typer mat. Redaktøren er den eneste melkeintolerante som er kommet ut av (kjøle)skapet i så måte, men familien har flere.
4. Diabetikere
Her har vi også mer enn en.
5. Allergikere
Kun Redaktøren er veldig matallergisk, og jeg har oversikten og kan velge det som går bra. Andre må si fra..
6. Hveteintolerante.
Egentlig bare Redaktøren, men der gir jeg dem spelt alle, for det smaker godt.
7. Folk som passer vekta. Dette veksler nok like mye i min familie som ellers, og i likhet med hos dere andre, så er gruppa litt mindre i denne søte juletid. Greit nok? Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår du blir feit av, men det du spiser mellom nyttår og jul!
8. I vår familie må vi også legge til ”Interessegruppa-for-at-Inger-Johanne-skal-servere-¬Maispai-i-alle-større -familiesammenhenger.”

Så kommer det kjekke lille forslaget:” Lag noe lettvint, vi møtes ikke for matens skyld.” Hah! Hvordan gjør vi det? …. Hvordan lage en stor gryte som gruppe en og to vil synes er grei? Går ikke. Det må nok bli to stk. Gruppe åtte kunne avfeies, men det fine med å lage maispai, er at da har jeg gjort det, og så slipper jeg å gjøre det på en stund. Men enda finere er det nok å henvise til oppskriften, og la dem lage den sjøl… Ålreit, jeg er ømhjerta og prøver å strekke meg til maispaien likevel, da.
Is eller vaniljesaus er greit på desserten. Men da må det være tre slag: Med melk og sukker til majoriteten, som ikke liker soya og synes diasukker smaker fælt. Og så en med diasukker og melk til dem som har diabetes, men som ikke er helt for¬trolige med soya. Så har vi non-milk-vaniljesaus av havre. Som dessverre kun kommer med sukker. Jah….

De-får-ta-det-de-får-varianten? Redaktøren sliter litt der. Før tok nok folk med seg spesialkosten de skulle ha. Men kjøtt??? Det går liksom ikke an å si at en skal ta med seg kjøtt!!! Bedre å ha kontroll på bærsjebleiene så de kan plasseres diskret i et hjørne. Og lager jeg maispai, så har jeg ivaretatt gruppene to og åtte på en gang, og jeg krysser fingrene for at ingen av medlemmene utvikler melkeintoleranse. Og siden den ene diabetikeren er mora mi på 85… såpass får vi gjøre for en av dem som har vært med på å bygge opp det nylig avviklede velferdssamfunnet, som å gi henne en sukkerfri vaniljesaus. Hva er en vaniljesaus i bytte for flere tiår med bra helsetjeneste og skolevesen? Etter ei stund vil sausen riktignok surne. Ja nå tenkte jeg først og fremst på vaniljesausen.
Alle melkeintolerante som kommer til meg kan enn så lenge spise kjøtt, og de som passer vekta kan spise mindre og ta dia-varianten. Så her kan man gjøre noen forenklinger

Drikke. Takket være promillegrensen, kan jeg droppe lettøl, og bare kjøpe pils og helt alkoholfri Santa Clausthaler. Cola med og uten sukker er ukomplisert å stille med. Vin er fristende å droppe, for noen skal ha rød og noen søt hvit og noen tørr hvit.
Men jeg vil jo så gjerne at alle skal ha det bra, og de fleste foretrekker vin. Droppe øl, kanskje? Men så er det jo så julete med Santa Clausthaler. Broren min skvatt forresten da han så Santa Clausthaler i butikken. Han hadde trodd det var et ord jeg hadde funnet opp til Juletidenden, han…

Kaffe og te. Kake uten sukker har jeg slutta med. Vil diabetikere og vektvoktere for en gangs skyld ta seg ei kake foretrekker de skikkelige saker.

Etterpå kan vi heldigvis spille Gruble, siden vi verken har fremmedspråklige eller dyslektikere i familien.