Gabriellas sång

Jeg kjenner jeg blir vemodig. Hva er det som gjør at denne sangen finner så mye respons hos så mange kvinner? Jeg henviser til den mest kjente sangen fra filmen ”Så som i himmelen”.

”Det är nu som livet är mitt, jag har fått en stund här på jorden”. Sangen synges av en kvinne som forlater sin voldelige mann, og den har blitt veldig populær. En venninne av meg som synger, sier at alle damekor har den på repertoaret.

”Jag har aldrig glömt vem jag var, jag har bara låtit det sova…” Den slutter ikke helt med ”Och den himmel jag trodde fanns skal jag hitta nån annan stans”, men jeg lurer på om det var orginalteksten?

Er det fortsatt så mange av oss kvinner som kjenner at vi har havnet inn i et liv vi ikke er ment for? Eller… er det en kvinnegreie dette, eller kjenner menn det på samme måten? De har muligens en annen måte å uttrykke det på?

Er det kanskje en menneskegreie dette at vi kjenner at livet ikke ble som det skulle? Da er det jo bra å ta grep, gjøre noe med livet og få det bedre. Bare vi ikke fanges opp i et perfekthetsideal, slik reklameverdenen maser om. Det er en balanse, dette, ta tak i livet sitt og gjøre noe med det. Og å se oppgaver og mening med livet slik det ble.

”Amor fati” heter et dikt av André Bjerke. Elsk din skjebne, betyr det. ”Intet ønsker jeg forandret, intet vil jeg anderledes”. Det er vel ikke helt bra, det, heller? Det er godt å se hva som har ligget av læring og utvikling i livet med sine snublesteiner, veiskiller og motbakker. Men det er godt å vite at en kunne valgt noe annet, eller at en ved neste veiskille kan dreie litt i en annen retning.

Og så kommer jeg på Robert Frost ”The road not chosen” Eller ”Vegen eg ikke tok” som jeg lenge ga Halldis Moren Vesaas æren for her på bloggen. Men rett oversetter er SIGMUND SKAR. Uansett hvilken vei vi velger, så vil veien vi velger bort inneholde deler av vår skjebne. ”Det var vegar i skogen eg kunne gå, og eg valde den som var trakka av få, og allting valde eg då og der.”
Å beinholde på det valget man har tatt, er det egentlig å elske sin skjebne?

Gabriella valgte å endre kursen på livet sitt. De fleste av oss som har sett filmen, mener nok at hun valgte rett. Noen ganger er ikke svaret like opplagt. Skal jeg ta den skoleplassen? Skal jeg si opp jobben? Bør jeg bo et annet sted? Skulle jeg skrevet den boka?

Noen ganger finnes det bedre retninger på livet. Eller bare andre retninger. Og det er vel nettopp det jeg tenker mest på: Man velger noe nytt og legger noe bak seg. Men det gamle var ikke alltid noe feil, et sidespor. Noen ganger handler det om fullførte prosjekter som kan forlates uten for mye vemod.

Og om man ser sånn på det, tenker jeg meg at man virkelig kan kjenne at man har levd sitt liv.