Soyayoghurt til besvær

Av og til forskrekkes jeg av produsenter og importørers manglende kunnskap om hva forbrukerne faktisk bruker produktene til. Man skulle tro slik kunnskap var nyttig for et godt salg og en god fortjeneste.

Jeg kunne skrevet om at de ikke vet at en stor andel speltbrukere holder seg unna mjølk, og at ferdige mjølblandinger av spelt ville selge vesentlig bedre om de var mjølkefrie.

Men det skal jeg ikke, for da tar jeg jo fokus vekk fra den nye soyayoghurten med nøytral smak, som nå er til satt et hint av vanillin. Eller aroma, som er hva en intetanende kunde får opplyst via innholdsfortegnelsen.

En ikke liten andel av oss med melkeintoleranse bruker denne i matlaging. Når vi baker. Særlig i vafler og sveler. Når man marinerer kylling. Som en saftig, men kalorifattig dressing på salaten når noen må ha sydd inn buksene våre. Og på mysli. Der ikke alle av oss med nødvendighet ser behov for at det skal smake vanillin. ( Eller vi kan godt si vanilje, for her er ikke hovedpoenget ekte og uekte.)

Salatdressing med vaniljesmak er Ikke Godt. En yoghurtklatt i den sterkt krydrede suppa har også mistet sin sjarm. Kanskje å ødelegge en kylling ved å prøve å lage tikka masala med vaniljesmak har jeg ikketatt sjansen på.

Jeg ser det står mye naturell soyayoghurt i butikkhyllene. Før var det ofte tomt. Jeg lurer på om de tenker at det vil være noen sammenheng mellom redusert salg og vanillinen deres? Jeg håper det.

Og så vet jeg at konkurrenten Provamel lager yoghurt uten aroma. Har sett det I Italia...

Reunion 1. Mysenrussen 74.

Dette ble visst reunionhøsten. På besøk hos min venninne fra gymnaset ( som jeg stadig omgås) løp jeg på min venninne fra realskolen/folkeskolen. Koselig.

Men dette var nærmest en oppvarming til Festene. Og først ute var 40-årsrussen. Nå skal det presiseres at jeg aldri har vært russ. Jeg har artium, det har jeg, og gikk på gymnaset, men på det kullet jeg gikk ut med i 74 tror jeg nesten halvparten valgte å avstå fra noe så barnslig/syndig/harry/åndsfattig som russefeiring. (Personlig har jeg aldri blitt for russefeiring seinere, heller. Men sammadet.)

Jeg tror de mest ihuga har feiret hvert 5. år siden da, men sjøl har jeg bare vært på en fest. Venninna jeg har hatt kontakt med hele tida har ikke engang vurdert saken.

Men jeg liker reunions som fenomen. Stirre seg sjøl i hvitøyet med et «morndu!». Og når ens unge jeg vil løpe og gjemme seg, forsonende si: «Jeg veit. Akkurat det der var flaut. Og det der andre kunne vi kanskje unngått. Men du stod på. Gjorde så godt du kunne. Jeg er stolt av deg, jeg. Eh...oss? «

De eneste som trenger å være flaue, er kuer som ikke vil vedkjenne seg at de har vært kalver. Og så de som evt fortsetter som forvokste kalver livet gjennom, selvfølgelig.

Jeg fikk vel ikke så veldig mye ut av det første russejubileet jeg vart på. Traff et par jenter fra klassen som hadde blitt voksne. De var blitt hyggelige damer. Og noen jeg aldri kan huske jeg har sett før. Men det var en grei fest.

Faktisk var hovedpoenget mitt med å dukke opp på det første russejubileet jeg var på ( ikke si det til noen fra Mysen) å hindre at det ble sunget nidviser om meg selv, han som var kjæresten min på gymnaset og noen av venna mine. Det hadde nemlig skjedd på forrige fest. Men da var de unge enda. Vi får være litt rause med de andres unge selver også.

Men med årene og NLP-kursene har jeg fått stadig mer sansen for gjensyn med folk fra gamle dager og å hilse på gjenskinnet av den unge jenta jeg var. Så jeg ville etter hvert gjerne på Russejubieum.

Etter hvert som Internett kunne fortelle folk hvor alle var blitt av, er det lettere å finne oppdaterte adresser, og for 5 år siden fikk jeg ny invitasjon. Sikkert litt hårsårt og rart, men jeg hadde nettopp pådratt meg en sprekk i menisken og brukte krykke, og siden jeg også hadde hatt denne MS-diagnosen min i mange år, kjente jeg at jeg ikke hadde særlig lyst til å dukke opp blant fjerne bekjente akkurat i den korte perioden jeg brukte krykke, menisk eller ikke. Så jeg dro ikke.

Men i år:

Jeg meldte meg på med friskt mot, enda jeg ikke ante om det ville komme flere jeg kjente. Jeg tilhørte jo ikke den gjengen som gikk på fester den gangen, selv om jeg med åra har turt å smake sterkere ting enn lettøl.

Men festen inkluderte busstur rundt på gamle trakter. Mye er forandret, og jeg har vært lite rundt der. Jeg har ikke bil, og kjenner best strekningen jernbanestasjonen – Oppsalåsen. Og et par gamle kjente ville jeg trolig få se. God mat ville det være, og min ferdighet innen mingling og smalltalk har økt veldig på med åra, så dette kunne bli bra. En bror under ei halv mil unna (gåavstand i godvær og ikke urimelig taxiavstand i andre tilfelle )kunne huse meg til neste morgen.

Indre Østfold, Here I Come!

Jeg stoppet dog meg selv i å synge «I'm gonna be a countrygirl again». Mysen har tross alt fått seg bystatus, noe de er mektig stolte av.

Gule sider fortalte meg velvilligst hvor festlokalet lå. Anslagsvis 3-4 km fra toget langs en vei som var bygget etter min tid. Jeg har skjønt for lenge siden at en må ha bil for å bo i Indre Østfold. Men det var velkomstdrikk og greier, så hvordan hadde de tenkt at en skulle komme seg dit uten bil? Mysen er da ikke grisgrendte strøk i Odalen, heller. (På sistnevnte sted tror jeg ingen tør å ha promillekontroll, nemlig...) Jeg iler med å si at mitt hovedproblem i sakens anledning er at jeg ikke hadde noen bil.

Jeg planla å finne noen å sitte på med. Hadde funnet ei jente fra klassen på Internett som bodde i Skiptvedt og som jeg kunne ringe til, og jeg kunne spørre festkomiteen om de visste noen som kom fra Oslo i bil. Jeg mener: Jeg KAN dette med å ikke ha bil.

Jeg sjekket imidlertid Ruter først, for av og til går det jo en buss, selv I Indre Østfold. Og selv på en lørdag. Og det gjorde det. Den stoppet en kilometer fra festlokalet en halv time før oppmøte. Jess! Det burde jeg skjønt at festkomiteen hadde tenkt på, selv om de sikkert var så «himblinde» at de ikke tenkte på å si fra om det i innbydelsen.

Jeg sjekket ganske grundig, som en gjør når en er i ukjent lende, men bussavgangen fikk jeg opp flere ganger.

Lørdag morgen sjekket jeg busstidene på reiseplanleggeren en siste gang. Det er jo det som er så bra med Ruter, den oppdaterer seg om det er jordras, velta trailer som sperrer veien og annet som kunne skjedd siste timene.

Helt tilfeldig fikk jeg se at selv om jeg forskriftsmessig klikket på «i dag» (som var 23.08), så stod det i teksten over noe om 21.08. Det var rart. Og litt foruroligende, siden 23. var lørdag, mens 21. var en hverdag, (og i helgea er det jo som kjent mye mindre busser ute og kjører. Og ikke minst i Indre Østfold.)

I tillegg hadde reiseplanleggeren forslått en buss som var framme en halv time seinere, selv om den som alternativ hadde oppført bussen jeg hadde planlagt å ta, den som stemte så fint med oppmøtet.

Jeg ringte 177 for å snakke med et levende menneske.

Damen på 177 kunne fortelle meg at det gikk ingen busser på den strekningen I Hele Tatt. Hennes forslag var at jeg tok toget til Mysen og drosje derfra. ( Hvorfor hun som jobbet på opplysningen ikke visste at det var bussfortog mellom Ski og Mysen gidder jeg ikke gruble over. Jeg kan bussfortog. Jeg bor i Drammen.)

Da kunne det bli to drosjeturer på meg, ganske sikkert, siden værvarslet meldte regn. Å gå dit i regnet og sitte med våte klær og sko en helt kveld, hadde jeg lyst til det? Og tenk om jeg gikk inn på feil vei og gikk en kilometer før jeg fant ut at jeg var på feil sted?

Og ho jenta fra klassen, hvor tidlig tør en vekke et menneske en strengt tatt ikke kjenner lenger den morgenen ho skal på russejubileum og feste til et stykke ut på natta. Om ho i hele tatt skulle dit? For ikke å si å spørre etter noen av de andre i en festkomite som vel har det travelt nok på morra'n?

Dette ble for uforutsigbart for en kontrollfrik som jeg.

Så nå sitter jeg her hjemme ved Drammenselva og spiser en enkel middag med en halv øl til. Skal jeg stemme treff med mitt unge jeg fra søttiåra får det visst skje på annet vis.

Og jæ har jo aldrin vært russ, heller!

My og det å holde badevekta. Og litt om Rubins fire motivasjonskategorier.

I dag snakket de på radioen om at nesten ingen greier å beholde et vekttap. Det trur jeg på.

Jeg har tenkt på det i hele sommer, at jeg skulle skrive litt om hvordan det går med meg og badevektprosjektet mitt. For i fjor kvitta jeg meg med 7 kilo, noe som passet meg og kroppen min godt. Men så siger de jo på. I hvert fall 4 av dem, sist jeg sjekka.

Og visst skulle jeg innrømme dette på åpen blogg. Ikke er vel jeg av de der som lager illusjoner om sitt perfekte liv på nettet. Men kanskje ville det gjøre seg bedre om jeg kunne komme med noen gode råd om å stoppe utviklinga? (My liker å være den som hjelper og gir råd.) Så dermed tenkte jeg å vente til det gikk litt den rette veien igjen.

Og den rette veien har det gått. Mange ganger gjennom våren og sommeren. Og innimellom har det gått andre veien igjen. En kilo opp og en kilo ned.

De siste to ukene har det mest gått opp. Det begynte med en kjempefrustrasjon der jeg ikke klarte å finne annet akutt smertedempende middel enn en pose popkorn og en pakke digestive kjeks. Uten palmeolje. (Som om det hjalp i denne sammenhengen.) Og etter der har jeg spist.

Dette er Reunionhøsten. Først 40-årsrussen. Uka etter gamle jobben fra nittåra. Så kullfest fra sykepleierskolen. Sånne treff der man treffes og finner ut hvordan det er med folk. Med meg er det jo sånn at jeg ble ufør rundt tusenårsskiftet, aldri fikk jeg skrevet Boken og ikke traff jeg Drømmemannen. Og selv om det stort sett er folk en tror ønsker en alt godt og en føler det samme tilbake, så kunne det jo være hyggelig å ikke ha for store bilringer når en ikke har så mye vellykka liv ellers å skilte med?(Selv om det Selvfølgelig er på grunn av helsa vi sliter med ikke å legge på oss.)

Så NÅ ville jeg vel i hvert fall være motivert til å gå ned de to siste, dumme kiloene jeg la på meg? De to som gjør at det er klær i skapet som faktisk ikke passer mer. Og der kom enda en ting som burde gi drahjelp: Slippe å kjøpe nye klær.

Men nei. Og jeg skulle gjerne vite hvorfor.

---

Jeg kom borti i boka «Lykkeprosjektet» av Gretchen Rubin her om dagen. Den er kanskje ikke spesielt dyp eller nytenkende, og kan leses mens man ligger lett henslengt på verandabenken (dog med ulljakke og ditto sokker) og tviholder på illusjonen av at det fortsatt er sommer. Samtidig som den kan motivere en litt til det som på godt norsk heter å skjerpe seg.

Jeg iler med å opplyse om at Rubin ikke skriver om å holde vekta. Men en strategi kan brukes på så mangt.

Jeg googler ofte det jeg leser på papir, så jeg fant ut at nå kommer det snart ei ny bok fra damen om å endre vaner og hva som motiverer oss. Og da nærmer vi oss kanskje noe som kan hjelpe My i sitt problem med badevekta?

Gretchen Rubin snakker litt på youtube om ting som kommer i den nye boka, og deler der mennesker opp i fire kategorier etter hvordan de forholder seg til regler og forventninger, der de fire kategoriene krever hver sin tilnærming til å endre vaner.

Her er en link, så du kan se og høre henne sjøl. https://www.youtube.com/watch?v=gBNEVXg2CNU

At vi må ta vår måte å være på i betraktning når vi skal gjøre forandringer, har jeg alt lært på NLP-kurs på tidlig nittitall, men der delte vi ikke menneskene strengt inn i fire kategorier, slik Rubin gjør. Det høres noe rigid ut. Vi får se om systemet hennes modereres i boka.

Jeg beskriver kategoriene hennes slik jeg selv har forstått dem etter å ha hørt henne snakke om dem på engelsk. Jeg vil ikke prøve å oversette begrepene hennes til norsk.

«Upholders» De innenfrastyrte samarbeidende, som følger regler og forventninger, også når ingen «ser dem» eller det bare gjelder dem selv.

«Questioners»De som stiller spørsmål ved ting, og bare følger regler om de kan overbevises om at reglene har noe for seg.

«Rebels» Opprørere som ikke vil gjøre ting som er regelstyrt.
«Obligers» De utenfrastyrte samarbeidende som følger opp ting dersom det er viktig for andre eller om man har noen som følger med på det de gjør.

Vi har vel gjerne litt av alle i oss, slik jeg oppfatter det. Men kanskje en kategori er dominerende?

Jeg tilhører nok i hovedsak de utenfrastyrte samarbeidende. Det hjalp meg veldig å blogge om kostholdsendringer, mosjon og vekttap sist vår. Dessuten var jeg på lag med to andre som holdt på med det samme, og hvor vi var hverandres motivatorer. Det funka som bare det!

Sånn er jeg ellers i livet også. En venninne spurte nettopp om jeg kanskje hadde et spesielt skriv hun trengte. Om jeg har det, ligger det i en stor pose med papirer som bør sorteres denne uka. Nå vet jeg at jeg vil få sortert dem!

Jeg stiller nok i høy grad spørsmål ved regler og sannheter, og har nok gjort meg upopulær ved å argumentere for at ting jeg er uenig i skal endres. Mens andre kanskje stille og rolig bare omgår reglene. Mindre styr. Men jeg er jo enda mer enn en spørsmålstiller en utenfra motivert som følger andres regler. Jeg tror forresten jeg er flinkere til å overse forventninger enn regler.

Men jeg har da også noe av opprøreren i meg. Noen har sikkert lest det jeg har blogget om prokrastinering. Prokrastinering tror jeg må være et opprør mot ting man burde. Ting som blir veldig ulystbetont bare fordi man bør. Og selv om det er en selv som har bestemt det. I dag er det den store «rydde-på-soverommet-dagen her i heimen. Hvordan tror du ellers jeg kom i gang med å blogge om badevekta?

Det er jo ikke dumt å spille på lag med den delen av en selv som er mest aktiv i situasjonen. (Hvis det nå er slik det fungerer, da. Rubin mener nok ikke det. )Det er jo mest effektivt å utnytte kraften i personligheten. Men hadde det ikke vært fint å utvikle seg litt, sånn at man kunne motiveres uten sleipe strategier?

Men til jeg evt kommer så langt i min åndelige utvikling: Hva om opprøreren kunne jobbe på lag mot de to-fire ekstra kiloene jeg ikke føler har noe på min kropp å gjøre? Den delen av meg som liker å bryte regler, burde vel la seg motivere litt av påstanden om at de færreste klarer å holde vekta uten oppfølging av andre. Litt sånn: «Hah! Det skal vi motbevise!»

Enda bedre er det vel om jeg hadde vært mer Innenfrastyrt hva det gjelder å holde regler. Tror jeg. Men jeg vil jo ikke være en ufleksibel regelrytter, heller...

Det blir spennende hva Gretchen Rubin sier mer om dette i boka si om endring av vaner.

---

Nå skal det sies at allerede da jeg kom et lite stykke ut i «Lykkeprosjektet» ( den første boka), tenkte jeg at grunnen til at Rubin selv fikk til å skape orden i huset den ene måneden og være mer oppmerksomt til stede med ungene sine en annen, kanskje kom av at hun skrev en bok om det. Hun var slik jeg ser det en utenfrastyrt type.

Og det tenkte jeg før jeg hadde sett videoen hun seinere lagde om kategoriene... Så kanskje jeg kunne tenkt ut denne teorien helt selv, om jeg hadde gått inn for det? Eller om jeg hadde skrevet en bestseller og noen ventet på en oppfølger?

Ta vare på seg sjøl og andre.

«Slutt å være sammen med mennesker som tapper deg for energi.» «Sett grenser for andre.» «Ta vare på deg selv.» Nå har jeg lest noe sånt igjen.

Tja.

Visst skal vi ta vare på oss sjøl. Jo mer du tar vare på deg sjøl jo mindre må andre ta jobben. (Om de i hele tatt kan og vil. ) Og hvis vi ikke tar vare på oss sjøl, har vi lite å gi til andre. «Fest din egen surstoffmaske først», sier de på flyet, og det er en god metafor også. Jeg er også en ivrig formidler av at du ikke kan redde folk fra å drukne ved å hoppe uti brønnen til dem. Som oftest.

Men jeg er av og til bekymra over ta-vare-på-deg-sjøl-kulturen. Jeg er det.

Noen ganger tror jeg faktisk vi bør kunne la oss utmatte litt av folk som tapper oss for krefter. Fordi de trenger det og ikke har ressursene til å hjelpe seg sjøl. Du ville hoppet uti og svømt til land med en som ellers ville druknet selv om du fikk lungebetennelse av det, ville du ikke? Og selv om du kanskje hadde hatt mareritt en stund etterpå også?

Nå er det sikkert mennesker som aldri har belemret andre med sine sorger og «greier» ut over den andres smerteterskel. Jeg tilstår at TanteMy ikke befinner seg i denne gruppen. Når livet har vært forj...., har det nok hendt jeg har tatt initiativ til å prate om «greia mi» enda en gang, selv om temaet sikkert har vært betrakta som utprata av den andre. Jeg har kanskje bevisst oversett kroppsspråket og peisa på. Og jeg har ikke dårlig samvittighet for det, heller, enda det kan jo hende den andre hadde litt mye akkurat da. For det er lov å ta feil og ikke være perfekt. Og det må andre få lov til også.

Jeg har også mange ganger sjøl hørt lenge på folk som tar opp problemene sine for ørtende gang og aldri lurer på hvordan jeg har det. Ikke bare fordi ting kan se annerledes ut fra innsida og vi ikke vet alt om andre. Men også i medlidenhet med et menneske som later til å ikke evne å se annet enn sitt eget forvrengte bilde av verden. Sa jeg speilbilde av verden?

Ja, vi skal stille krav til andre mennesker. Det kan være en menneskekjærlig handling å lirke eller dytte folk i retning av selvhjelp og egen mestring når de bare appellerer om hjelp og å bli lyttet til. Det kan.

Og hvor mye skal en tåle av folk som tydeligvis ikke ser annet enn seg sjøl. Du orker ikke høre den historien deres en gang til.

Men noen ganger må vi få ting ut flere ganger. Hvor mange skyllerunder har vaskemaskina di? Tenkte jeg det ikke. Og noen ganger må en jammen sette på mykggjørings­program etter at man egentlig skulle være ferdig også. Selv om en må legge seg enda et kvarter seinere.

Men før eller seinere en jo stoppe med å klage. Som en ung kvinne sa til meg: «Nei, det går aldri over at pappa døde så brått og dramatisk. Det blir greiere. Men det går ikke over. Men jeg kan ikke forvente at alle skjønner det»

Det er derfor det finnes prategrupper for dette og hint.

Så kan folk også få profesjonell hjelp til å grave seg ut, om ting blir for gærent. Eller legge ting litt mer fra seg, litt lengre unna. Debrifing. Dissosiering.

Eller til å skifte fokus til andre ting. Se mer løsninger, færre hindringer. Kanskje tilgi eller se at noen gjorde så godt de kunne. Det er det fint å hjelpe folk til å finne fram til uten å ta jobben sjøl. Vi kan ikke alle redde hele verden.

Men jeg vil altså hevde at det noen ganger kan være riktig å omgi oss med folk som tapper oss for energi.

Jeg har faktisk nylig opplevd å være samme med mennesker som jeg ble fylt av energi å være sammen med, kanskje mye fordi dette var mennesker som vet at man selv kan fylle opp sine egen energi uten å bare omgi seg med de rette menneskene.

Tante My har vært i kirka.

Jeg skulle nettopp til innledningsvis å gjøre en grundig redegjørelse for tanteMys religiøse praksis og forankring fra barndommen og fram til nå, da jeg kom på at en ikke skal spre for mye personlig på Internett. Men jeg kan jo si at jeg var en del i Den norske kirke før, men nå bare når ytre omstendigheter gjør det praktisk. Jeg har stor respekt for folk som uttrykker trua si på en måte som ikke er helt meg, (med mindre den skulle bryte menneskeverdet) og legger da vekt på å opptre respektfullt, inni og utenpå.

 Jeg var nylig i kirken og sang i sangkoret mitt. Jeg merket at liturgien hadde endret seg litt, men jeg fikk mye ut av å høre på presten og sang med i salmene og den delen av liturgien jeg kunne / husket.

Det var forresten mye lettere nå, for enten får man hele greia på et ark, eller det står på en storskjerm. Storskjerm i kirken synes jeg er en fin ting, like greit som da Gutenberg bidro til salmebøker og bibler til alle.

Men i dag var det et barnekor jeg skulle høre på, og det var en del av en gudstjeneste i en kirke nær meg. Hva jeg ikke visste, var at dette var en barnegudstjeneste som inkluderte mange barnedåper. Og hadde det ikke vært for disse barnedåpene, hadde jeg- og nå overdriver jeg ikke- lurt på om det var en av disse menighetene som praktiserer voksendåp som hadde leid kirkehuset. Måtte baptister, metodister og pinsevenner ha meg unnskyldt om jeg her uttrykker rare forestillinger om gudstjenestene deres, jeg har vært der så sjelden.

Som alltid ved barnedåp, var det flere kirkegjengere enn jeg som ikke var helt vant til formen. Da barnekoret sang, hvisket den ene bekymret til sidemannen: «Men, kan vi klappe i kirken?» Hun ble beroliget av en som visste at dette var nå vanlig.

Og hun hadde ikke begynt å lure lenge, for snart kom en salme- ... salme? ja kirkesyngesang, i hvert fall, der man for hver linje skulle klappe. Eller trampe. ( Eller var det klaske seg på lårene? Nå husker jeg ikke helt.) Til slutt skulle en holde sidemannen i hånda. Det siste syntes jeg for min del var ganske koselig, men jeg vet godt at mange ville synes at både å gjøre det og å unnlate å gjøre det ville vært like pinlig.

Det var en gjeng med unger fra menigheten som stod foran og forsang og viste bevegelsene på den klappesangen. Jeg likte prinsippet. Når det nå først skulle være barneliturgi. Trekk menigheten med i skriftlesing og annet. To av fadderne ble også brukt til skriftlesing, for eksempel. Veldig bra.

Etter en haug barnedåper fikk vi et ikke helt innøvd tablå av bryllupet i Kana. Da begynte det å bli litt over the top for meg. Jeg avstod fra resten av barneliturgien, og stod respektfullt stille med samlede hender. Jeg var lettet da det til slutt kom en fellessang jeg kjente fra skolelaget og kunne synge naturlig med i uten å føle at jeg gjorde narr av dem som gjorde dette som en del av sin religiøse praksis.

Så var det kollekt, noe jeg helt mitt liv har forbundet med fortellingen om Jesus rydder templet, og så kunne vi gå.

Hvordan skal små barn, som i seg har så mye naturlig religiøsitet i seg kunne fornemme det gudommelige i dette sirkuset?

Og hadde jeg vært der i forbindelse med en barnedåp, tror jeg jeg ville kjent meg frustrert over at sakramentet ikke var omgitt av mer... jeg hadde nær sagt religiøse handlinger. Men det er vel sånn religionen praktiseres her. Det er jo godt det er høyt under taket også. For det er vel det man skal kalle denne lavkirkeligheten?

Snart er det bare vigsel av homofile par de setter en strek ved. Eller... strek? Senker en diffus bøyg foran, vil jeg heller si.

Ode til min veranda.

Jeg fikk min Veranda i juni 2011.

Da hadde jeg beilet til den i en drøy måned, helt fra Eiendomsmegler&søn (som de ikke heter) lot utlyse en erklæring om at verandaen, inklusive stue, soverom kjøkken og vakkert, men tvilsomt bad var til salgs. Antydningsvis til en pris 140 000 lavere enn sluttresultatet skulle vise seg å bli. Enda de viste den på mandag 16. mai. (Jeg har ennå ikke kunnet bringe på det rene om “Eiendommegler &søn” hadde et horn i siden til Selger, i og med at de valgte å vise leiligheten på en så for Selger ugunstig dag. Og ikke rådet Selger til to-tre enkle grep som ville fått leiligheten til å fremstå som noe mer sjarmerende. )

Ikke desto mindre var vi mange som lot oss lokke hit på denne inneklemte maidag, og i hvert fall tre av oss så potensiale i både den overmøblerte leiligheten og ikke minst den støvete verandaen der en lettere soppangrepet hvit plaststol beskjedent mumlet noe om elveutsikt mens den beskjemmet unnskyldte seg for at et gult hus frarøvet oss muligheten til å la blikket hvile på bakken med det blå Strømsgodset menighetshus bak Pølsesvingen.

Den lille badestranda på andre siden av veien glemte både den og megleren å nevne. Det ble en hyggelig overraskelse.

Helt fra slutten av februar hadde jeg fristet tilværelsen som “omvendt mambo” i eldste datterens ekstra rom, og selv om det var hyggelig en stund, så begynte jeg å lengte etter et eget sted. Og etter et utrolig sjarmerende sted på Bangeløkka som mer enn hintet om store utgifter til oppussing etter kriteriene for verneverdig hus, en nokså grei leilighet så billig og med så dårlig kjøkken at jeg fikk våte drømmer om et kjøkken helt etter eget hode, hvis det ikke var for- ooops steinknuseri rett rundt svingen, var det derfor tapetet var så svart...og en del andre leiligheter som enten var koselige, men med skumle detaljer, eller bare usjarmerende. Så:

Jeg husker den gangen jeg begynte å se på leiligheter i Drammen. Jeg hadde sett på en uten hjelpesluk på badet borti Øvre Storgate. Jeg husker til og med at Selger ble rasende da jeg hadde spurt etter dette hjelpesluket og åpenbart mente at om vannet stod 7 cm opp på baderomsgolvet før det kunne renne over kanten til dusjnisjen, så var dette en detalj det var frekt av en potensiell boligkjøper å henge seg opp i..
Trett av en ikke-så-lovende-likevel-bolig ruslet jeg innover mot sentrum. Og det duftet av kaprifol. Rett etterpå kom det ekte, gammeldags brustein og koselige gamle hus i biedermeyerstil...

Den kaprifolen var plantet rett utenfor min veranda. Et frampek!

Ja, for jeg fikk tilslaget. Fire år etter hjelpeslukdagen. Eller, nei: vi sier Kaprifoldagen! Akkurat da jeg molefonken satt på bussen og prøvde å kvinne meg opp til en ny runde visninger etter å ha budt 20 000 mer enn jeg strengt tatt burde, ringte Eiendomsmegler &søn og kunne fortelle at den andre av de to konkurrentene i budrunden hulkende hadde måttet meddele at nå hadde hun ikke råd til å gå videre. Nåja. Hulkende og hulkende... Det vet jeg strengt talt ikke, jeg snakker vel helst om den indre stemningen jeg selv ville vært i om han i stedet hadde ringt og meddelt meg at hun hadde høynet med 10 000.

10 000, det er jo bare en ikke alt for dyr sofa. Men et sted må man stoppe, og gudene vet hvor Den Andre Budgiveren har tenkt å sette ned foten.

Og så ble Verandaen min.

Mens jeg ventet på nøkler listet jeg meg inn i tunet, det grønne, fine tunet med tuntre og hvite tomannsboliger og en åttemannsbolig rundt. Jeg snek meg bort til verandaen. Turde ikke gå inn på den, selv om leiligheten faktisk ikke var bebodd nå. Men fra utsiden fikk jeg målt at min hagebenk fikk plass. ( Jeg sitter på den nå og skriver...)

Jeg måtte vente ei uke på at min bror Bilisten kunne kjøre sakene mine til leiligheten. Men et lite kafebord med stoler greide jeg å frakte med meg. Brukte jeg datterens sykkelhenger? Og så kjøpte jeg to lilla stolputer og ditto sofaputer. Jeg hadde møbler!

Resten av leiligheten tok jeg langsomt i bruk. Det skulle males kjøkkenskap og soverom. Det skulle kjøpes møbler. Men verandaen, den bodde jeg på fra første stund.

Da høsten kom, og verandaen bare ble en korridor mot elva og et sted å lagre ved og sende røykere til, følte jeg at jeg hadde mistet litt av det første hjemmet i hjemmet mitt. Og hver vår er det som jeg kommer litt hjem igjen når jeg kan sitte der og ta den første tekoppen om morgenen. Og etter hvert sitte og høre på glad småprat fra verandaene omkring. Eller nede fra stranda. Eller fra folk som sykler eller går forbi. Enten de er glade, sinte, ivrige, ja, til og med småfulle, noen i blant nå mot natta.

Men mest er det bare meg og elva.

17.mai for særinger

Søttemai! Søttemai! ropte veslejenta mi i baksetet. Det var i oktober, og vi befant oss i Sverige. Greit at jeg ikke er av de mest ihuga feirerne, men å oppdra det uskyldige barnet til en sabotør, var ikke det å strekke det litt langt?

Jeg iler med å forklare at Barnet ved forrige sverigebesøk på våren fikk masse nytt tøy, og det samme hadde skjedd denne gangen. Og selv om hun var ivrig i gang med å tilegne seg språkets vidunderlige verden, så har det hendt eldre og mer livserfarne enn henne at de har kommet til å misforstå hva et uttrykk egentlig betyr.

Og jammen også nettopp søttende mai, forrresten. Søttende mai handler ikke det primært om fine klær? Og så litt grunnlovs- og norgesprat i bakgrunnen.

Det er nok en av grunnene til at jeg trives så dårlig på søttendemai. Jeg har ikke så behov for å vinne pyntekonkurransen, men man vil jo nødig provosere noen på festdagen. Og kleskoder er min fiende. Eller: jeg modererer meg. Fastspikra koder liker jeg godt. Når sangkoret skal ha akkurat sånne klær. Det er greit. Da tar jeg bare på sånt. Og jeg har tilbrakt det meste av arbeidstida mi i kittel og lerretsbukse. Helt greit, særlig da vi slapp ermforklet i polyester. Og hadde jeg eid en bunad, hadde kanskje den delen av 17. mai gått smertefritt for seg. (Ja, jeg er av dem som ikke har alt for mye imot stryking.)

Og med alder og visdom har jeg vel tilegnet meg evnen til å sette sammen et fint 17. maiantrekk, forresten, om jeg må. Et pent skjørt, gjerne blått, en rød topp og noe hvitt til. Men så er det jakka. Den fine, røde strikkede jeg kjøpte til bryllupet til den ikke lenger så vesle jenta mi, er nok ikke flaggrød nok. Og er den varm nok? Det er jo så grønnj... kaldt på de fleste 17. maiene, selv for oss som har skjønt ullsinglettrikset.

Men det er flere grunner til ikke å gå ut 17. mai enn at man nødig vil ødelegge stemningen for de ivrige. I en periode var myldring slitsomt for meg. Det hadde først og fremst med måten jeg oppfattet synsinntrykk, (nei, jeg orker ikke å forklare hvordan det fungerer)og litt at jeg gikk litt ustødig, sånn at et barn i friskt tempo og uforutsigbar løperute med litt uhell kunne velte meg. Men mest at jeg ble sliten av å se på all vrimlingen.

Jeg måtte ut en liten tur, hadde ei korpsjente som skulle ha klem før de stilte opp. Jeg bodde 200 meter fra oppstillingsplassen og tok på meg et skjørt og den største 17. maisløyfa jeg fant. (I antiprovoserende hensikt. Fungerer.) Straks toget startet, gikk jeg hjem igjen, tok på meg joggebukse og satte meg ved kjøkkenvinduet. Nesten som Sonja. Der kom nemlig toget forbi, og barna jeg kjente vinket opp. Og etterpå hadde jeg fri. Korpsjenta marsjerte og spilte og kom så seint tilbake at jeg ikke var savnet. Den eldste var stor og løp fritt.

Av og til bidrar også pollenallergien til å fristille meg fra søttendemaifeiring. En søttendemai tilbragte jeg med å sitte i saccosekken og høre hele Tryllefløyten. To CDer. Det var en veldig fin søttendemai.

Og dermed har jeg liksom falt litt ut av tradisjonen. Det er ikke verre enn det. Har ingen motforestilling mot verken flagg eller grunnlov. 

I år skal jeg sy på søttende mai, tror jeg. Jeg har en haug med tøy som bare trenger en søm eller så. Eller jeg rydder ferdig den siste boden, om jeg ikke rekker det før. Jeg har flere venner som også er søttendemaivegrere, men folk orker jo ikke brøyte seg gjennom trengselen for å komme seg til min veranda. Jeg ville ikke gjort det for å komme til dem, heller.

Jeg må bare huske å handle mat på fredag (antageligvis ikke pølse og lompe) og henge opp flagget i stedet for klesvasken, så går det nok bra. Og så håper jeg det blir fint vær, så folk får det skikkelig hyggelig. Det skal jeg ha også.

Hurra!

När björkorna susa. Eller rettere sagt sprer ut pollenet sitt.

TanteMy har pollenallergi. Alle som er venner med henne på FB har fått det med seg. Sangkoret har hørt om det. Reikigruppa også.

For det er med oss pollenallergikere som med han som i følge Storm P. ikke mente noe om verdenssituasjonen fordi han hadde fått rusk på øyet. Så beklager folkens. Skal det bli en bloggpost i disse tider, får det handle om tette bronkier, øyekløe, streng diett og ikke et vindu åpent før kveldsdoggen har lagt seg.

Jeg vurderte å bli allergisk flyktning. Jeg kjenner folk rundt i landet som sikkert hadde huset meg en natt eller to. Men så var det så mye som skjedde med sangkoret. ( Som jeg likevel verken hadde hals eller pust til å delta på, viste det seg.) Og styremøte i borettslaget. Dit kommer jeg meg. Og 1. mai, der jeg helst skulle vært både i Drammen og på konserter med koret. Men det blir koret.

I år er forresten bjørka nokså ferdig med maset sitt til 1. mai. Bare jeg ikke slutter å ta medisin straks nivået har sunket rett under Kraftig. ( Som er beroligende mildere enn Ekstrem.) Så har skjedd før. Jo verre en har hatt det, jo mindre skal det til før en synes en har det riktig så bra. Hvilket i mange henseender er mentalt sunt, om enn ikke når helsetilstand skal vurderes eller medisin doseres.

Det er virkelig forskjell på når pollenet herjer runt i landet. En gang var jeg i Trondheim i begynnelsen av mai. Dessverre kunne jeg ikke utsette hjemreisa, og dessuten begynte bjørka å bli kanskje hissig i Trønderlag også, så det var bare å ta toget hjemover. Etter Lillehammer fikk jeg følelsen av å kjøre inn i et kjempemessig dårlig utluftet møtelokale! Interessant fenomen, om enn ubehagelig.

Et år var jeg så heldig å oppholde meg på Otta midt i «Ekstrem spredning» så både bronkier og øyeslimhinne fikk en høyst nødvendig mulighet til å innhente seg. Det var råflaks. Det nytter ikke å vite helt sikkert når det begynner og slutter. Jeg mener å erfare at «Ekstrem» varer 4-5 dager. Etter en ubehagelig opptrapping. Nedtrappingen går fort, mye er gjort på et par dager. Men som sagt, fortsett å ta medisin, kroppen din har det ikke så bra som du tror.

Pollenvarslinga gjør så godt de kan, men bjørka er et naturvesen og lar seg ikke helt forutse. Med litt flaks kan det komme regn, noe som hemmer spredningen. I blant sier øyeslimhinna mi at nå har bjørka ( eller or og hassel, litt før på året) begynt, og dagen etter melder pollenvarslinga at i morgen begynner det nok. Hva med å ansette en dårlig medisinert allergiker på den pollenvarslinga?

Det er noe med bjørkas natur som visstnok får den til å blomstre kraftigere annenhvert år. Uavhengig av godvær. I tillegg gjør visst en god sommer at neste vår får kraftigere spredning. Så hvis du har rotet deg borti en pyramidehandlende distributør av vitaminisert blåbærsaft eller annen slangeolje og som har blitt helt frisk av vidunderproduktet, så sjekk hvordan det forholder seg den påfølgende sesong før du tillegger erfaringen noen medisinsk betydning.

Men jeg sier ikke at det ikke kan hjelpe med naturmedisin. ( Selv om jeg av prisnipp ikke kjøper pyramidemedisin.) Og forresten kan du bruke overstående prinsipp også om noen du kjenner er veldig fornøyd med den nye allergimedisinen sin og ivrer for at du også skal bytte. Var det en mild sesong eller en kraftig en da produktet ble prøvd?

Apropos sånt: Jeg kjente ei som bare hadde nytte av et spesielt produkt, mens det legen nå ville prakke på henne ikke hjalp det grann. Hun var ganske fortvila, og jeg ville hjelpe. Først googlet jeg medisinene for å ha litt solid bakgrunn for egne meninger om jeg skulle følge henne til legen. Det viste seg å være kjemisk identiske produkter, men med forskjellig navn og fasong. Trua kan nok flytte fjell og renske godt opp i tette luftveier.

Jammen, så gi meg tru, da! Intet er vel bedre? Men der er det med oss pollenallergikere som med visse prester, i følge deres kronikker i påska: Noen ganger svikter trua, og da oppstår en krise.

Derfor har jeg aldri sjekket for nøye de små, blå som jeg tar for min allergi. Jeg vil ikke lese om at de begynner å bli gammeldagse eller hva nå ondsinnede mennesker kan finne på å skrive. I hvert fall skal jeg vente til langt ut i mai så jeg evt er godt forankret i Den Nye Tro før neste år. Da det jo dessuten vil bli svakere pollenspredning.

I morra mandag faller spredningen på Østlandet. Kanskje har den alt falt, selv om det ingenlunne føles slik. Et natt til nå med ekstra pute under hodet, neseskylling, kun inntak av mat som er kjent for å inneholde lite å reagere allergisk på, neseskylling, øyedrypping og bøtter med varm te, så kan vi lufte, sitte ute, synge og kanskje til og med spise egg, fisk og peanøtter. Bare husk å ikke trappe ned medisin for tidlig!

.... har jeg alt sagt det siste? Et par ganger? Beklager. Jeg tror det har festet seg pollen på synapsene i nervesystemet, der signalene blir formidlet videre.

Best jeg poster denne på bloggen før jeg glemmer at jeg har skrevet den.

What the ..kk happened?

Som mange med meg har jeg brukt penger på bokstaver trykt på en metallplate for å kunne ha en tekst på veggen. Skulle tro jeg ikke hadde ark og penner. For ikke å si skriver og Word Art. Gjort er gjort, og nå står det over speilet på soverommet: «Mirror, mirror on the wall, what the hekk happened?»

Og det er jammen ikke bare sånn at de grå hårstråene er til stede i den grad at pinsetten snart må legges helt bort. Og at jeg på nyere bilder av meg selv stadig oftere synes jeg ligner farmora mi.

Unge gutter i butikker og kiosker omtaler meg plutselig som «frue»!. Og ikke bare de tyrkiske, som er høfligere enn andre. Dessuten, kommer jeg inn på en full buss og ser et ledig sete, så er det av mystiske årsaker stadig sjeldnere at noen setter seg ned der innen jeg har rukket fram dit. Og hvis jeg ikke ser noen eldre i nærheten, så setter jeg meg, jeg!

Helsekampanjene ivrer for en livvidde under 85 cm for å unngå diabetes. Og så viser det seg etter grundig googling at jeg er så gammel at jeg kan få lov å legge et par cm ekstra til min livvidde uten at man mener dette vil trekke noen alen fra min livslengde. DU må ha en livvidde på under 85 cm, sier de. Men «du», det er altså de andre. Vi som er fylt 60 er for det første ikke «du», og vi er ikke engang verdiget en tilleggsopplysning i parantes.

Diskriminering av de middelaldrende – hadde jeg nær sagt. Men WHO kaller faktisk oss som er fylt 60 for eldre. Her har man nettopp begynt å snuse på benevninga middelaldrende og tenkt at den muligens begynner å føles akseptabel, og så har den gått ut på dato som en annen ost!

Jeg er også for gammel til å begynne i enkelte sangkor og for lenge siden for gammel til å være attaktiv som jobbsøker. Det var en stund oppmuntrende opplysninger i media om at yngre menn ønsket seg modne damer, men det viste seg å handle om 25-åringer som ønsket seg damer på 40, og uaktuelt for den generasjonen som er oppdratt til at det ikke er pent å si høyt alle ordne MILF står for. Selv på engelsk.

Unntaksvis kan det være befriende å være for gammel. Da jeg var 46, hørte jeg på radioen at jeg nå var utenfor målgruppa for reklame for sminke, klær og andre moteting. Det var jeg svært fornøyd med. Men raskt etterpå innså de nok at det var vi ( ja ikke akkurat jeg, da, men vår generasjon) som hadde penga, og så dukket det opp ukeblader for modne kvinner. Det vil si 40 +. Det er visst et blad som heter «Vi over 60 også». Det kjøper jeg virkelig ikke. Det høres ut som folk som går i golfjakke.

Ikke at jeg ikke går i golfjakke. Jeg har skapet fullt av golfjakker. Men gidder ikke lese blader for folk som ser ut som de går i golfjakke. Å gå i golfjakke og se ut som man går i golfjakke er virkelig to helt forskjellige ting.

Og hvis du som leser dette er ung og ikke vet hva ei golfjakke er, så er det et annet navn på strikkejakke. Alt fra lusekoftemønstede saker med knapping og helt ned til cardigans het golfjakke før. Den gangen det bare var enkelte folk med god råd som spilte golf. Men golfjakke hadde vi alle sammen. 

Hå hå, ja ja. Det var den gangen...

Men var du ikke veldig lei deg? Men kunne du ikke jobbe nå? To ulike responser og et felles svar.

Nylig fortalte jeg ei jeg ikke har kjent så lenge om at jeg mistet jobben min og ble ufør fordi jeg før var syk med en del funksjonsutfall og hadde en diagnose som man da enda mer enn nå fryktet bare ville forverre seg. At jeg skulle bli bedre, var noe jeg- og arbeidsgiver - hadde lite håp om.

Da hun spurte om det ikke var tøft psykisk den gangen, ble jeg litt svar skyldig. For hvordan var det nå igjen?

Etter en stund kom jeg på at det hjalp meg nok en del at jeg høsten etter fikk begynne å studere, i den hensikt å klamre meg fast til yrkeslivet. Studere hadde jeg alltid ønsket, men ikke hatt råd til. Våren brukte jeg mest til å sloss for å beholde jobben min og opplevde mye av min frustrasjon og sorg knyttet til den situasjonen og menneskene jeg syntes burde ha hjulpet meg i stedet for å motarbeide meg.

Og da studieopplegget mitt etter noen år kollapset på grunn av en inkompetent saksbehandler hos Aetat, så visste jeg til gjengjeld at sykdommen min ikke hadde utviklet seg noe videre og at jeg kunne forvente et mildt forløp.

Nei, jeg har nok ikke vært så mye lei meg for sykdommen. Jeg er nok en fighter, jeg liker å se etter løsninger og fokusere på det. Så jeg var ikke lei meg da heller, bare sint, selvfølgelig. Det har jeg vært mye. Forbannet, skuffet, frustrert og fortvilet over mennesker og systemer som har hindret meg i å gjøre det beste ut av mine svake hender og mitt trettbare hode.

Best har jeg fått bruke meg i frivillig arbeid og i høringsgrupper for pasienter og brukere. Men selv der skal man kjenne sin plass. Etter hvert blir det meningsløst å jobbe innenfor systemer der man ikke kan avansere, aldri får mer å si og av og til oppleves som truende om man kan og vet for mye. Og ikke tjener penger.

Jeg ser at jeg skulle hatt mer tilgang til kompetente råd. Så kunne jeg kanskje planlagt mer langsiktig og fått utenfraperspektivet på snublesteiner og muligheter. Men råd har vært for de med mindre ressurser. Det er jo mye rådgiving jeg selv har bedrevet. Likemann. Moderator i et forum på Internett. Foredragsholder.

Så ble det slutt på det også. Dels vokste jeg litt ut av rollen, dels ble jeg så frisk at jeg ikke var tilstrekkelig «en av oss» til at rollen opplevdes naturlig. Og en periode fikk jeg så mye ansvar og utfordringer i nær familie at jeg ikke maktet å holde kontakten med for eksempel de høyskolene jeg hadde hatt betalte oppdrag hos.

I en ideell verden hadde jeg kanskje fått litt støtte og råd så disse ressursene kunne blitt en liten jobb. (Det er klart jeg prøvde NAV. Eller rettere sagt Trygdeetaten og Aetat. Jeg ble så sjokkert over inkompetansen der at jeg kjenner jeg er rystet enda, 11 år etter. Jeg orker ikke snakke mer om det.)

Nå sitter jeg her så frisk at mange tror jeg er helt frisk. Jeg har vunnet i helselotto, og kjenner små blaff av glede for det omtrent hver eneste dag. Og det er så lenge siden jeg var på jobb at jeg har sluttet å lengte dit. Også fordi «jobben» har forandret seg slik at jeg ikke ville kjent meg igjen om jeg hadde fått komme tilbake. Så jeg er ikke lei meg nå, heller. Og når jeg kunne vært så syk i dag, er det ikke å ha helseproblemer i hele tatt en idé så langt borte at det er vanskelig å forholde seg til det.

Jeg har vært utenfor arbeidslivet så lenge at jeg har vent meg til det. Så den sorgen – som jeg faktisk har grått mye for - er heller ikke der mer. Jeg har klart å bygge meg opp en hverdag med trening, sangkor, organisasjonsarbeid, samt at jeg i varierende grad er familiens «Tante Rundtomkring». Jeg har tid til å lese avisen. Og blogge.

Disse tingene tar såpass mye tid at jeg vet omtrent hvor stor stillingsbrøk jeg kunne jobbet i uten at det ble for mye for meg. Halv stilling, maksimalt. Neppe innenfor det jeg er utdannet til. Og selvfølgelig dersom jeg ikke gjør noen av disse tingene hverdagen min nå består i. Forhåpentligvis hadde ikke NAV rotet det til.

Ikke å få tid og ork til å lese avisen, ikke få synge i sangkor, sånne ting jeg endelig i livet orker å være med på... Jeg kunne gitt avkall på det, for å få jobbe igjen. Om jeg bare klarte å få meg en sånn jobb? Det er faktisk ikke lett. Jeg er registret som eneste sykevikar et sted. En grei måte å teste ut litt på sjøl uten å rote inn NAV. Men de trenger jo aldri vikar.

Og om drøyt 6 år har jeg alderspensjon. Da måtte jeg til å bygge opp igjen den hverdagsstrukturen jeg har nå. Så jeg kan kanskje se disse få årene fram mot alderspensjon litt som en kompensasjon for alt som har vært slitsomt og urimelig i livet, og litt for all gratis overtid, hardt arbeid og avkortede pauser da jeg jobbet som sykepleier?

Nei. Dårlig unnskyldning som Verden ikke forstår.

Men skal jeg som har min pensjon gå ut og konkurrere om de få jobbene en 60+ i hele tatt kan få? DET kan jeg si.

Mens jeg fortsatt håper de ringer fra den vikarjobben.

Badevektas lillesøster kjøkkenvekta hjelper noen av oss til å finne ut hva vi spiser.

OBS Denne bloggposten må leses i sammenheng med den andre "badevektblogginga" mi. Der jeg skriver om viktigheten av å spise skikkelig frokost og lunsj. Der jeg beskriver hvordan jeg brukte 3 mnd på å gå ned 7 kg og roet prosjektet da jeg etter en -riktignok tvilsom- BMIbergning fortsatt var 2 kg overvektig.
Og vet du at du har anlegg for å sulte deg, er det jeg skriver her, på samme måte som råd om kosthold og andre ting man finner i bøker og på nett noe du må forholde deg annerledes til enn andre. Du må helt enkelt bli kjent med deg selv og problemet og søke råd.

Et forsvar til evt skeptikere. Og noen erfaringer.

Da jeg var Ung, var det stadig slankekurer i ukebladene. «Slankekur» var et helt stuereint ord som ikke måtte omskrives til «passe på vekta», «gå ned noen kilo», for ikke å si «trene for å øke muskelmassen og kvitte seg med fett». Og en kalori var en kalori, den gangen. 

Det håpløse med disse slankekurene var at noen hadde veid opp, regnet ut og satt opp en fast meny. Så mange gram kokt skinke. Et eple. X gram cottage cheese. - Jammen jeg hadde vel ikke lyst på den maten! Eller: Jeg hadde kanskje lyst på noe av maten, men ikke akkurat når «Alle kvinner» hadde bestemt at jeg skulle spise den. 

Så var det kaloritabellene. Jeg husker jeg hadde en liten en i lommeformat. Et mas å følge, selv om den tjente litt til folkeopplysning i en tid der ikke alle trodde potetgull var så fetende, for det var jo så tørt og sprøtt. Og sure druer, kunne man ikke spise det nokså fritt, tro? Litt grunnleggende kunnskap om kalorier, har aldri skadet noen i seg selv. 

Brødskiva skulle veie et visst antall gram. Det var et styr de fleste ikke orket gå inn på. Sikkert ikke mentalt sunt, heller.

Men tanteMy veier i blant maten sin. Temmelig ofte i noen uker nå og da, egentlig. Men nå er det en Annen Tid!

Jeg veier dels for å finne ut hvor mye maten jeg faktisk spiser veier, i stedet for å måle opp en fast mengde mat. Det gjør det lett å legge maten inn i utregningsprogrammet mitt. Programmet finner ut både kalorier, proteiner, fett og karbohydrater. Visst skal vi ha karbohydrater! Og særlig når vi trener. Men det er best for blodsukker og forbrenning at vi også får en del proteiner. Og fett.   Og alt dette husker utregningsprogrammet for meg og holder styr på. 

Programmet tipser meg om jeg har hatt et fornuftig kosthold den dagen.  Og det gjør det lettere å planlegge så det ikke buksa mi blir alt for trang når jeg faktisk akter å spise fish and chips med en øl eller to. Da er det greit at Programmet husker hvor lite kalorier det er i for eksempel brokkolisuppe, så jeg kan ha det til lunsj. Men alt for lite proteiner, sier Programmet , så da tar jeg et egg attåt.

Noen av oss er dessuten litt alt-eller-intet-mennesker. Når kroppen min etter noen dager har sluttet å tro den har et livsnødvendig behov for sukker, og hvis yndlingsbuksa mi er blitt for trang og jeg kanskje til og med skal møte hun slanke venninna til uka, så –vips! er My ned i 1000 kcal om dagen. Og det er ikke bra for noe. Ikke bare går forbrenninga ned, men man blir slapp og mister muskler. Og blir gretten. Og da sier «trackingen» til Spark people strengt: «tantemy, nå har du bare spist 945 kcal før kveldsmat. Ikkeno’ yoghurt med usukra bær and that’s it her, frue!”  Eller, jeg skjønner at det er det den tenker, så jeg skynder meg pliktskyldigst å riste ei brødskive eller to og ha pålegg på.

Men er det ikke mye jobb å logge all maten? hører jeg noen lesere spørre.

 Jo, det er det. Enda mer jobb enn å føre utgiftene sine på et regneark for å se hva pengene går til. Som man jo også kan gjøre to-tre måneder for å få en bedre oversikt. Skal en logge maten, er det kanskje lurt å begynne i påskeferien, eller noe. (Om man da ikke føler at det ødelegger kosen med den ekstra gode maten i påsken.) Og så går det an å legge inn mat du lager ofte i programmet. Så har du det til siden. Og du kan kopiere noe du nettopp har lagt inn. Dermed går det fortere etter hvert. 

Du trenger ikke alltid å veie, for det er ofte lagt inn valgmuligheter på spiseskje, cup eller dl. Eller du kan legge dette inn sjøl. Men selv synes jeg veiing går fort og greit. Jeg setter kjelen eller bollen på vekta før jeg starter den, så starter den på null. Og tar du fram noe mat og har i en bolle og vil veie det senere, så bare ta en bolle eller tallerken du har flere av, så kan du sette en tom bolle på vekta før du starter den. Så tar du den vekk og setter den fulle bollen på vekta, og vips! veier den bare innholdet.

Du kan også veie et glass med innhold, ta ut en skje av innholdet, og da kan du lese av hvor mange gram det har minket i glasset.

Vær mest nøye med det som er tungt og inneholder mye. Jeg kan godt ta en ss mjøl med en vanlig skje, men til olje eller soyamjøl, bruker jeg måleskje.

Når programmet har oppgitt antall kalorier i for eksempel 100g, og du har 53.5 gram, så endrer du 100 til 53.5 , og dermed har Programmet endret hver eneste lille verdi, gitt, og sier hva 53,5g peppermakrell inneholder av kalorier, kilojoule, karbohydrater, proteiner og fett. Og kostfiber. (Bortsett fra at det vel ikke er noe kostfiber i makrell.)

Hvis jeg ikke finner det jeg spiser i verken programmet eller ved å google varen og «næringsinnhold», eller har fått eller laget en rett jeg ikke gidder å regne ut, hender det jeg bare tar noe som ligner. (Husk bare at amerikanske retter er feitere og søtere enn nordiske, om du bruker Spark people.) Og innimellom hopper jeg over å logge en dag, om jeg har det travelt eller spiser alt for uvanlig mat. Det går helt fint. Særlig om man ikke lurer seg til en sjokolade, siden Programmet ikke kommer til å få vite om det…

Jo mer du spiser den samme maten, jo kjappere er det å logge den. Og jo mer tradisjonell mat du spiser, jo lettere er det å finne det i programmet.

En bonus er muligens at man lærer seg at purre heter leek på engelsk og andre morsomme ting. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt en norsk program med norske varer. Det anbefaler jeg.

Etter en stund har man får nokså godt grep om næringsinnholdet i mat man spiser. Da trenger man jo ikke å logge. Innimellom logger jeg litt likevel, for det ER litt konfronterende å logge inn sine dummeste kostvalg. Selv om det bare er jeg som ser det. 

Og Programmet.

Mikrorengjøring.

Nei. Dette handler ikke om sånne kjappe triks som: Tre typer våtservietter til de skitneste stedene i huset og sett ei skål med grønnsåpe under sofaen. Jeg snakker om ting vi gjør reint med. På ordentlig. Og der er mikro bra.

Hvaffor mikro?
Mikrofiber og mikrobølgeovn. To ulike måter som møtes på midten.

Mikrobølgeovn. Denne er suveren til å desinfisere våte ting med:
Jeg begynte med kjøkkensvampen. Man vet at om den tørker fort, så får bakteriene dårligere kår. Men endog. Den er borti mye rart.

Så jeg la en våt svamp i mikrobølgeovnen og kjørte på max i et halvt minutt, før jeg økte til to.  Jeg er en forsiktig person og uten dypere innsikt i mikrobølgeovner. (Bortsett fra at jeg vet man ikke skal ha metall inni der, så har du sånn svamp med stålull på undersiden, anbefaler jeg det ikke.)
Den ble ren og fin! Luktet veldig rent også.

Jeg utvidet metoden til lett oppvridd kjøkkenklut brettet i fire. Funka så det griner! Er den skitten, kan man slippe den ned i vann og vri opp, og den blir mye renere. Ta forsiktig i den, den er veldig varm med en gang.

Men vanligvis er vel problemet de usynlige bakteriene. Neste morgen luktet den tørre kluten slik det lukter av reine sykehuslakener. Juhu!

Metoden kan altså brukes
a Innimellom under aktiviteter som involverer en kjøkkenklut eller annen vaskeklut
b For oss som ikke henger opp rein klut hver eneste kveld før vi legger oss
c Før (og evt etter for de nøye) at man kaster kluten på vask på 60 grader med håndklær og sånt.

En som vet mer om mirkobølgeovner enn jeg, sier at det ikke bare er varmen, men også mikrobølgene som dreper bakteriene. Og at 2 minutter kanskje ikke er nødvendig.


Mikrofiberkluter. Ovenfor nevnte prosedyre kan brukes på alle slags kluter, også mikrofiberkluter. Har du noen mørke mikrofiberkluter som farger av i vask, er mirkobølgeovnen redninga!

Med mikrofiberkluter kan du vaske uten rengjøringsmidler, og det blir rent. Flekker forsvinner. Ha kluten så godt oppvridd at du egentlig vil sentrifugere den. Og det er det noen som gjør også. Har fire kluter, fuger. Snur og bretter. Jeg er for lat til å google fram en link til deg, men jeg har lest at den til og med tar med seg mirkober. Og uten varmt vann.

Jeg har både brukt kjøkkenkluter fra Jordan, «25kr-for-5stk» fra Jysk og alt i mellom. Ikke stor forskjell.  Tar fett og fastgrodd, jadda! Bare vri den godt nok opp.

Etterpå, og gjerne innimellom, mikrer du kluten, som beskrevet innledningsvis. Legg den gjerne i en plastboks inni mikroen, sånn for estetikkens skyld, hvis du ikke har en egen mirobølgeovn bare til rengjøring. (Og det er det vel bare jeg som har. Men det hender jeg bruker den til mat, for jeg har ingen annen.)

Det finnes rådyre mikrofibersystemer som lover gull og grønne skoger. Og det kan de med god samvittighet gjøre. Det er bare det at de billige klutene stort sett gjør akkurat det samme. Det er klart: Glatte kluter er bedre til glass, grovmønstrede er gode å skrubbe skitne steder med og luftige kluter tørker fortere.  For meg virker det som mirofiber likevel stort sett er mikrofiber.

For å trøste dem som synes det lukter så godt av Zalo sitron (eller annet), så er det kjappere å vaske ut av ei steikepanne med oppvaskkost med litt oppvaskmiddel på, enn å gå til verks med en mirofiberklut. Den må vris opp et par ganger. Hardt. Og etterpå er kluten flekkete og stygg og må selvfølgelig mikres. Men også vaskes. Men panna blir helt rein. Likeså glassplata på komfyren. Ikke ei stripe, du! Om du ettertørker med en annen, helt tørr mikrofiberklut.

Men venninna di har noen rådyre kluter og de er mye bedre, sier hun. Jeg er ikke sikker på om det stemmer, gitt!

Forskning viser ( har ikke giddet finne linken her heller, gjør det sjøl)
at jo mer man betaler for et produkt eller en tjeneste, jo høyere er man tilbøyelig til å vurdere kvaliteten på det man får. Gjelder hvis man ikke ser på enkelttilfeller, men undersøker større grupper.

Dette er for eksempel viktig når en skal forske på ting. Skal man sammenligne, må ikke noen ha fått produktet gratis og andre ha betalt for det. Anstrengelse eller forsakelse har også slik effekt.

Og vi går i baret alle sammen, på det der. Det gjelder ikke bare vin, nei…

Men hvis det blir reint med mikrofiber og uten rengjøringsmiddel, hvorfor bruker vi Ajax og grønnsåpe da? Jeg svarer for meg sjøl. Lukt er noe som er veldig dypt knyttet til minner og følelser. Og jeg er vokst opp med «lørdagsreint». Det går en del i grønnsåpe hos meg, selv om det vel bare er til  trehvitt, terrasso og ting med heksesot på at grønnsåpa kan være best.

Nå skal jeg ut og vaske trappeoppgangen jeg deler med tre andre. Det blir trolig grønnsåpe. Eller i hvert fall noe som lukter reint. For den gode hæljefølelsens skyld….
Men jeg har mirofibermopp