Reunion 1. Mysenrussen 74.

Dette ble visst reunionhøsten. På besøk hos min venninne fra gymnaset ( som jeg stadig omgås) løp jeg på min venninne fra realskolen/folkeskolen. Koselig.

Men dette var nærmest en oppvarming til Festene. Og først ute var 40-årsrussen. Nå skal det presiseres at jeg aldri har vært russ. Jeg har artium, det har jeg, og gikk på gymnaset, men på det kullet jeg gikk ut med i 74 tror jeg nesten halvparten valgte å avstå fra noe så barnslig/syndig/harry/åndsfattig som russefeiring. (Personlig har jeg aldri blitt for russefeiring seinere, heller. Men sammadet.)

Jeg tror de mest ihuga har feiret hvert 5. år siden da, men sjøl har jeg bare vært på en fest. Venninna jeg har hatt kontakt med hele tida har ikke engang vurdert saken.

Men jeg liker reunions som fenomen. Stirre seg sjøl i hvitøyet med et «morndu!». Og når ens unge jeg vil løpe og gjemme seg, forsonende si: «Jeg veit. Akkurat det der var flaut. Og det der andre kunne vi kanskje unngått. Men du stod på. Gjorde så godt du kunne. Jeg er stolt av deg, jeg. Eh...oss? «

De eneste som trenger å være flaue, er kuer som ikke vil vedkjenne seg at de har vært kalver. Og så de som evt fortsetter som forvokste kalver livet gjennom, selvfølgelig.

Jeg fikk vel ikke så veldig mye ut av det første russejubileet jeg vart på. Traff et par jenter fra klassen som hadde blitt voksne. De var blitt hyggelige damer. Og noen jeg aldri kan huske jeg har sett før. Men det var en grei fest.

Faktisk var hovedpoenget mitt med å dukke opp på det første russejubileet jeg var på ( ikke si det til noen fra Mysen) å hindre at det ble sunget nidviser om meg selv, han som var kjæresten min på gymnaset og noen av venna mine. Det hadde nemlig skjedd på forrige fest. Men da var de unge enda. Vi får være litt rause med de andres unge selver også.

Men med årene og NLP-kursene har jeg fått stadig mer sansen for gjensyn med folk fra gamle dager og å hilse på gjenskinnet av den unge jenta jeg var. Så jeg ville etter hvert gjerne på Russejubieum.

Etter hvert som Internett kunne fortelle folk hvor alle var blitt av, er det lettere å finne oppdaterte adresser, og for 5 år siden fikk jeg ny invitasjon. Sikkert litt hårsårt og rart, men jeg hadde nettopp pådratt meg en sprekk i menisken og brukte krykke, og siden jeg også hadde hatt denne MS-diagnosen min i mange år, kjente jeg at jeg ikke hadde særlig lyst til å dukke opp blant fjerne bekjente akkurat i den korte perioden jeg brukte krykke, menisk eller ikke. Så jeg dro ikke.

Men i år:

Jeg meldte meg på med friskt mot, enda jeg ikke ante om det ville komme flere jeg kjente. Jeg tilhørte jo ikke den gjengen som gikk på fester den gangen, selv om jeg med åra har turt å smake sterkere ting enn lettøl.

Men festen inkluderte busstur rundt på gamle trakter. Mye er forandret, og jeg har vært lite rundt der. Jeg har ikke bil, og kjenner best strekningen jernbanestasjonen – Oppsalåsen. Og et par gamle kjente ville jeg trolig få se. God mat ville det være, og min ferdighet innen mingling og smalltalk har økt veldig på med åra, så dette kunne bli bra. En bror under ei halv mil unna (gåavstand i godvær og ikke urimelig taxiavstand i andre tilfelle )kunne huse meg til neste morgen.

Indre Østfold, Here I Come!

Jeg stoppet dog meg selv i å synge «I'm gonna be a countrygirl again». Mysen har tross alt fått seg bystatus, noe de er mektig stolte av.

Gule sider fortalte meg velvilligst hvor festlokalet lå. Anslagsvis 3-4 km fra toget langs en vei som var bygget etter min tid. Jeg har skjønt for lenge siden at en må ha bil for å bo i Indre Østfold. Men det var velkomstdrikk og greier, så hvordan hadde de tenkt at en skulle komme seg dit uten bil? Mysen er da ikke grisgrendte strøk i Odalen, heller. (På sistnevnte sted tror jeg ingen tør å ha promillekontroll, nemlig...) Jeg iler med å si at mitt hovedproblem i sakens anledning er at jeg ikke hadde noen bil.

Jeg planla å finne noen å sitte på med. Hadde funnet ei jente fra klassen på Internett som bodde i Skiptvedt og som jeg kunne ringe til, og jeg kunne spørre festkomiteen om de visste noen som kom fra Oslo i bil. Jeg mener: Jeg KAN dette med å ikke ha bil.

Jeg sjekket imidlertid Ruter først, for av og til går det jo en buss, selv I Indre Østfold. Og selv på en lørdag. Og det gjorde det. Den stoppet en kilometer fra festlokalet en halv time før oppmøte. Jess! Det burde jeg skjønt at festkomiteen hadde tenkt på, selv om de sikkert var så «himblinde» at de ikke tenkte på å si fra om det i innbydelsen.

Jeg sjekket ganske grundig, som en gjør når en er i ukjent lende, men bussavgangen fikk jeg opp flere ganger.

Lørdag morgen sjekket jeg busstidene på reiseplanleggeren en siste gang. Det er jo det som er så bra med Ruter, den oppdaterer seg om det er jordras, velta trailer som sperrer veien og annet som kunne skjedd siste timene.

Helt tilfeldig fikk jeg se at selv om jeg forskriftsmessig klikket på «i dag» (som var 23.08), så stod det i teksten over noe om 21.08. Det var rart. Og litt foruroligende, siden 23. var lørdag, mens 21. var en hverdag, (og i helgea er det jo som kjent mye mindre busser ute og kjører. Og ikke minst i Indre Østfold.)

I tillegg hadde reiseplanleggeren forslått en buss som var framme en halv time seinere, selv om den som alternativ hadde oppført bussen jeg hadde planlagt å ta, den som stemte så fint med oppmøtet.

Jeg ringte 177 for å snakke med et levende menneske.

Damen på 177 kunne fortelle meg at det gikk ingen busser på den strekningen I Hele Tatt. Hennes forslag var at jeg tok toget til Mysen og drosje derfra. ( Hvorfor hun som jobbet på opplysningen ikke visste at det var bussfortog mellom Ski og Mysen gidder jeg ikke gruble over. Jeg kan bussfortog. Jeg bor i Drammen.)

Da kunne det bli to drosjeturer på meg, ganske sikkert, siden værvarslet meldte regn. Å gå dit i regnet og sitte med våte klær og sko en helt kveld, hadde jeg lyst til det? Og tenk om jeg gikk inn på feil vei og gikk en kilometer før jeg fant ut at jeg var på feil sted?

Og ho jenta fra klassen, hvor tidlig tør en vekke et menneske en strengt tatt ikke kjenner lenger den morgenen ho skal på russejubileum og feste til et stykke ut på natta. Om ho i hele tatt skulle dit? For ikke å si å spørre etter noen av de andre i en festkomite som vel har det travelt nok på morra'n?

Dette ble for uforutsigbart for en kontrollfrik som jeg.

Så nå sitter jeg her hjemme ved Drammenselva og spiser en enkel middag med en halv øl til. Skal jeg stemme treff med mitt unge jeg fra søttiåra får det visst skje på annet vis.

Og jæ har jo aldrin vært russ, heller!

My og det å holde badevekta. Og litt om Rubins fire motivasjonskategorier.

I dag snakket de på radioen om at nesten ingen greier å beholde et vekttap. Det trur jeg på.

Jeg har tenkt på det i hele sommer, at jeg skulle skrive litt om hvordan det går med meg og badevektprosjektet mitt. For i fjor kvitta jeg meg med 7 kilo, noe som passet meg og kroppen min godt. Men så siger de jo på. I hvert fall 4 av dem, sist jeg sjekka.

Og visst skulle jeg innrømme dette på åpen blogg. Ikke er vel jeg av de der som lager illusjoner om sitt perfekte liv på nettet. Men kanskje ville det gjøre seg bedre om jeg kunne komme med noen gode råd om å stoppe utviklinga? (My liker å være den som hjelper og gir råd.) Så dermed tenkte jeg å vente til det gikk litt den rette veien igjen.

Og den rette veien har det gått. Mange ganger gjennom våren og sommeren. Og innimellom har det gått andre veien igjen. En kilo opp og en kilo ned.

De siste to ukene har det mest gått opp. Det begynte med en kjempefrustrasjon der jeg ikke klarte å finne annet akutt smertedempende middel enn en pose popkorn og en pakke digestive kjeks. Uten palmeolje. (Som om det hjalp i denne sammenhengen.) Og etter der har jeg spist.

Dette er Reunionhøsten. Først 40-årsrussen. Uka etter gamle jobben fra nittåra. Så kullfest fra sykepleierskolen. Sånne treff der man treffes og finner ut hvordan det er med folk. Med meg er det jo sånn at jeg ble ufør rundt tusenårsskiftet, aldri fikk jeg skrevet Boken og ikke traff jeg Drømmemannen. Og selv om det stort sett er folk en tror ønsker en alt godt og en føler det samme tilbake, så kunne det jo være hyggelig å ikke ha for store bilringer når en ikke har så mye vellykka liv ellers å skilte med?(Selv om det Selvfølgelig er på grunn av helsa vi sliter med ikke å legge på oss.)

Så NÅ ville jeg vel i hvert fall være motivert til å gå ned de to siste, dumme kiloene jeg la på meg? De to som gjør at det er klær i skapet som faktisk ikke passer mer. Og der kom enda en ting som burde gi drahjelp: Slippe å kjøpe nye klær.

Men nei. Og jeg skulle gjerne vite hvorfor.

---

Jeg kom borti i boka «Lykkeprosjektet» av Gretchen Rubin her om dagen. Den er kanskje ikke spesielt dyp eller nytenkende, og kan leses mens man ligger lett henslengt på verandabenken (dog med ulljakke og ditto sokker) og tviholder på illusjonen av at det fortsatt er sommer. Samtidig som den kan motivere en litt til det som på godt norsk heter å skjerpe seg.

Jeg iler med å opplyse om at Rubin ikke skriver om å holde vekta. Men en strategi kan brukes på så mangt.

Jeg googler ofte det jeg leser på papir, så jeg fant ut at nå kommer det snart ei ny bok fra damen om å endre vaner og hva som motiverer oss. Og da nærmer vi oss kanskje noe som kan hjelpe My i sitt problem med badevekta?

Gretchen Rubin snakker litt på youtube om ting som kommer i den nye boka, og deler der mennesker opp i fire kategorier etter hvordan de forholder seg til regler og forventninger, der de fire kategoriene krever hver sin tilnærming til å endre vaner.

Her er en link, så du kan se og høre henne sjøl. https://www.youtube.com/watch?v=gBNEVXg2CNU

At vi må ta vår måte å være på i betraktning når vi skal gjøre forandringer, har jeg alt lært på NLP-kurs på tidlig nittitall, men der delte vi ikke menneskene strengt inn i fire kategorier, slik Rubin gjør. Det høres noe rigid ut. Vi får se om systemet hennes modereres i boka.

Jeg beskriver kategoriene hennes slik jeg selv har forstått dem etter å ha hørt henne snakke om dem på engelsk. Jeg vil ikke prøve å oversette begrepene hennes til norsk.

«Upholders» De innenfrastyrte samarbeidende, som følger regler og forventninger, også når ingen «ser dem» eller det bare gjelder dem selv.

«Questioners»De som stiller spørsmål ved ting, og bare følger regler om de kan overbevises om at reglene har noe for seg.

«Rebels» Opprørere som ikke vil gjøre ting som er regelstyrt.
«Obligers» De utenfrastyrte samarbeidende som følger opp ting dersom det er viktig for andre eller om man har noen som følger med på det de gjør.

Vi har vel gjerne litt av alle i oss, slik jeg oppfatter det. Men kanskje en kategori er dominerende?

Jeg tilhører nok i hovedsak de utenfrastyrte samarbeidende. Det hjalp meg veldig å blogge om kostholdsendringer, mosjon og vekttap sist vår. Dessuten var jeg på lag med to andre som holdt på med det samme, og hvor vi var hverandres motivatorer. Det funka som bare det!

Sånn er jeg ellers i livet også. En venninne spurte nettopp om jeg kanskje hadde et spesielt skriv hun trengte. Om jeg har det, ligger det i en stor pose med papirer som bør sorteres denne uka. Nå vet jeg at jeg vil få sortert dem!

Jeg stiller nok i høy grad spørsmål ved regler og sannheter, og har nok gjort meg upopulær ved å argumentere for at ting jeg er uenig i skal endres. Mens andre kanskje stille og rolig bare omgår reglene. Mindre styr. Men jeg er jo enda mer enn en spørsmålstiller en utenfra motivert som følger andres regler. Jeg tror forresten jeg er flinkere til å overse forventninger enn regler.

Men jeg har da også noe av opprøreren i meg. Noen har sikkert lest det jeg har blogget om prokrastinering. Prokrastinering tror jeg må være et opprør mot ting man burde. Ting som blir veldig ulystbetont bare fordi man bør. Og selv om det er en selv som har bestemt det. I dag er det den store «rydde-på-soverommet-dagen her i heimen. Hvordan tror du ellers jeg kom i gang med å blogge om badevekta?

Det er jo ikke dumt å spille på lag med den delen av en selv som er mest aktiv i situasjonen. (Hvis det nå er slik det fungerer, da. Rubin mener nok ikke det. )Det er jo mest effektivt å utnytte kraften i personligheten. Men hadde det ikke vært fint å utvikle seg litt, sånn at man kunne motiveres uten sleipe strategier?

Men til jeg evt kommer så langt i min åndelige utvikling: Hva om opprøreren kunne jobbe på lag mot de to-fire ekstra kiloene jeg ikke føler har noe på min kropp å gjøre? Den delen av meg som liker å bryte regler, burde vel la seg motivere litt av påstanden om at de færreste klarer å holde vekta uten oppfølging av andre. Litt sånn: «Hah! Det skal vi motbevise!»

Enda bedre er det vel om jeg hadde vært mer Innenfrastyrt hva det gjelder å holde regler. Tror jeg. Men jeg vil jo ikke være en ufleksibel regelrytter, heller...

Det blir spennende hva Gretchen Rubin sier mer om dette i boka si om endring av vaner.

---

Nå skal det sies at allerede da jeg kom et lite stykke ut i «Lykkeprosjektet» ( den første boka), tenkte jeg at grunnen til at Rubin selv fikk til å skape orden i huset den ene måneden og være mer oppmerksomt til stede med ungene sine en annen, kanskje kom av at hun skrev en bok om det. Hun var slik jeg ser det en utenfrastyrt type.

Og det tenkte jeg før jeg hadde sett videoen hun seinere lagde om kategoriene... Så kanskje jeg kunne tenkt ut denne teorien helt selv, om jeg hadde gått inn for det? Eller om jeg hadde skrevet en bestseller og noen ventet på en oppfølger?