My og det å holde badevekta. Og litt om Rubins fire motivasjonskategorier.

I dag snakket de på radioen om at nesten ingen greier å beholde et vekttap. Det trur jeg på.

Jeg har tenkt på det i hele sommer, at jeg skulle skrive litt om hvordan det går med meg og badevektprosjektet mitt. For i fjor kvitta jeg meg med 7 kilo, noe som passet meg og kroppen min godt. Men så siger de jo på. I hvert fall 4 av dem, sist jeg sjekka.

Og visst skulle jeg innrømme dette på åpen blogg. Ikke er vel jeg av de der som lager illusjoner om sitt perfekte liv på nettet. Men kanskje ville det gjøre seg bedre om jeg kunne komme med noen gode råd om å stoppe utviklinga? (My liker å være den som hjelper og gir råd.) Så dermed tenkte jeg å vente til det gikk litt den rette veien igjen.

Og den rette veien har det gått. Mange ganger gjennom våren og sommeren. Og innimellom har det gått andre veien igjen. En kilo opp og en kilo ned.

De siste to ukene har det mest gått opp. Det begynte med en kjempefrustrasjon der jeg ikke klarte å finne annet akutt smertedempende middel enn en pose popkorn og en pakke digestive kjeks. Uten palmeolje. (Som om det hjalp i denne sammenhengen.) Og etter der har jeg spist.

Dette er Reunionhøsten. Først 40-årsrussen. Uka etter gamle jobben fra nittåra. Så kullfest fra sykepleierskolen. Sånne treff der man treffes og finner ut hvordan det er med folk. Med meg er det jo sånn at jeg ble ufør rundt tusenårsskiftet, aldri fikk jeg skrevet Boken og ikke traff jeg Drømmemannen. Og selv om det stort sett er folk en tror ønsker en alt godt og en føler det samme tilbake, så kunne det jo være hyggelig å ikke ha for store bilringer når en ikke har så mye vellykka liv ellers å skilte med?(Selv om det Selvfølgelig er på grunn av helsa vi sliter med ikke å legge på oss.)

Så NÅ ville jeg vel i hvert fall være motivert til å gå ned de to siste, dumme kiloene jeg la på meg? De to som gjør at det er klær i skapet som faktisk ikke passer mer. Og der kom enda en ting som burde gi drahjelp: Slippe å kjøpe nye klær.

Men nei. Og jeg skulle gjerne vite hvorfor.

---

Jeg kom borti i boka «Lykkeprosjektet» av Gretchen Rubin her om dagen. Den er kanskje ikke spesielt dyp eller nytenkende, og kan leses mens man ligger lett henslengt på verandabenken (dog med ulljakke og ditto sokker) og tviholder på illusjonen av at det fortsatt er sommer. Samtidig som den kan motivere en litt til det som på godt norsk heter å skjerpe seg.

Jeg iler med å opplyse om at Rubin ikke skriver om å holde vekta. Men en strategi kan brukes på så mangt.

Jeg googler ofte det jeg leser på papir, så jeg fant ut at nå kommer det snart ei ny bok fra damen om å endre vaner og hva som motiverer oss. Og da nærmer vi oss kanskje noe som kan hjelpe My i sitt problem med badevekta?

Gretchen Rubin snakker litt på youtube om ting som kommer i den nye boka, og deler der mennesker opp i fire kategorier etter hvordan de forholder seg til regler og forventninger, der de fire kategoriene krever hver sin tilnærming til å endre vaner.

Her er en link, så du kan se og høre henne sjøl. https://www.youtube.com/watch?v=gBNEVXg2CNU

At vi må ta vår måte å være på i betraktning når vi skal gjøre forandringer, har jeg alt lært på NLP-kurs på tidlig nittitall, men der delte vi ikke menneskene strengt inn i fire kategorier, slik Rubin gjør. Det høres noe rigid ut. Vi får se om systemet hennes modereres i boka.

Jeg beskriver kategoriene hennes slik jeg selv har forstått dem etter å ha hørt henne snakke om dem på engelsk. Jeg vil ikke prøve å oversette begrepene hennes til norsk.

«Upholders» De innenfrastyrte samarbeidende, som følger regler og forventninger, også når ingen «ser dem» eller det bare gjelder dem selv.

«Questioners»De som stiller spørsmål ved ting, og bare følger regler om de kan overbevises om at reglene har noe for seg.

«Rebels» Opprørere som ikke vil gjøre ting som er regelstyrt.
«Obligers» De utenfrastyrte samarbeidende som følger opp ting dersom det er viktig for andre eller om man har noen som følger med på det de gjør.

Vi har vel gjerne litt av alle i oss, slik jeg oppfatter det. Men kanskje en kategori er dominerende?

Jeg tilhører nok i hovedsak de utenfrastyrte samarbeidende. Det hjalp meg veldig å blogge om kostholdsendringer, mosjon og vekttap sist vår. Dessuten var jeg på lag med to andre som holdt på med det samme, og hvor vi var hverandres motivatorer. Det funka som bare det!

Sånn er jeg ellers i livet også. En venninne spurte nettopp om jeg kanskje hadde et spesielt skriv hun trengte. Om jeg har det, ligger det i en stor pose med papirer som bør sorteres denne uka. Nå vet jeg at jeg vil få sortert dem!

Jeg stiller nok i høy grad spørsmål ved regler og sannheter, og har nok gjort meg upopulær ved å argumentere for at ting jeg er uenig i skal endres. Mens andre kanskje stille og rolig bare omgår reglene. Mindre styr. Men jeg er jo enda mer enn en spørsmålstiller en utenfra motivert som følger andres regler. Jeg tror forresten jeg er flinkere til å overse forventninger enn regler.

Men jeg har da også noe av opprøreren i meg. Noen har sikkert lest det jeg har blogget om prokrastinering. Prokrastinering tror jeg må være et opprør mot ting man burde. Ting som blir veldig ulystbetont bare fordi man bør. Og selv om det er en selv som har bestemt det. I dag er det den store «rydde-på-soverommet-dagen her i heimen. Hvordan tror du ellers jeg kom i gang med å blogge om badevekta?

Det er jo ikke dumt å spille på lag med den delen av en selv som er mest aktiv i situasjonen. (Hvis det nå er slik det fungerer, da. Rubin mener nok ikke det. )Det er jo mest effektivt å utnytte kraften i personligheten. Men hadde det ikke vært fint å utvikle seg litt, sånn at man kunne motiveres uten sleipe strategier?

Men til jeg evt kommer så langt i min åndelige utvikling: Hva om opprøreren kunne jobbe på lag mot de to-fire ekstra kiloene jeg ikke føler har noe på min kropp å gjøre? Den delen av meg som liker å bryte regler, burde vel la seg motivere litt av påstanden om at de færreste klarer å holde vekta uten oppfølging av andre. Litt sånn: «Hah! Det skal vi motbevise!»

Enda bedre er det vel om jeg hadde vært mer Innenfrastyrt hva det gjelder å holde regler. Tror jeg. Men jeg vil jo ikke være en ufleksibel regelrytter, heller...

Det blir spennende hva Gretchen Rubin sier mer om dette i boka si om endring av vaner.

---

Nå skal det sies at allerede da jeg kom et lite stykke ut i «Lykkeprosjektet» ( den første boka), tenkte jeg at grunnen til at Rubin selv fikk til å skape orden i huset den ene måneden og være mer oppmerksomt til stede med ungene sine en annen, kanskje kom av at hun skrev en bok om det. Hun var slik jeg ser det en utenfrastyrt type.

Og det tenkte jeg før jeg hadde sett videoen hun seinere lagde om kategoriene... Så kanskje jeg kunne tenkt ut denne teorien helt selv, om jeg hadde gått inn for det? Eller om jeg hadde skrevet en bestseller og noen ventet på en oppfølger?