WorkoutMy på treningssenteret del 2.

 Nå har jeg trent litt på dette senteret, og det går sånn passe. Jeg hadde trodd bøygen skulle være uvilje mot å gå dit, men det er deilig å bruke kroppen sin, enten det gjelder å få opp pulsen og svette skikkelig ut, eller å trene ulike muskler og bli sterkere.

Men det er så rart der, en fremmed verden jeg har brukt tid på å føle meg vel til pass i.

Jeg trenger jo ikke snakke så mye med folka som jobber der, og her om dagen var til og med den i tidligre bloggpost omtalte noe tungnemme unge dame riktig så hjelpsom da jeg hadde et praktisk problem som lå innenfor hennes muligens noe begrensede kompetanseområde.

Men det ene skohornet deres var sprukket og ubrukelig, så jeg la det hjelpsomt på skranken. Neste gang jeg kom, var det hengt tilbake på plass. Like sprukkent selvfølgelig. Ikke en gang damer som er født 8 år etter Krigen har trua på å lime sprukne skohorn. Men å overlate det i RfD ( Renovasjonsselskapet for Drammensområdet)  sin varetekt var vel nærliggende? Jeg la det derfor, nå muligens noe mer insisterende enn hjelpsomt tilbake på skranken og gikk inn og trente. Da jeg skulle hjem, var det igjen hengt opp… Men det er nok sånt en må regne med når man trener for 250 kr i måneden, (pluss startomkostninger).

Men tanteMy lar ikke brukne skohorn og knuste serviceforhåpninger ødelegge treningsgleden, å nei!

Morsomst er det å sykle kondisjonstrening: Først varmer man opp, om man ikke har ”juksa litt” og sykla de forskrevne 10 minuttene med oppvarming langs elva på egen sykkel med hjul på. Så sykler man i 4 minutter med belastning og så 3 uten belastning mens man drikker vann. Og gjentar prosedyren x4. Da er man andpusten, svett og lykkelig. Og etter å ha tørket av sykkelen med desinfeksjonsmiddel og dusjet og fått på reine klær, overraskende opplagt.

Heldigvis fikk jeg hjelp av venninnens datter til å finne ut hvordan jeg fikk sykkelen til bare å øke belastningen og måle sånn omtrent pulsen og ikke legge seg oppi hvordan jeg skulle trene. Medregnet i morgen tidlig har jeg nå syklet 3 av fire søndagsmorgener. Og sånn omtrent tre andre?

Her om dagen var jeg ute og syklet på den ekte sykkelen min, da jeg oppdaget at jeg syklet på 4. gir der jeg pleide å sykle på 3. Og jeg går fortere morgentur også. Innmari deilig å være sterkere!

Jeg skulle skrevet litt mer om å takle det fremmede og rare med omgivelsene på et treningssenter. Men nå orker du ikke lese mer, så det tar vi en annen gang.

PS:
Kan føye til at jeg har gått ned nesten to kilo uten å slanke meg etter at jeg begynte å trene. Og litt fordi jeg innimellom går morgentur 3,7km langs elva her jeg bor.

Hva tanteMy vet om ramadan.

 Det er ikke mye folkens, men jeg vet at i år er ramadan akkurat nå. Det flytter seg, akkurat som påska vår gjør. Og så kan vi ikke ha unngått å høre om hvor lite de får spise og drikke, og bekymring om det kan være helsefarlig, siden fasten gjelder når sola er oppe. Akkurat nå blir det jo nesten hele tida.

Det eneste møte jeg selv har hatt med ramadan, var hos tannlegen. Jeg hadde fått pålimt en ny jeksel, og  den tannlegen var blond både utapå og inni.  Så tanna løsna, og jeg måtte inn på en krisetime.

Jeg husker ikke tannlegen, bare at det til min lettelse ikke var den samme. Men jeg husker assistenten. Jeg gjetter på at hun var tyrkisk. Hun hadde i hvert fall skjerf over håret. Og så kunne hun Tenner. Jeg håper hun fikk bli tannlege til slutt, for jeg overhørte såpass  mellom dem som jobbet der, at jeg skjønte at den som kunne sånne tenner som min, det var hun.

Så kom det fram at vi måtte vente litt på tannlegen, men denne dama jobbet i lunsjpausen sin for å hjelpe meg. Jammen, du må jo ha mat, sa My. Men det var ramadan, så det trengte hun ikke, sa hun.  Jammen hun trengte vel å sette seg litt med beina høyt? Det var da jeg lærte noe helt nytt om ”denne forferdelige fasten som gjorde at folk ikke fikk lov å spise”.

Hun sa at når det er ramadan, skal man gjøre gode gjerninger mot andre. Derfor var hun så takknemlig for at jeg kom akkurat i lunsjpausen hennes, for da fikk hun en anledning til å hjelpe noen.

Dette var forresten åpenbart ei dame med bein nesa og vett i panna, og jeg tror aldri hun var tvunget til hverken sjalet sitt eller fasten. Hyggelig var hun også.

Ja, det var bare det jeg ville si i dag.