WorkoutMy. Nå på et ekte treningssenter.

 My har trent en del i vår. En del til å være en usporty dame på 60+, altså. Jeg måtte til fysioterapi på grunn av innmari vondt i kroppen. Og det hjalp. Plutselig var ”vontene” i kroppen borte.

Deretter ble jeg tilbudt å være med på ei artrosegruppe som strengt tatt bare gjorde at jeg overbelasta kneet med den løse menisken i og kom ut av den gode vanen med å gjøre øvelsene jeg hadde fått av den første av fysioterapeuten. 

Nå var jeg forresten  negativ og løgnaktig.  For etter en stund begynte artrosegruppa med kondisjonstrening på treningssykkel og apparattrening. Dette tålte kneet mitt, og jeg ble sterkere.  Det er deilig å være sterk! Og sterk var jeg til jeg slutta på gruppa og somlet med å begynne å trene på egenhånd. Da kom smertene i kroppen tilbake, og My ble minnet om at kondisjon ( og alt annet i den gata) er ferskvare.

Jeg prøvde treningssenter 1. ( Det med en x inni navnet.)  Den friske og glade sykkelinstruktøren skjøt langt over mål for meg, og jeg gikk over til å sykle 4 minutter med belastning og 3 uten x ca 4, hvorpå jeg vaklet ut fra gruppetimen. Ganske fornøyd med innsatsen og effekten, men hva med å finne et annet treningssenter der jeg bare betalte for å få tilgang til sånne apparater jeg var vant til og en sykkel der jeg kunne trene 4+3ganger 4?

Treningssenter 2 var billigere, og man måtte greie seg mest sjøl. Jeg vasser ikke i penger, men først og fremst ble jeg tiltalt av at det kanskje ikke var så mye dill der. Man fikk kanskje være i fred og putle med sitt? De hadde til og med gruppetrening der instruktøren var på video. Hvilket betydde at jeg kunne se henne, mens hun ikke så meg. Noe mange med meg setter pris på.

Det tok tid å komme i gang. Bemanningen begynte kl 10, så før på dagen kunne jeg ikke få prøvetime. Men så kom dagen da jeg hadde tid  til å være opptatt mellom 10 og 11:30 og tuslet inn med gymtøy og det hele.

Langsomt testet jeg meg gjennom kompliserte apparater. På aller svakeste styrke, selvfølgelig, og v-e-l-d-i-g forsiktig. Og droppet sånne som så ut til å belaste ryggen. Teksten var på engelsk, men han som viste meg rundt på forhånd sa at alle instruksjonene stod på hjemmesiden. Det likte jeg. Sitte hjemme i fred og ro og se gjennom, skrive ut på papir og slå opp vanskelige ord. Da ville det nok gå bra etter hvert.

Treningssykkelen var vanskelig å forstå. Den minnet om sånne vaskemaskiner med programmer som heter ”5 skjorter”, ”Babytøy” osv. i stedet for 40 grader, 30 grader og sentrifuge med x eller y antall omdreininger.  Jeg ville jo bare sykle, gjerne se akkurat hvor tung belastninga var og så hang det jo klokke på veggen der jeg kunne se 4 og 3 minutter selv. Men kanskje internett hadde noe smart å si om sykkelen også?

Jeg kjøpte nølende et medlemskap. Ikke så mye bindingstid, men en del oppstartsutgifter. Greit nok.  Tenkte My.

Hjemmesiden hadde norske beskrivelser av apparatene. Hurra! Ivrig limte jeg inn hver beskrivelse i Word og skrev dem ut. For en dame på 60+ er det veldig trygt når ting står på papir. Sykkelbeskrivelsen på nett var ikke særlig omfattende, men jeg oppdaget at klokka 8.15 var det videosykling for nybegynnere på senteret. Den skulle jeg prøve! Kanskje var det ikke 3+4 ganger 4, men var ikke My nettopp modig i gang med å utforske nytt og ukjent område?

Etter en kort sykkeltur på ordentlig langs elva, ankom jeg kl 7.55 et nesten tomt treningssenter. Bare greit, det. Jeg kom meg inn ved hjelp av armbåndet mitt, og styrte mot damegarderoben. Å nei, du! Her har herrer ingen adgang, forkynte displayet. Nei, fint, det. Veldig betryggende, faktisk. Men jeg var jo dame! Jeg måtte faktisk innse at jenta som la meg inn som medlem hadde gjort en brøler. Og det var to timer til noen kom på jobb…

Siden herregarderoben var åpen, fikk jeg brukt doen der, ( rett innafor døra) samt fylt vannflaska, og bråskiftet  deretter bak en dør i et tom rom innerst i senteret. Tenk om jeg blir utvist for usømmelig oppførsel, nå?  De har jo overvåkningskameraer! Men sentret var tross alt tomt bortsett fra en fyr som trente apparater langt unna.

Da hadde jeg ti minutter før sykkeltimen til å se over apparatene. Skuffelse 2: Minst halvparten av apparatene var annerledes enn på hjemmesiden! Neste gang måtte jeg ta med meg mobilen og ta bilder av instruksjonene og lese dem nøye hjemme. NEI! Da blir jeg i hvert fall utvist, for en får jo ikke lov å ta bilder der inne. Hvilket er like forståelig som at man skal gå anstendig kledd.

Sykkeltime for begynnere: Videoen åpnet lovende med en norsk instruktør som forklarte hvordan man stiller inn sete og styre. Det gikk litt kjapt, men etter en time til, ville jeg sikkert forstått det. Så viste videoen en dame som snakket rivende fort amerikansk, og vi var i gang. Dama og jeg. Jeg var aleine på ”gruppa”, noe jeg bare satte pris på. Etter et minutt eller to fant jeg ut hvordan man stilte inn belastning på sykkelen. Kjekt. Det begynte å bli kjedelig…  Muligens hadde den amerikanske dama sagt hvordan man gjorde det. Jeg fikk ikke med meg stort av hva hun sa. Heldigvis kunne jeg bremsknappen fra før. Ellers kan man få seg en smell.  Og plutselig reiste dama seg opp og STOD på sykkelen. (PÅ pedalene, altså!) Neste gang hun gjorde det, prøvde jeg selv også, men det var alt for tungt for meg, som sykler ”på ordentlig” ute hver dag. Var dette for nybegynnere?

Jeg fant ut av en måte å sykle på så jeg fikk trent, men det var som med den levende instruktøren på det første senteret: Jeg gjorde mine egne greier og dama sine.

Avslutningsvis viste hun noen strekkeøvelser jeg kunne fra før, og så var vi ferdige. Jeg hentet mer vann på herretoalettet og ruslet litt rundt. De hadde maken til treningsstrikken min, og bare for trygghetens skyld, gjorde jeg noen armøvelser med den.

Jeg hadde planlagt å drikke te og spise litt ute på en benk før jeg skulle på reiki, og det kunne jeg jo gjøre udusjet og med treningstøy på. Klokka 10 gikk jeg tilbake for å få rettet adgangsarmbåndet til dame. Kanskje de ga meg en gratis drikkeflaske eller noe som plaster på såret?

Det var samme jenta som dagen før. Hun virket ikke særlig overrasket over det jeg fortalte, og det at jeg hadde vært her klokka 8 uten å komme inn i garderoben, interesserte henne bare sånn passe. Det var dataen sin skyld, forstod jeg, for den startet automatisk på ”mann” og så måtte man rette det til dame, og det hadde ikke blitt gjort. Dette skjedde stadig, sa hun, og oppfattet dette åpenbart som en formildende faktor.

At hun hadde gjort en slurvefeil som kunne gitt meg langt større problemer enn jeg fikk ( vi går nå ut fra at jeg ikke blir utvist på grunn av skifting bak dør), lot hun faktisk ikke til å forstå, og hun var ikke i nærheten av å be om unnskyldning.

Og folkens: Det var først DA jeg ble gretten. Ikke sånn at jeg sa noe til jenta verken om høflighet eller om sammenhengen mellom å ta inn over seg at man har gjort en feil og det å lære noe. Jeg er ikke sikker på om det ville nådd inn. Og jeg hadde tross alt betalt for trening der ut juni, og ville kunne i framtida komme til å bli avhengig av hennes velvilje ( om hun var i stand til å oppvise noen).

Da plutselig kom det over meg en følelse av at verden kanskje var sånn at folk bare var hyggelig mot deg om du betalte for det?  På treningssentreret med X inni navnet sitt, kostet det 100 eller kanskje 200 kroner mer i måneden, og de var hyggelige. På NAV er det ikke hyggelige, og vonde å få tak i, mens på pensjonskassa er de hyggelige og hjelpsomme. For noen år siden hadde jeg et etableringslån som ble administrert av kommunen og resten av huslånet i en bank. Jeg tok to ganske like telefoner da jeg skulle selge leiligheten. Kommunen var uhjelpsom og ikke særlig høflig. Banken var vennlig og grei. Enda det faktisk var sånn at jeg hadde gjort en feil med banken, mens hos kommunen hadde jeg gjort alt riktig.

Er det kanskje sånn at hver gang noen er hyggelige, som frisøren her om dagen, eller jenta som hjalp meg å finne riktige joggesko, så er det fordi det ligger penger i det? Det er en ganske trist tanke!

Nei, det er heldigvis ikke alltid sånn. Selvfølgelig ikke. Og som et godt eksempel på det, tilbød like etter  ei ung jente jeg kjenner meg å vise meg litt på det treningssenteret. Hun trener der selv. Og med frykt for at den personlige treneren deres ligger på samme nivå som resepsjonisten, er jeg ikke sikker på om jeg vil bruke penger på noen PT, gitt.

Da jeg nydusjet og med rett kjønn på adgangsmerket mitt forlot senteret, ropte jenta ”ha det godt da” etter meg med kvitrende blid stemme. Det var så vidt jeg orket å mumle ”ha det”. Jeg vet jo at de ikke mener det så mye verken i kassa på butikken eller andre steder de sier sånt, men nå ble dette faktum så åpenbart for meg at det der og da nesten opplevedes som en fornærmelse.

Men jeg skal trene litt mer på det freshe senteret. Jeg har jo betalt for det.

Dessuten kan jeg trene på et annet senter i samme kjeden som ligger nesten like nær meg, bare andre veien. Kanskje de er hyggeligere der? Det skal jeg sjekke ut.