Og som en ekstra oppmuntrende faktor, fikk jeg en nydelig
bukett blomster, og hvor skulle DE liksom stå? Bak haugen med klær som skulle
brettes, foran det som skulle arkiveres eller skulle jeg brårydde vekk
SankorSekretærrRotet ( SSR) på spisebordet og sette dem der? Nei, jeg var så
sliten i hodet mitt, at SSR måtte jeg ta siden. Likeså KvitteringerForArkiveringogVideresending
(KFAV).
Alt for mye av rotet mitt ligger der til Siden, fordi det
bare kan ryddes med et uthvilt hode. Det samme gjelder ¾ av bøkene jeg holder
på med, forresten.
I følge fagfolk ( dere som tviler) er forskjellen på hva jeg
får til når jeg er uthvilt og når jeg er sliten større enn hos de fleste. (Noen
nervetråder fikk dårlig isolasjon da jeg var sjuk, og den isolasjonen har så langt
ikke reparert seg tilfredsstillende. Enda. ) Så har jeg i tillegg til det fått
min andel av urealistiske ting man så gjerne vil, godt hjulpet av et
informasjonssamfunn som i en evig strøm presenterer en fristende meny av
muligheter, viktigheter og nødvendigheter.
Nå bestemte jeg meg for å rydde alt som ikke krevde et uthvilt
hode, samt kaste ting som var urealistisk å få til.
Jeg kastet en støvete, liten bunke Morgenbladet. Kan de ha
ligget der siden tidlig i vår? Opp og
sjekke papiravfallsdunken jeg skal gå ut med… eh…siden. Fra november 14, dere!
Klassekampen som jeg fikk gratisabonnement på i vår hadde ikke fullt så mye
støv på seg. Grunnen til at de kunne ligge så lenge i stua mi, var at jeg hadde
plassert dem i en aviskurv i hjørnet mellom sofaene. Lett å få tak i den dagen
jeg hadde litt ekstra tid og ork. Så praktisk!
Jeg er veldig god på å arkivere og ordne. Tro meg, man må
det når man ikke er så glad i å kaste. Jeg har ryddebrett og sorteringsesker og
5 Helmerkommoder fra IKEA med 6 skuffer i hver. Men Helmerkommodene er greie.
Jeg tror ikke jeg har mer enn 2 av de 30 skuffene som handler om ting jeg skal
ta tak i siden. ( Gå og sjekke: Det var 4. Samt en som burde vært avviklet, og
det gjorde jeg på veien tilbake til skrivinga. Og en som trenger rydding.
Siden.)
Jeg vil for mye. Og aller mest vil jeg de tingene som krever
konsentrasjon og uthvilt hode. Dessuten MÅ jeg som alle en del ting som krever skjerpet oppmerksomhet. I
tillegg er jeg ikke glad i verken å kaste eller forkaste. Og så påtar jeg meg
for mye småtteriaktiviteter som ikke krever et uthvilt hode. Men som er med på
å holde meg sliten.
Her må det kuttes!
TISA-forhandlingene. Jeg skjønner det ikke helt. Jeg
skjønner akkurat så mye at jeg vet dette er noe vi må følge med på, ellers
sitter vi der. Tenk om noen kunne skrive ”TISA-forklart” akkurat som det er
gjort med Pikettys ”Kapitalen i det 21. århundret”. Som jeg jo ikke hadde
ambisjoner om å lese. Men så kom denne kortversjonen. Så nå ligger den her i
bunken med bøker jeg skal lese neste gang jeg har ork. Jeg har lest
innledningen. Men burde jeg heller lest mer om TISA? Off…
Dessuten skulle jeg gått mer i teater, jeg som har så grei
tilgang til billetter. Det er viktige stykker jeg aldri har fått sett! Eller
skulle sett en gang til.
Så er det folk jeg ser for lite. Jeg og ei gammel venninne
planla å møtes igjen og oppfriske kontakten fra mange år tilbake. Så ble det
utsatt. Vi skulle ha med ei til som ikke svarte. Og plutselig hadde barndomsvenninna
forsvunnet gjennom døra til Aldriland . Og den gamle skolekameraten jeg møtte i
begravelsen, jeg har jo så lyst til å spørre om har hadde tid til en øl eller te
en dag så jeg kunne fortsette å kjenne han. Men det må bli Siden. For så er det
de vennene som er ”åpne vinduer” på livets datamaskin, som en ikke vil miste
eller svikte.
Der har vi også en finurlig ting. Hender det vi treffer folk
vi synes vi må treffe og så treffer de oss fordi de synes de må? Det tror jeg.
De en har omsorg for…. Alle må ta omsorg for noen. Ellers forvitrer
samfunnet. Og ens egen sjel. Da jeg var sjuk sånn ca i 97, var jeg så sjuk at
folk ikke turte bry seg med problemene sine. DA følte jeg meg dårlig. Men jeg
greide vel å være mora til ungene mine, i det minste.
Men vi må ha tid til omsorg! Selv om folk ikke kan gjøre gjengjeld.
Filosofen Kari Marinsen snakker om generalisert gjensidighet. Eller ”pay it
forward” som de sier på amerikansk film. Man gir til noen, og får igjen av
andre. Dette må vi, om vi skal forbli verdige mennesker.
Avsnittet over pressa seg fram på grunn av en bloggpost som har ligget i hodet mitt og ventet på ”Siden”. Når disse haugene med ting til Siden blir for store, raser de ut og blander seg med annet.
Avsnittet over pressa seg fram på grunn av en bloggpost som har ligget i hodet mitt og ventet på ”Siden”. Når disse haugene med ting til Siden blir for store, raser de ut og blander seg med annet.
En får bare kaste med hård hånd! Men det gjorde jeg i høst.
Den japanske ryddeguruen KonMari inspirerte meg til å kaste friskt, og nå
savner jeg en mengde ting jeg skulle hatt…
Og så skulle jeg ha blogget både om det der med omsorgen for
hverandre og om hvor dårlig KonMari fungerte for meg og om Siden som illusjon.
Ser vi det!
Nå skal jeg ta ut søpla!
