Det er natta. Ikke
spør hva klokka er. Jeg bryr meg da kke om det, for det er midt på natta, og
jeg er så trøtt, så trøtt. Det er bare så vidt jeg vet at jeg ligger her i
senga mi og at det er natta, her jeg dupper mellom søvn og lys våken. – Nei! Sa
jeg lys våken? Så vidt våken, mener jeg, så vidt våken! Underbevisstheten
blandet seg et øyeblikk inn og ødela selvsuggesjonen min. Og dermed ble jeg
enda mer våken. Eller, nei, det var nesten så jeg ble litt mer våken, skulle
jeg sagt. Men det var vel heller ikke selvsuggererende nok…?
Vi tar det fra begynnelsen igjen: Det er natta. (Pust
langsomt, nå. KJENN hvor tung kroppen er mot lakenet.) Det er natta, jeg er
trøtt og er bare så vidt våken nok til å vite at jeg ligger her i senga mi og
sover mens underbevisstheten min er kjempestressa fordi klokka er 2.34 og jeg
bare har sovet 3 timer! (Ti stille underbevissthet, nå må vi sove, det er
krise!)
Jeg tar en time reiki. Det var behagelig. Kroppen slappet
faktisk litt mer av. Kanskje både fordi reiki i seg selv gjør godt, og fordi
det en stund ble slutt på
stilllingskrigen mellom en underbevissthet i full alarmberedskap og en
bevissthet som prøver å lulle kropp og sinn inn i den illusjonen at jeg
egentlig sover, og bare har hatt et lite dupp ut av søvnen, aaaah, så søvnig
jeg er, mens jeg passer på å ikke vekke meg selv ved å være for brå i
bevegelsene når jeg snur meg i senga og prøver å ikke fokusere på at hodeputa er på vei ut av trekket...
Når jeg ikke sovner etter reikitimen min, heller, innser jeg etter en stund endelig at jeg bare
lurer meg sjøl, og at ingen ting gjør de små tankenissene i underbevisstheten
så stressa som at man ikke tar dem på alvor. Og DER kom et ekte sukk fra
kroppen. Men ikke nok til at jeg sovnet, nei, var det likt seg...
Vi blir enige om å stå opp, underbevisstheten og jeg, og tusler ut på
et morgenkjølig kjøkken der klokka snart har greid å bli 5. Da er det til nød å
kalle for dagen, jeg har bare stått opp litt tidlig.
Nei! Ikke mer lure seg sjøl nå! Jeg har mista en av de få
dagene jeg ikke skulle ha det travelt, og i bytte fått en dag å gå rundt i
svima. Trist, men leit!
