Hørte du hva jeg sa nå?

  En gang fikk en kommunal avdeling i kommune x meg skikkelig i vranga. Jeg var blitt pårørende og trodde det betydde at jeg skulle være i dialog og lagspill med hjelperne, mens de helst så at jeg satt på sidelinja. I perioden før vi oppdaget motpartens rolleforventning, var jeg en slitsom pårørende, og de en stor psykisk belastning for meg.

Deretter fulgte en periode der jeg stort sett oppførte meg slik de ønsket.

Så skiftet laget jeg skulle forholde meg til, og jeg gikk inn for å bygge en bedre relasjon denne gangen. Særlig med tanke på at jeg hadde viktige ressurser å bidra med, og at ting hadde fått gå nokså på skjeve og lidd under mangelen på dialog. Joda, visst ville de ha informasjon fra meg. Visst kunne vi ha møter innimellom og planlegge litt sammen.

Men etterpå hadde nok hjelpegruppe 2 fått ”oppdatert info” fra hjelpegruppe 1 og fått vite at her hadde man en vanskelig pårørende man måtte sette grenser for. 

For på møtet opplevde jeg at lederen svarte på noe helt annet enn det jeg spurte om. En helt enkel setning, høflig og uten noen underliggende kritikk ble stilt av meg, og jeg fikk et krasst svar på noe annet jeg verken hadde spurt om eller antydet.

Det var åpenbart at hun hadde gått i skyttergraven og var så sikker på hvor mye dumt jeg ville si at hun ikke hørte hva jeg faktisk sa.

Ja, det var bare det jeg ville si om denne gjengen. Åra har gått, folk er skifta ut, og muligens grunnet den dårlige journallesinga og oppdateringa har alle glemt at jeg brukte å være pårørende fra helvete. Faglig vekst har jeg også observert.

Jeg tror dette å høre det en tror en får høre er et vanlig trekk i den menneskelige psyke. Når noen sier noe annet enn de mener å si, kan jo også den som hører det ofte oppfatte det slik det egentlig var ment, på grunn av sammenhengen eller bakgrunnsinformasjon. Dette er vel samme fenomenet.

Vi lytter nok mindre enn vi bør. Kanskje er det på grunn av den voldsomme informasjons­strømmen vi lever i. Eller kanskje vi mennesker alltid har vært sånn?

Jeg har et eksempel til fra ”det offentlige”. Jeg kjenner en person som er syk, men prøver å komme seg ut i arbeid ved å ta utdanning, og ble veldig syk  på grunn av overbelastning.

Så kom det brev fra Kommunen. ”Nå som du er bitt friskere…. ” Og så ville de fjerne en ytelse. Dette var ikke så rart. Overraskende mange som jobber med helsespørsmål i kommunen har ikke helseutdanning, eller de har jobbet så lenge borte fra feltet at de ikke vet så mye om helse og sykdom lenger. 

Problemet var at det var vanskelig å få kommunisert tilbake at man faktisk ikke var blitt friskere. Var faktisk blitt sykere. Se her. Legeattest.

Og når man etter lang tid faktisk fikk en av dem i tale via telefon, ( nei, jammen: også her en ny person som hadde blitt ”oppdatert” av forgjengeren med desinformasjon) , var opplevelsen akkurat som min over: De hørte ikke hva som faktisk ble sagt, og svarte som om det skulle vært ha sagt noe helt annet som samsvarte med hva de ”visste” om hvordan ting forholdt seg. ( Nei, ikke spør meg hva de hadde gjort med legeattesten. Det har vi i skrivende stund ikke fått mulighet til å finne ut. )

Jeg skal ikke legge ut om hvor mye slit og helsebelastning vanskene med å rette opp dette har ført til. For den som er sjuk og en gjeng som prøver å hjelpe. Men man kan vel forestille seg det. (Hvis man ikke jobber på det aktuelle kontoret, hadde jeg nær sagt.)

Jeg kunne dratt … OK, jeg drar den: Historien om da jeg hadde kjeveabcess der en turnuslege hadde skrevet bihulebetennelse til spesialisten. Og da hjalp det ikke hva jeg deretter sa. Men det gikk for så vidt bra. Den abcessen fikk jeg korrekt behandling for da jeg kom tilbake til spesialisten etter 4 måneder, fordi jeg da insisterte på å informere han om feilen før han fikk ta i meg. Så der satt han utålmodig med neselykta si og måtte høre hva jeg sa og gjenta hva han hadde oppfattet at jeg hadde sagt.

Han kunne kasta meg ut. Men hva hadde jeg å tape? Og så hjalp det kanskje at jeg kunne vært mora hans. Hvilket kunne slått begge veier.

Det er gjort undersøkelser som viser at det står mye feil i pasientjournaler. Og lignende papirer. Jeg skjønner at en del brukere av offentlige ytelser kan bruke litt for mange ord når de skal forklare ting, og at de offentlige hjelperne har så alt for lita tid. Men man kan av den grunn ikke bare lukke ørene for talestrømmen og stole på en rask skumming av eget notat. Jeg er ikke fremmed for at en studie ville vist at man ikke sparer noe tid i det lange løp. I  hvert fall om målet er å yte hjelp eller service i samsvar med vedtatte kriterier

Flinke leger har ofte en god teknikk på å avbryte hvis man ror seg for langt ut på, eller forklarer i en annen retning enn det legen har behov for der og da. Kanskje det finnes et kurs? For selv hos de flinke er balansen mellom relevant innhenting av info og å klippe av for viktig info hårfin, og ikke alle pasienter er 60 + og tør å si: ”Hørte du hva jeg sa nå?” Og ofte har man jo som i tilfellet ovenfor uansett måttet vente i kø i noen måneder før man slipper til for å si det.

Egentlig begynte jeg å skrive denne bloggposten fordi jeg kom til å tenke på alle som tror at uførhetsandelen har steget i befolkningen i Norge, enda avisene er fulle av artikler som viser at det er motsatt. Trodde jeg at jeg visste. Men så må vi ta med at det gjelder når det er justert for alder og kjønnssammensetning. En justering som ligger over et gjennomsnittlig nettrolls forstand, og en del av oss andres også.

Å bytte ut desinformasjon vi er sikre på vi vet alt om, er nok en stor utfordring for oss alle. Vi må ta inn over oss at mye av det vi tror vi vet er feil. Så må vi huske at hjelpere og saksbehandlere som har opplysninger om oss a) statistisk sett vil ha noen feil opplysninger og b) ikke alltid orker å høre etter om man prøver å sjekke eller korrigere dem. Men så er utfordringen å ikke uten videre gå ut i fra at de har feil info, selvfølgelig.

Hørte du hva jeg sa nå?

Og da kom jeg på noe annet: Kanskje det egentlig var sånn at hun første jeg fortalte om satt midt i en skilsmisse og var svingstang i hue, og jeg ligna fysisk på nydama til eksen. Man vet stengt talt aldri. I så fall tror jeg reaksjonen min gjorde at forholdet til nydama til eksen hennes fikk seg et skudd for baugen, gitt!

Unnskyld Nydame. Om det nå var sånn det var.

Travelt for tida.

 Jeg visste at denne forsommeren kom til å bli travel.

Jeg hadde fått alt for mye å gjøre siden november til ut våren, og ting i heimen hadde hopet seg opp. ( Rot i alle kroker. Og på halvparten ¾-deler av alle stoler, om man bør være så ærlig på Inter-nettet…) Og entreen jeg begynte å male etappevis i oktober med en fornuftig og laidback plan om å bli ferdig med til jul, den stod der 1/3 ferdig fortsatt.

Det var så deilig å ha lagt fra meg plikter ute i verden og bare kunne ta seg av rydding i eget hjem og trening av egen kropp! Her var jenta si som endelig hadde lært av Livet. Bedre seint enn aldri, vet dere!

Jeg kosa meg med å rydde. Det er mindfullness i langsom rydding!  Til slutt kunne jeg sitte og se på reine flater i stua.

Nåja. Det er det der med reine flater at de gjør det lett å dra fram ting man midlertid har ryddet vekk i esker sirlig merket med ting som: ”Fretex eller spare på”? eller ”Kubbelys” der men vet man bør kaste et nennsomt utvalg. Sånne ting.  Og så måtte jeg ha fram symaskina. Men det skal jeg ha: Jeg felte opp et ekstra lite bord i kroken i stua til symaskin og haugen med klær som skulle repareres, sys om eller gå til Fretex likevel. Så kunne spisebordet brukes til… eh… annet.

Og så var det resten av entreen… Diverse entremøblers opphold i stua ble heldigvis relativt kort, fordi jeg nå kunne male litt raskere enn før. Resultatene av styrketrening kom fort, nemlig. Tenk at jeg med mine puddingarmer kunne få mer styrke i dem! Utrolig hvor det hjelper å bli frisk. Anbefales av alle sjuke. ( Dette var IRONI, alle venner med diverse.)

Mellom trening, og sying på symaskina ( det var da noe veldig som den bunken hadde vokst de to åra siden jeg sydde sist!) begynte jeg så smått å male kjøkkenveggen. Etappevis. Men det er jo alltid en etappe som står og venter…

Takk til Eva som monterte ny kjøkkenventilator hos mora si, enda hun har det litt travelt for tida...

Etter veggetappene ventet kjøkkenskapdørene. De er et kapittel for seg. Da jeg etter over 10 år med ubrukelige armer kunne male igjen, hadde det skjedd nyvinninger på feltet. Så jeg malte i 2011 i min uforstand med Feil Maling som flasset av etter et halvt år. Sånn hadde altså kjøkkenet stått i 5 år. Til alt hell kom jeg over en rull tape i samme farge som dørene. Det ble mye tapestrimler på sliteflatene etter hvert. Jeg har mine laidbakke sider, kom ikke der!

For å kunne male dem om, måtte malinga som ikke satt fast skrapes av. Fordelen var da at ikke malinga satt så hardt.

Trodde My.

Etter hvert fant jeg ut  ( takk for tipset Maria Victoria!) hvor mye sterkt salmiakkvann jeg måtte bruke først før de lot seg skrape. ( Ja, jeg stod ute! Og lente meg ikke over bøtta med salmiakkvann. Har ikke noe behov for å løse opp det minste av hjernens fettvev. )

Men gjennom sommeren (?) fikk jeg skrapet alle overskapene. Underskapene hadde gått klar av den famøse feilmalinga fra 2011.

My måtte etter hvert ta inn over seg at ”Prosjekt travel forsommer” kom til å strekke seg ut over det meste av sommeren. Hm. Ok. Til ei uke ut i september.

Særlig når det ble for dumt å ikke male det ikke egentlig helt smårutete kjøkkenvinduet også. Dessuten var det greit å få pause mellom skrapeøktene og gjøre noe annet.

Og så jobbet jeg 5 dager over to uker, og My er vel tross alt ikke friskere enn at det er aktivitet nok.  ( Men jeg rakk opp til IKEA etter jobb for å kjøpe nye håndtak til skapdørene)

T T T. Ting tar tid.

Og så måtte jeg sy litt igjen. Sying er tungt for nakken og må deles opp.  Og trene. Får jeg ikke trent, får jeg vondt i skrotten. Og i blant hjelpe folk i min nærhet som trenger det.

Og være sosial. Jeg prøver å kaste det jeg har i hendene og møte venner når jeg kan. Venner må man ta vare på! Men av de fem vennene jeg sjeldnere ser og skulle møtt i sommer, er det bare en sommeravtale som er i boks. Den er satt til 23. september.

Noen venner klager over at jeg har det travelt støtt.

-Jammen det er bare akkurat nå, sier jeg da.

Men nå har flere venner uavhengig av hverandre spådd at når jeg er ferdig med denne travle perioden, kommer jeg til å finne noe annet å være travel med.

Kanskje det er sant? Dette må jeg ta på alvor. Virkelig på alvor.

Jeg må absolutt ta tak i det. Men en hver idiot skjønner jo at jeg først måtte skrape de tre siste skapdørene før det ble skikkelig høst og  ufyselig å stå ute. Og helst male dem også mens jeg kunne lufte skikkelig. Så NÅ skal de bare herdes en dag eller to der de ligger utover stuebordet.

I mellomtida kan jeg få ryddet igjen. Og når stuebordet er ledig få gått løs på bunken med papirer jeg ikke helt vet hva er.  (Grøss!)

Jeg har ikke malt lister. Tre dører i entreen har jeg utsatt til våren. Akkurat det kommer jeg til å holde, og kanskje venter jeg med listene også. Men så må jeg bare fikse på et par tre ting til før jeg rydder vekk symaskina. Greit å forlenge den julegardina mens jeg har tingene framme.

 Jula, ja...  Skulle ikke vi ha et juleverksted/ Storlieniade i november? 

Og burde ikke dette være året jeg fikk begynt litt tidligere med Inger Johannes Juletidende dette året? Sånn at jeg kunne kose meg mer med det, og det ikke ble så stress?

Det har jo lett for å bli en litt travel periode, sånn rett før jul...