Tante My har vært i kirka.

Jeg skulle nettopp til innledningsvis å gjøre en grundig redegjørelse for tanteMys religiøse praksis og forankring fra barndommen og fram til nå, da jeg kom på at en ikke skal spre for mye personlig på Internett. Men jeg kan jo si at jeg var en del i Den norske kirke før, men nå bare når ytre omstendigheter gjør det praktisk. Jeg har stor respekt for folk som uttrykker trua si på en måte som ikke er helt meg, (med mindre den skulle bryte menneskeverdet) og legger da vekt på å opptre respektfullt, inni og utenpå.

 Jeg var nylig i kirken og sang i sangkoret mitt. Jeg merket at liturgien hadde endret seg litt, men jeg fikk mye ut av å høre på presten og sang med i salmene og den delen av liturgien jeg kunne / husket.

Det var forresten mye lettere nå, for enten får man hele greia på et ark, eller det står på en storskjerm. Storskjerm i kirken synes jeg er en fin ting, like greit som da Gutenberg bidro til salmebøker og bibler til alle.

Men i dag var det et barnekor jeg skulle høre på, og det var en del av en gudstjeneste i en kirke nær meg. Hva jeg ikke visste, var at dette var en barnegudstjeneste som inkluderte mange barnedåper. Og hadde det ikke vært for disse barnedåpene, hadde jeg- og nå overdriver jeg ikke- lurt på om det var en av disse menighetene som praktiserer voksendåp som hadde leid kirkehuset. Måtte baptister, metodister og pinsevenner ha meg unnskyldt om jeg her uttrykker rare forestillinger om gudstjenestene deres, jeg har vært der så sjelden.

Som alltid ved barnedåp, var det flere kirkegjengere enn jeg som ikke var helt vant til formen. Da barnekoret sang, hvisket den ene bekymret til sidemannen: «Men, kan vi klappe i kirken?» Hun ble beroliget av en som visste at dette var nå vanlig.

Og hun hadde ikke begynt å lure lenge, for snart kom en salme- ... salme? ja kirkesyngesang, i hvert fall, der man for hver linje skulle klappe. Eller trampe. ( Eller var det klaske seg på lårene? Nå husker jeg ikke helt.) Til slutt skulle en holde sidemannen i hånda. Det siste syntes jeg for min del var ganske koselig, men jeg vet godt at mange ville synes at både å gjøre det og å unnlate å gjøre det ville vært like pinlig.

Det var en gjeng med unger fra menigheten som stod foran og forsang og viste bevegelsene på den klappesangen. Jeg likte prinsippet. Når det nå først skulle være barneliturgi. Trekk menigheten med i skriftlesing og annet. To av fadderne ble også brukt til skriftlesing, for eksempel. Veldig bra.

Etter en haug barnedåper fikk vi et ikke helt innøvd tablå av bryllupet i Kana. Da begynte det å bli litt over the top for meg. Jeg avstod fra resten av barneliturgien, og stod respektfullt stille med samlede hender. Jeg var lettet da det til slutt kom en fellessang jeg kjente fra skolelaget og kunne synge naturlig med i uten å føle at jeg gjorde narr av dem som gjorde dette som en del av sin religiøse praksis.

Så var det kollekt, noe jeg helt mitt liv har forbundet med fortellingen om Jesus rydder templet, og så kunne vi gå.

Hvordan skal små barn, som i seg har så mye naturlig religiøsitet i seg kunne fornemme det gudommelige i dette sirkuset?

Og hadde jeg vært der i forbindelse med en barnedåp, tror jeg jeg ville kjent meg frustrert over at sakramentet ikke var omgitt av mer... jeg hadde nær sagt religiøse handlinger. Men det er vel sånn religionen praktiseres her. Det er jo godt det er høyt under taket også. For det er vel det man skal kalle denne lavkirkeligheten?

Snart er det bare vigsel av homofile par de setter en strek ved. Eller... strek? Senker en diffus bøyg foran, vil jeg heller si.

Ode til min veranda.

Jeg fikk min Veranda i juni 2011.

Da hadde jeg beilet til den i en drøy måned, helt fra Eiendomsmegler&søn (som de ikke heter) lot utlyse en erklæring om at verandaen, inklusive stue, soverom kjøkken og vakkert, men tvilsomt bad var til salgs. Antydningsvis til en pris 140 000 lavere enn sluttresultatet skulle vise seg å bli. Enda de viste den på mandag 16. mai. (Jeg har ennå ikke kunnet bringe på det rene om “Eiendommegler &søn” hadde et horn i siden til Selger, i og med at de valgte å vise leiligheten på en så for Selger ugunstig dag. Og ikke rådet Selger til to-tre enkle grep som ville fått leiligheten til å fremstå som noe mer sjarmerende. )

Ikke desto mindre var vi mange som lot oss lokke hit på denne inneklemte maidag, og i hvert fall tre av oss så potensiale i både den overmøblerte leiligheten og ikke minst den støvete verandaen der en lettere soppangrepet hvit plaststol beskjedent mumlet noe om elveutsikt mens den beskjemmet unnskyldte seg for at et gult hus frarøvet oss muligheten til å la blikket hvile på bakken med det blå Strømsgodset menighetshus bak Pølsesvingen.

Den lille badestranda på andre siden av veien glemte både den og megleren å nevne. Det ble en hyggelig overraskelse.

Helt fra slutten av februar hadde jeg fristet tilværelsen som “omvendt mambo” i eldste datterens ekstra rom, og selv om det var hyggelig en stund, så begynte jeg å lengte etter et eget sted. Og etter et utrolig sjarmerende sted på Bangeløkka som mer enn hintet om store utgifter til oppussing etter kriteriene for verneverdig hus, en nokså grei leilighet så billig og med så dårlig kjøkken at jeg fikk våte drømmer om et kjøkken helt etter eget hode, hvis det ikke var for- ooops steinknuseri rett rundt svingen, var det derfor tapetet var så svart...og en del andre leiligheter som enten var koselige, men med skumle detaljer, eller bare usjarmerende. Så:

Jeg husker den gangen jeg begynte å se på leiligheter i Drammen. Jeg hadde sett på en uten hjelpesluk på badet borti Øvre Storgate. Jeg husker til og med at Selger ble rasende da jeg hadde spurt etter dette hjelpesluket og åpenbart mente at om vannet stod 7 cm opp på baderomsgolvet før det kunne renne over kanten til dusjnisjen, så var dette en detalj det var frekt av en potensiell boligkjøper å henge seg opp i..
Trett av en ikke-så-lovende-likevel-bolig ruslet jeg innover mot sentrum. Og det duftet av kaprifol. Rett etterpå kom det ekte, gammeldags brustein og koselige gamle hus i biedermeyerstil...

Den kaprifolen var plantet rett utenfor min veranda. Et frampek!

Ja, for jeg fikk tilslaget. Fire år etter hjelpeslukdagen. Eller, nei: vi sier Kaprifoldagen! Akkurat da jeg molefonken satt på bussen og prøvde å kvinne meg opp til en ny runde visninger etter å ha budt 20 000 mer enn jeg strengt tatt burde, ringte Eiendomsmegler &søn og kunne fortelle at den andre av de to konkurrentene i budrunden hulkende hadde måttet meddele at nå hadde hun ikke råd til å gå videre. Nåja. Hulkende og hulkende... Det vet jeg strengt talt ikke, jeg snakker vel helst om den indre stemningen jeg selv ville vært i om han i stedet hadde ringt og meddelt meg at hun hadde høynet med 10 000.

10 000, det er jo bare en ikke alt for dyr sofa. Men et sted må man stoppe, og gudene vet hvor Den Andre Budgiveren har tenkt å sette ned foten.

Og så ble Verandaen min.

Mens jeg ventet på nøkler listet jeg meg inn i tunet, det grønne, fine tunet med tuntre og hvite tomannsboliger og en åttemannsbolig rundt. Jeg snek meg bort til verandaen. Turde ikke gå inn på den, selv om leiligheten faktisk ikke var bebodd nå. Men fra utsiden fikk jeg målt at min hagebenk fikk plass. ( Jeg sitter på den nå og skriver...)

Jeg måtte vente ei uke på at min bror Bilisten kunne kjøre sakene mine til leiligheten. Men et lite kafebord med stoler greide jeg å frakte med meg. Brukte jeg datterens sykkelhenger? Og så kjøpte jeg to lilla stolputer og ditto sofaputer. Jeg hadde møbler!

Resten av leiligheten tok jeg langsomt i bruk. Det skulle males kjøkkenskap og soverom. Det skulle kjøpes møbler. Men verandaen, den bodde jeg på fra første stund.

Da høsten kom, og verandaen bare ble en korridor mot elva og et sted å lagre ved og sende røykere til, følte jeg at jeg hadde mistet litt av det første hjemmet i hjemmet mitt. Og hver vår er det som jeg kommer litt hjem igjen når jeg kan sitte der og ta den første tekoppen om morgenen. Og etter hvert sitte og høre på glad småprat fra verandaene omkring. Eller nede fra stranda. Eller fra folk som sykler eller går forbi. Enten de er glade, sinte, ivrige, ja, til og med småfulle, noen i blant nå mot natta.

Men mest er det bare meg og elva.

17.mai for særinger

Søttemai! Søttemai! ropte veslejenta mi i baksetet. Det var i oktober, og vi befant oss i Sverige. Greit at jeg ikke er av de mest ihuga feirerne, men å oppdra det uskyldige barnet til en sabotør, var ikke det å strekke det litt langt?

Jeg iler med å forklare at Barnet ved forrige sverigebesøk på våren fikk masse nytt tøy, og det samme hadde skjedd denne gangen. Og selv om hun var ivrig i gang med å tilegne seg språkets vidunderlige verden, så har det hendt eldre og mer livserfarne enn henne at de har kommet til å misforstå hva et uttrykk egentlig betyr.

Og jammen også nettopp søttende mai, forrresten. Søttende mai handler ikke det primært om fine klær? Og så litt grunnlovs- og norgesprat i bakgrunnen.

Det er nok en av grunnene til at jeg trives så dårlig på søttendemai. Jeg har ikke så behov for å vinne pyntekonkurransen, men man vil jo nødig provosere noen på festdagen. Og kleskoder er min fiende. Eller: jeg modererer meg. Fastspikra koder liker jeg godt. Når sangkoret skal ha akkurat sånne klær. Det er greit. Da tar jeg bare på sånt. Og jeg har tilbrakt det meste av arbeidstida mi i kittel og lerretsbukse. Helt greit, særlig da vi slapp ermforklet i polyester. Og hadde jeg eid en bunad, hadde kanskje den delen av 17. mai gått smertefritt for seg. (Ja, jeg er av dem som ikke har alt for mye imot stryking.)

Og med alder og visdom har jeg vel tilegnet meg evnen til å sette sammen et fint 17. maiantrekk, forresten, om jeg må. Et pent skjørt, gjerne blått, en rød topp og noe hvitt til. Men så er det jakka. Den fine, røde strikkede jeg kjøpte til bryllupet til den ikke lenger så vesle jenta mi, er nok ikke flaggrød nok. Og er den varm nok? Det er jo så grønnj... kaldt på de fleste 17. maiene, selv for oss som har skjønt ullsinglettrikset.

Men det er flere grunner til ikke å gå ut 17. mai enn at man nødig vil ødelegge stemningen for de ivrige. I en periode var myldring slitsomt for meg. Det hadde først og fremst med måten jeg oppfattet synsinntrykk, (nei, jeg orker ikke å forklare hvordan det fungerer)og litt at jeg gikk litt ustødig, sånn at et barn i friskt tempo og uforutsigbar løperute med litt uhell kunne velte meg. Men mest at jeg ble sliten av å se på all vrimlingen.

Jeg måtte ut en liten tur, hadde ei korpsjente som skulle ha klem før de stilte opp. Jeg bodde 200 meter fra oppstillingsplassen og tok på meg et skjørt og den største 17. maisløyfa jeg fant. (I antiprovoserende hensikt. Fungerer.) Straks toget startet, gikk jeg hjem igjen, tok på meg joggebukse og satte meg ved kjøkkenvinduet. Nesten som Sonja. Der kom nemlig toget forbi, og barna jeg kjente vinket opp. Og etterpå hadde jeg fri. Korpsjenta marsjerte og spilte og kom så seint tilbake at jeg ikke var savnet. Den eldste var stor og løp fritt.

Av og til bidrar også pollenallergien til å fristille meg fra søttendemaifeiring. En søttendemai tilbragte jeg med å sitte i saccosekken og høre hele Tryllefløyten. To CDer. Det var en veldig fin søttendemai.

Og dermed har jeg liksom falt litt ut av tradisjonen. Det er ikke verre enn det. Har ingen motforestilling mot verken flagg eller grunnlov. 

I år skal jeg sy på søttende mai, tror jeg. Jeg har en haug med tøy som bare trenger en søm eller så. Eller jeg rydder ferdig den siste boden, om jeg ikke rekker det før. Jeg har flere venner som også er søttendemaivegrere, men folk orker jo ikke brøyte seg gjennom trengselen for å komme seg til min veranda. Jeg ville ikke gjort det for å komme til dem, heller.

Jeg må bare huske å handle mat på fredag (antageligvis ikke pølse og lompe) og henge opp flagget i stedet for klesvasken, så går det nok bra. Og så håper jeg det blir fint vær, så folk får det skikkelig hyggelig. Det skal jeg ha også.

Hurra!