Søttemai! Søttemai! ropte veslejenta
mi i baksetet. Det var i oktober, og vi befant oss i Sverige. Greit
at jeg ikke er av de mest ihuga feirerne, men å oppdra det uskyldige
barnet til en sabotør, var ikke det å strekke det litt langt?
Jeg iler med å forklare at Barnet ved
forrige sverigebesøk på våren fikk masse nytt tøy, og det samme
hadde skjedd denne gangen. Og selv om hun var ivrig i gang med å
tilegne seg språkets vidunderlige verden, så har det hendt eldre og
mer livserfarne enn henne at de har kommet til å misforstå hva et
uttrykk egentlig betyr.
Og jammen også nettopp søttende mai,
forrresten. Søttende mai handler ikke det primært om fine klær? Og
så litt grunnlovs- og norgesprat i bakgrunnen.
Det er nok en av grunnene til at jeg
trives så dårlig på søttendemai. Jeg har ikke så behov for å
vinne pyntekonkurransen, men man vil jo nødig provosere noen på
festdagen. Og kleskoder er min fiende. Eller: jeg modererer meg.
Fastspikra koder liker jeg godt. Når sangkoret skal ha akkurat sånne
klær. Det er greit. Da tar jeg bare på sånt. Og jeg har tilbrakt
det meste av arbeidstida mi i kittel og lerretsbukse. Helt greit,
særlig da vi slapp ermforklet i polyester. Og hadde jeg eid en
bunad, hadde kanskje den delen av 17. mai gått smertefritt for seg.
(Ja, jeg er av dem som ikke har alt for mye imot stryking.)
Og med alder og visdom har jeg vel
tilegnet meg evnen til å sette sammen et fint 17. maiantrekk,
forresten, om jeg må. Et pent skjørt, gjerne blått, en rød topp
og noe hvitt til. Men så er det jakka. Den fine, røde strikkede jeg
kjøpte til bryllupet til den ikke lenger så vesle jenta mi, er nok
ikke flaggrød nok. Og er den varm nok? Det er jo så grønnj...
kaldt på de fleste 17. maiene, selv for oss som har skjønt
ullsinglettrikset.
Men det er flere grunner til ikke å gå
ut 17. mai enn at man nødig vil ødelegge stemningen for de ivrige.
I en periode var myldring slitsomt for meg. Det hadde først og
fremst med måten jeg oppfattet synsinntrykk, (nei, jeg orker ikke å
forklare hvordan det fungerer)og litt at jeg gikk litt ustødig, sånn
at et barn i friskt tempo og uforutsigbar løperute med litt uhell
kunne velte meg. Men mest at jeg ble sliten av å se på all
vrimlingen.
Jeg måtte ut en liten tur, hadde ei
korpsjente som skulle ha klem før de stilte opp. Jeg bodde 200 meter
fra oppstillingsplassen og tok på meg et skjørt og den største 17.
maisløyfa jeg fant. (I antiprovoserende hensikt. Fungerer.) Straks
toget startet, gikk jeg hjem igjen, tok på meg joggebukse og satte
meg ved kjøkkenvinduet. Nesten som Sonja. Der kom nemlig toget
forbi, og barna jeg kjente vinket opp. Og etterpå hadde jeg fri.
Korpsjenta marsjerte og spilte og kom så seint tilbake at jeg ikke
var savnet. Den eldste var stor og løp fritt.
Av og til bidrar også pollenallergien
til å fristille meg fra søttendemaifeiring. En søttendemai
tilbragte jeg med å sitte i saccosekken og høre hele Tryllefløyten.
To CDer. Det var en veldig fin søttendemai.
Og dermed har jeg liksom falt litt ut av tradisjonen. Det er ikke verre enn det. Har ingen motforestilling mot verken flagg eller grunnlov.
I år skal jeg sy på søttende mai,
tror jeg. Jeg har en haug med tøy som bare trenger en søm eller så.
Eller jeg rydder ferdig den siste boden, om jeg ikke rekker det før.
Jeg har flere venner som også er søttendemaivegrere, men folk orker
jo ikke brøyte seg gjennom trengselen for å komme seg til min
veranda. Jeg ville ikke gjort det for å komme til dem, heller.
Jeg må bare huske å handle mat på
fredag (antageligvis ikke pølse og lompe) og henge opp flagget i
stedet for klesvasken, så går det nok bra. Og så håper jeg det
blir fint vær, så folk får det skikkelig hyggelig. Det skal jeg ha
også.
Hurra!
1 kommentar:
Da er vi to! Synes 17. mai er en krampedag. Var skapsøttendemaihater så lenge ungene var små, men nå flagger (...) jeg det åpent og fritt. Jeg skal rydde, lese, skrive og tenke - og forberede besøk 18.5 :-)
Legg inn en kommentar