Tante My har vært i kirka.

Jeg skulle nettopp til innledningsvis å gjøre en grundig redegjørelse for tanteMys religiøse praksis og forankring fra barndommen og fram til nå, da jeg kom på at en ikke skal spre for mye personlig på Internett. Men jeg kan jo si at jeg var en del i Den norske kirke før, men nå bare når ytre omstendigheter gjør det praktisk. Jeg har stor respekt for folk som uttrykker trua si på en måte som ikke er helt meg, (med mindre den skulle bryte menneskeverdet) og legger da vekt på å opptre respektfullt, inni og utenpå.

 Jeg var nylig i kirken og sang i sangkoret mitt. Jeg merket at liturgien hadde endret seg litt, men jeg fikk mye ut av å høre på presten og sang med i salmene og den delen av liturgien jeg kunne / husket.

Det var forresten mye lettere nå, for enten får man hele greia på et ark, eller det står på en storskjerm. Storskjerm i kirken synes jeg er en fin ting, like greit som da Gutenberg bidro til salmebøker og bibler til alle.

Men i dag var det et barnekor jeg skulle høre på, og det var en del av en gudstjeneste i en kirke nær meg. Hva jeg ikke visste, var at dette var en barnegudstjeneste som inkluderte mange barnedåper. Og hadde det ikke vært for disse barnedåpene, hadde jeg- og nå overdriver jeg ikke- lurt på om det var en av disse menighetene som praktiserer voksendåp som hadde leid kirkehuset. Måtte baptister, metodister og pinsevenner ha meg unnskyldt om jeg her uttrykker rare forestillinger om gudstjenestene deres, jeg har vært der så sjelden.

Som alltid ved barnedåp, var det flere kirkegjengere enn jeg som ikke var helt vant til formen. Da barnekoret sang, hvisket den ene bekymret til sidemannen: «Men, kan vi klappe i kirken?» Hun ble beroliget av en som visste at dette var nå vanlig.

Og hun hadde ikke begynt å lure lenge, for snart kom en salme- ... salme? ja kirkesyngesang, i hvert fall, der man for hver linje skulle klappe. Eller trampe. ( Eller var det klaske seg på lårene? Nå husker jeg ikke helt.) Til slutt skulle en holde sidemannen i hånda. Det siste syntes jeg for min del var ganske koselig, men jeg vet godt at mange ville synes at både å gjøre det og å unnlate å gjøre det ville vært like pinlig.

Det var en gjeng med unger fra menigheten som stod foran og forsang og viste bevegelsene på den klappesangen. Jeg likte prinsippet. Når det nå først skulle være barneliturgi. Trekk menigheten med i skriftlesing og annet. To av fadderne ble også brukt til skriftlesing, for eksempel. Veldig bra.

Etter en haug barnedåper fikk vi et ikke helt innøvd tablå av bryllupet i Kana. Da begynte det å bli litt over the top for meg. Jeg avstod fra resten av barneliturgien, og stod respektfullt stille med samlede hender. Jeg var lettet da det til slutt kom en fellessang jeg kjente fra skolelaget og kunne synge naturlig med i uten å føle at jeg gjorde narr av dem som gjorde dette som en del av sin religiøse praksis.

Så var det kollekt, noe jeg helt mitt liv har forbundet med fortellingen om Jesus rydder templet, og så kunne vi gå.

Hvordan skal små barn, som i seg har så mye naturlig religiøsitet i seg kunne fornemme det gudommelige i dette sirkuset?

Og hadde jeg vært der i forbindelse med en barnedåp, tror jeg jeg ville kjent meg frustrert over at sakramentet ikke var omgitt av mer... jeg hadde nær sagt religiøse handlinger. Men det er vel sånn religionen praktiseres her. Det er jo godt det er høyt under taket også. For det er vel det man skal kalle denne lavkirkeligheten?

Snart er det bare vigsel av homofile par de setter en strek ved. Eller... strek? Senker en diffus bøyg foran, vil jeg heller si.