Livskvalitet, rettsikkerhet og aktiv dødshjelp.

Jeg er redd for debatten om aktiv dødshjelp. Den er sikkert nødvendig, og som med alt som ikke kan avklares må den nok tåle gjentakelse også. Men den er farlig.

Ustabile mennesker er den farlig for av flere årsaker. Noen mennesker tiltrekkes av livet slik det fremstilles i media og føler trang til å legge momenter derfra inn i sitt liv for å føle at livet deres blir mer virkelig. Men farligere er det kanskje for dem som i debatten mener å lese en legitimitet til å hjelpe til å gjøre en slutt på livet til mennesker de selv ikke mener har livskvalitet.

Men hvem kan avgjøre om et annet menneskes liv har livskvalitet? Jeg kjenner mange mennesker som lever et liv der de har måttet gi avkall på funksjoner og frihet, for ikke å snakke om penger, karriere, familieliv. Men så forandrer perspektivet seg og personen opplever likevel at livet er verdifullt, stikk i strid med hva han selv tidligere har ment.

Jeg kjente en gang en mann som var alvorlig bekymret da debatten gikk omkring Sandsdalensaken, det var vel på tidlig nittitall. Mannen jeg kjente var sterkt fysisk funksjonshemmet og følte at hans rettsikkerhet kunne komme i fare. Om noen fikk for seg at de skulle drepe han, kunne de ved å påberope seg barmhjertighetsdrap få mildere straff?

Debatten er også farlig for dem som selv ønsker å dø og som mener at dette er en helt grei ting å be andre om hjelp til. Greit er det i hvert fall ikke. Å hjelpe noen til å dø, mener jeg for min del er et offer i klasse med å risikere sitt eget liv for at noen skal leve.

Nå går det en sak i avisene igjen. En kvinne har drept sin mann som var kreftsyk, og når jeg skriver dette vet vi ikke om det fantes noe dokument som viste klart at dette hadde mannen villet selv. Mannen var velutdannet og opplyst, og ville nok visst at dette måtte han sørge for i så fall. Hvis et slikt dokument ikke foreligger og kvinnen får redusert straff, vil jeg også bekymre meg for om mennesker som noen kan stille spørsmål ved livskvaliteten til har full rettsbeskyttelse i Norge.

TILFØYELSE 29. januar. Sakenjeg henviser til var feil framstilt i media. Mannen hadde ikke kreft, og det er ingen opplysninger om manglende dokumentasjon. Uansett snakker jeg om prinipper og ikke denne saken.

Det er PCøren, hva kan vi hjelpe med i dag, frue?

Jeg klipper meg stort sett jevnlig. Akkurat nå lar jeg det gro litt fordi frisøren jeg har brukt en stund klippet det veldig mye kortere enn jeg hadde tenkt og – mener jeg – hadde sagt. Sånt skjer når det er hun som kan faget og terminologien og jeg bare har en mer eller mindre klar forestilling om resultatet.
Så akkurat nå er det noe smårusk i nakken jeg har tenkt å be noen klippe av mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre på sikt. Greit nok.

Jeg måker heller ikke all snøen rundt huset mitt og til bilveien. Der har vi en proff kar som tar det meste og så tar de som kan sånt i borettsalget rundt huset og stikkveien. Det er ikke sånn at når det har snødd mye, så sitter jeg og ser fortvilet på snøen og håper det kommer noen på besøk som kan handtere skyffel og spade.

Og sånn er det med mye. Posten tar med seg ting jeg skulle ha avlevert rundt i landet for en rimelig sum. Timebussen kjører mellom Drammen og Oslo til forutsigbare tider og tar velvilligst med seg folk de ikke kjenner for en rimelig penge og uten at man trenger å frykte ”stygge menner”. Det er kort sagt mye en ikke trenger å gjøre sjøl eller be venner og hjelp til.

Men med PCen er det ikke sånn.
Jeg kan enda mindre om PCens indre liv enn jeg kan om å klippe hår, men går jeg til en PCør? Nei.

Det var ikke lett å finne frisør da jeg flyttet til en ny by, og med et litt oppgitt blikk på fjonene vet jeg sannelig ikke om jeg har klart å finne meg en fast frisør enda, slik jeg en stund trodde.

Men det var i hvert fall salonger over alt og om jeg spurte jentene i sangkoret, så fikk jeg tips hvor de klippet seg. Det var ikke bare: ”Jeg har en niese som er så flink og som klipper meg”, eller ”broren min pleier å ta seg av det når han er innom” og slett ikke ”nå har jeg hår helt ned på ryggen for svigersønnen som pleier å klippe meg har flytta til Nordnorge”. Folk går til noen og får håret skikkelig overhalt, og så betaler man nesten en halv tusenlapp for det om man ikke skal ha gjort noe ekstra og det er greit. Og det gjør man hver 6. til 8. uke!

Men hvor er det en flink PCør? En som jobber med det og har timebestilling? En som ikke lurer meg og ruinerer meg og som kan det han sier han kan? En som bare ordner opp og stort sett skjønner hva jeg er ute etter?

”Hvorfor hakker Dagsrevyen når jeg ser den på nett? Kan min PC vise den like fint som PCen til venninna mi kan?” ”Jeg skulle gjerne hatt en mail som virker sånn at jeg kan behandle mailen min på den bærbare også, eller hvis jeg er på besøk hos noen og låner PCen, går det an, tror du?” En som smiler vennlig av slike enkle spørsmål, og svarer på et språk jeg kan forstå, det trenger jeg.
( Nå valgte jeg med vilje to spørsmål jeg aner svaret på, men jeg vet at slike spørsmål kan damer på mitt teknologiske nivå komme til å spørre.)

Personer på mitt teknologiske nivå vil ofte sette stor pris på noe annet PCøren kan: Finne støv. Ordentlig støv fra den virkelige verden, ikke noe elektronisk som de har kalt opp etter ting her ute og som kan forvirre fletta av oss ikke-teknologiske. Som klipp og lim, for eksempel. Neida, PCøren kan finne støvet og fjerne det uten å raske med seg små chips - der har vi det igjen, det er noe annet enn potetgull - og andre småsaker. Hvor var vi? Jo! Støvet! Det kan bli brann i støvet, nemlig, ordentlig Real Life-brann som brannmuren på PCen din ikke har noe å stille opp mot.

Og skulle det seinere vise seg at PCøren har sletta Spotify eller noe annet rart du har, så er det bare å koble det inn igjen, man trenger ikke vente i tre måneder til den vokser ut. Du må bare huske kodene. Ja, PCøren kan nok ordne dette også.

Idé 1: Tenk om frisøren kunne solgt en ekstern hårdisk der man kunne legge inn alt håret og så laste det tilbake om hun tok for mye? Den hadde jeg garantert kjøpt, selv om den kostet mer enn den vesle dingsen jeg har til PCen.
Idé 2: Hva om vi kunne lage en kode og et passord når frisøren endelig hadde klippet en frisyre man var fornøyd med, sånn at det bare var å gå dit og med hennes hjelp få gjenopprettet den?

Tilbake til min trege PC. Det må bli vanlig med PCører. Jeg kjenner en flink en, men han har full jobb fra før. Og gode amatører som er innom heimen med meget tilfeldige mellomrom.

Jeg vil bestille time, og så kan det godt koste, og så må PCøren kunne si at han ikke tar flere kunder, sånn som man ikke kan si ved vennehjelp. Men da finnes det sikkert en annen PCørsalong.

Naive konklusjoner om sykefravær.

Folk som har dårlig helse, orker ikke i like grad som andre å klatre på en karrierestige. Det vet jeg mye om. Ikke bare fra egen sure erfaring. Jeg kjenner mange mennesker med MS, og i tillegg en del andre med helseproblem.

Ikke rart, egentlig?

Men når folk begynner å snu opp-og-ned på alle konklusjoner og mener at det er sykefraværet som sådan som gjør at folk ikke avanserer, og ikke ÅRSAKEN BAK SYKEFRAVÆRET, så kan man begynne å lure.

OK, jeg modifiserer. Sløvinger som liker seg godt under dyna eller foran TV eller PC i stedet for å gå på jobben avanserer ikke de heller. Men slutte å tulle med at om MS-syke Kari eller Reumatiske Per hadde kreket seg på jobben når hensynet til sykdommen tilsier at de bør ta det pent i en aktiv fase av sykdommen, så hadde karrrieren deres fått et løft... Sorry, folkens det er ikke slik det fungerer. Dessverre tror jeg det kunne ført til økt uførhet i stedet. Men det er klart, slik får man oss ut av sykefraværsstatistikken.

Og nå hopper jeg over temaet tilpasset arbeid osv. Det tar vi en annen gang.

En av tre jukser til seg trygd

.... sier de i Dagbladet i dag. Man har helt enkelt spurt folk om de KJENNER NOEN som får trygd på uriktig grunnlag, og 35 % sier ja. Men det betyr vel bare at en av tre TROR at noen de kjenner jukser med trygden? Ja, se DET tror jeg på! For det er ikke alltid lett å se på folk om de er syke eller funksjonshemmede, og mange mistror på det grunnlaget sine naboer og bekjente.

Og hva fører denne oppfatningen til, som politikere og den fjerde statsmakt sammen er så flinke til å spre? At de som faktisk jukser til seg trygd beskjemmet kommer seg i jobb? Ånei, du. Men jeg tror nok det får noen friske og arbeidsføre mennesker som ikke er så glad i å gå på jobben eller som har mulighet og samvittighet til å jobbe svart til å prøve å få "sin del av kaka".

Jeg tror jo også på at det er for mange trygdemisbrukere, men ikke så mange,og jeg blir så lei disse kvikke konklusjonene....

Dette innlegget er litt omskrevet den 6. januar, da jeg nok ikke var eksplisitt nok til at alle forstod hva jeg mente.