Barndomstriumfer, det motsatte av barndomstraumer.

…med den typiske innledende småpraten før tanteMy kommer til «dagens tekst»

 I går hadde koret vårt (Drammensjentene) sangerfest med innbudte gjester.

Det er mye jobb med sånne fester, og jeg er full av beundring over de av mine med-sangersøstre som vet hvor man får kjøpt god middag til 110 personer, hvilket lokale som er best, hvordan man sørger for at alle kor med dirigent får varmet opp og øvd og hvordan man til en hver tid har nok varm kaffe og grei framdrift på kjøkkenet. Og da har jeg bare nevnt et lite utdrag. Nevnte jeg pølsekjele, innsatsdyktige ektefeller og det å holde brus, øl og hodet kaldt?

 Selv prøver jeg å begrense meg til å prøve å legge innsatsen til de områdene der jeg oppdager at det er mest hektisk eller der Jentene med Oversikt meddeler at min innsats er ønsket.

 Men allsang! På planleggingsmøtet ivret jeg for dette programinnslaget, og ble møtt med lunken interesse. Men jeg hadde sett at det på korfester alltid er mange som gleder seg over allsang, så noen sanger måtte vi ha, hevdet jeg.

Til slutt skjønte jeg at en del av den labre interessen hang sammen med at ingen ville lede sangen, og etter forespørsel påtok jeg meg uten betenkning oppgaven. Jeg skjønte ikke at dette var så store innsatsen. Det handlet om å få en mik, komme med en kort, fyndig men vennlig påkalling av oppmerksomheten, annonsere sangen og begynne. Vi snakker tross alt om et arrangement der alle per definisjon har sangstemme.

 Jeg tenkte ikke et øyeblikk på at å framstille sin sånn litt under pari vellykket utseende framtoning og sin helt greie sangstemme foran 110 mennesker er noe å bli skremt av. Jeg synes ikke sånt er skremmende, jeg…

Og, dere som har lest overskrifta og begynner å bli utålmodige nå, nå kommer jeg til saken: Jeg har et positivt barndomsminne. Da jeg var lita, alt fem og et halvt, ble jeg løftet opp på bordet på en juletrefest og leste høyt opp ettellerannet. Feilfritt og greit, som jeg pleide å lese, og med det lille barnets manglende perspektiv på annet enn sin egen lille verden. «Å lese er moro. Jeg kan lese.» Og, som mitt retrospektive jeg ville lagt til: «So what?» Og denne erfaringen ligger der dypt og urokkelig i mitt sinn: Når jeg står foran en forsamling og sier noe, så synes alle det er fint.

Jeg vet jeg er heldig. Det er jo en del mennesker som har opplevd voksne eller klassekamerater som har fått dem til å føle seg så små og dumme at de har fått aversjon for livet mot å stikke fram hodet. Men det går faktisk også an å få en tillit for livet, like gjerne som en aversjon.

Nå er det ikke min påstand at tanteMy på generell basis er en særlig tillitsfull person. Det var vel nok av dem i min oppvekst som kom med utsagn og handlinger lite egnet for å utvikle selvtillit. Men jeg følte meg aldri dum eller liten, kanskje bare dårlig likt og urimelig behandlet. Om noen ga uttrykk for at jeg var dum, tenkte jeg de tok feil. Selv om det at noen liker en så dårlig at de får seg til å tro en er dum, heller ikke er så hyggelig.

 Men så hjelper det kanskje å ha et område der man tross alt er trygg og satt pris på, selv om det bare er et bord på 70x120 på en juletrefest eller to i året og noen faglige klasseromopplevelser.

Så går nå tida, og man skjønner vel også at det aldri er for seint å ha en god barndom, som det heter.

Tilbake til allsangen: Jeg hadde fått hjelp til å luke bort et par sanger som var mindre sangbare enn jeg først hadde trodd, og noen hentet fram en gammel velkomstsang koret hadde fra før. Hjemme i stua øvde jeg på det som var den store utfordringen: Å begynne sangene i passe høyt toneleie.

Mine voksne «juletrefesterfaringer» var som foreleser og foredragsholder, der sang – kanskje til alles tilfredshet – ikke var en del av pakka. Det var da jeg forsiktig prøvde å få noen som var bedre på dette med å finne toneleie til å overta, at det virkelig gikk opp for meg at å lede allsangen, absolutt ikke var en jobb folk ønsket å påta seg. Eller: Noen kan muligens ha følt en konflikt mellom et ønske om å gjøre jobben og det sosiale kravet om «ikke å stikke seg fram», som gjerne påhviler mange født før ca 1950.

Men det gikk visst bra. Jeg lever i den tro at toneleiet ble greit. Mikken hadde en løs del, så av og til måtte folk vente til jeg med hjelp fikk satt den sammen så den virket, men sånt gjør meg ikke nervøs. Har man stått med et foredrag og 20 plastfoiler og med prosjektor som streiker, hva er vel en ambivalent mikrofon?

Min mestringsopplevelse justerte seg noe da jeg skulle lese opp vinnerlodd seinere på kvelden. Her hadde jeg null kontroll, skulle bare lese opp det man holdt fram til meg. Trodde jeg. Og i spellemannens mikrofon, som jeg ikke kjente.

Det ble litt kaos. Men det gjør faktisk ikke så mye. Jeg er nå mest vant til å fikse ting på avgrensede og kontrollerte områder.

Ikke gi det oppmerksomhet, (men det ligger under hele tida).

Ja, jeg snakker om terrorhandlingen og rettsaken, og perspektivet er uberørt berørt. En som i høyden hadde en nabo man aldri hadde snakket med som var på øya eller som gikk i Oslo dager etterpå og så knuste ruter og avsperrede områder. Og var temmelig rystet.

Vi må ikke la terrorhandlingen ta mer av livene våre, sier de virkelig berørte, og vi «uberørte» er veldig enige og prøver å følge opp dette i vår egen berørte uberørthet. For vi er skjelvne og stressa vi også, men det er nesten urimelig å nevne det, når vi tenker på hvordan de virkelig berørte har det. Og vi vil i hvert fall gjøre alt vi kan for ikke å legge stein til byrden. Kan en bloggpost støte noen? Men heldigvis har jeg ikke så mange lesere. Jeg prøver.


I går begynte rettsaken. Morgenen begynte med at jeg følte meg invadert fordi jeg satte på nyhetene på radioen og de spilte et opptak av noe dommeren eller aktor leste opp. Skrudde fort av. Begynte nesten å gråte: «Hjelp, det kommer inn i stua mi likevel!»

Jeg fant fort ut at jeg ikke måtte prøve å holde ting helt vekk. Informasjon ville tilflyte meg uansett. Skulle jeg nekte meg tilgang til Internett, TV og radio bare for å ikke gi det oppmerksomhet? Tro meg: det ville for meg være å gi det mye oppmerksomhet.

Etter litt valgte jeg å høre på en kort video der forbryteren snakket. Jeg synes jeg får mye ut av stemmer, og jeg ville vite litt om han. Ansiktet sitt har han manipulert med plastisk kirurgi, og påkledningen har han sikkert også planlagt nøye, men stemmen? Orket jeg høre den? Jeg er glad jeg valgte det, for stemmen var lite imponerende.

Stemmen er beskrevet som sped og lys, men jeg tror det som mest slo meg, var det umodne i den. Jeg synes å gjenkjenne den fra andre unge menn som prøver å blåse seg litt opp uten at klangen i stemmen deres da har den påkrevde resonansen fra en tyngde i den indre personligheten. Nei, det var ikke verre enn slike stemmer jeg har hørt før, bare typisk.

Var det viktig for meg å høre det? Vel, kanskje ikke viktig, men alt annet vi får vite om forbryteren er tolket og dermed modifisert av andre, som sagt til og med ansiktet hans, som dels har de ansiktstrekkene han med sitt forvrengte sinn synes det er bra å framstå med. Han kunne sikkert beskrives som ynkelig bare fordi det er slik vi ønsker å oppfatte han. Men stemmen var faktisk litt patetisk, og det kjentes befriende å få bekreftet det ut fra egen observasjon. At han var en oppblåst stakkar.

Men stop en hal. Han greide i sin oppblåste stakkarslighet å gjøre ganske mye ondt. Han klarte å gjøre noe som var stort i omfang, og det kan vi ikke fornekte.

Jeg kjenner at jeg hadde unt han å bli fortalt at bomben ikke eksploderte og at han illgjerninger på øya bare var en drøm han hadde hatt. Fortalt han det så mange ganger at han til slutt måtte tro det og ikke fikk gleden av å se omfanget av handlingene sine, men måtte leve i en manipulert virkelighet på et isolat. Men sånn er ikke rettstaten, og det er jeg likevel glad for.

«Liten tue kan velte stort lass» sier et gammelt ordspråk. Han var vel det. Ei lita tue som fikk et stort lass til å velte.

Ordspråket sier ikke noe om at ikke lasset kan legges tilbake på vogna og at det meste ofte kan berges. Og var det tua som var så veldig smart, eller burde kjørekaren vært mer oppmerksom eller den som hadde ansvar for veistykket vært ute og sett over veien etter siste teleløsningen? Det slipper jeg heldigvis å trekke noen konklusjon om.

Hvorfor gidder jeg å beskjeftige meg med han i stedet for å gå ut og lete etter hestehov, rydde i huset eller lese ei bra bok?

Det er fordi jeg ikke kan stenge det ute likevel. Jeg kan glemme at Godset har en viktig kamp (unnskyld!) fordi jeg aldri har interessert meg for fotball og jeg ikke tror det har viktighet på linje med liv og død, frihet og rettferdighet, rett og galt. Men jeg kan ikke stenge ute av mitt ubevisste at alle ting som hendte den 22. juli nå blir snakket om, vist fram og bedømt.

Da jeg våknet i dag, var jeg sur og ikke til å være i hus med. Heldigvis var det ingen som måtte det, heller. Men det tok litt tid før jeg forstod at det var 22. juli-saken som lå under og satte meg i en stemning av amperhet, sinne og misnøye. Jeg er vant til å småprate på twitter, G+ og fa ce boka, siden jeg tilbringer mye av dagen uten å prate med noen IRL. Nå følte jeg at det Ikke Var Lov.

Som jeg innledet med, tenkte jeg at på bloggen min var det lov å skrive litt, for den ikke leses av så mange. Og nå etterpå er jeg mindre sint på verden i sin alminnelighet, jeg er mindre sulten når jeg egentlig er mett og den irrasjonelle «ingen-er-glad-i-meg-følelsen» er forduftet. For selv om man kan sylte seg ned i sine dystre tanker og hausse opp sin egen uro ved å overfokusere på negative ting, så kan det å totalt fortie noe for seg selv også være uheldig.

Og mens jeg skrev, har jammen de jeg følger på twitter snakket om saken også. Det var en lettelse.