tirsdag 17. april 2012

Ikke gi det oppmerksomhet, (men det ligger under hele tida).

Ja, jeg snakker om terrorhandlingen og rettsaken, og perspektivet er uberørt berørt. En som i høyden hadde en nabo man aldri hadde snakket med som var på øya eller som gikk i Oslo dager etterpå og så knuste ruter og avsperrede områder. Og var temmelig rystet.

Vi må ikke la terrorhandlingen ta mer av livene våre, sier de virkelig berørte, og vi «uberørte» er veldig enige og prøver å følge opp dette i vår egen berørte uberørthet. For vi er skjelvne og stressa vi også, men det er nesten urimelig å nevne det, når vi tenker på hvordan de virkelig berørte har det. Og vi vil i hvert fall gjøre alt vi kan for ikke å legge stein til byrden. Kan en bloggpost støte noen? Men heldigvis har jeg ikke så mange lesere. Jeg prøver.


I går begynte rettsaken. Morgenen begynte med at jeg følte meg invadert fordi jeg satte på nyhetene på radioen og de spilte et opptak av noe dommeren eller aktor leste opp. Skrudde fort av. Begynte nesten å gråte: «Hjelp, det kommer inn i stua mi likevel!»

Jeg fant fort ut at jeg ikke måtte prøve å holde ting helt vekk. Informasjon ville tilflyte meg uansett. Skulle jeg nekte meg tilgang til Internett, TV og radio bare for å ikke gi det oppmerksomhet? Tro meg: det ville for meg være å gi det mye oppmerksomhet.

Etter litt valgte jeg å høre på en kort video der forbryteren snakket. Jeg synes jeg får mye ut av stemmer, og jeg ville vite litt om han. Ansiktet sitt har han manipulert med plastisk kirurgi, og påkledningen har han sikkert også planlagt nøye, men stemmen? Orket jeg høre den? Jeg er glad jeg valgte det, for stemmen var lite imponerende.

Stemmen er beskrevet som sped og lys, men jeg tror det som mest slo meg, var det umodne i den. Jeg synes å gjenkjenne den fra andre unge menn som prøver å blåse seg litt opp uten at klangen i stemmen deres da har den påkrevde resonansen fra en tyngde i den indre personligheten. Nei, det var ikke verre enn slike stemmer jeg har hørt før, bare typisk.

Var det viktig for meg å høre det? Vel, kanskje ikke viktig, men alt annet vi får vite om forbryteren er tolket og dermed modifisert av andre, som sagt til og med ansiktet hans, som dels har de ansiktstrekkene han med sitt forvrengte sinn synes det er bra å framstå med. Han kunne sikkert beskrives som ynkelig bare fordi det er slik vi ønsker å oppfatte han. Men stemmen var faktisk litt patetisk, og det kjentes befriende å få bekreftet det ut fra egen observasjon. At han var en oppblåst stakkar.

Men stop en hal. Han greide i sin oppblåste stakkarslighet å gjøre ganske mye ondt. Han klarte å gjøre noe som var stort i omfang, og det kan vi ikke fornekte.

Jeg kjenner at jeg hadde unt han å bli fortalt at bomben ikke eksploderte og at han illgjerninger på øya bare var en drøm han hadde hatt. Fortalt han det så mange ganger at han til slutt måtte tro det og ikke fikk gleden av å se omfanget av handlingene sine, men måtte leve i en manipulert virkelighet på et isolat. Men sånn er ikke rettstaten, og det er jeg likevel glad for.

«Liten tue kan velte stort lass» sier et gammelt ordspråk. Han var vel det. Ei lita tue som fikk et stort lass til å velte.

Ordspråket sier ikke noe om at ikke lasset kan legges tilbake på vogna og at det meste ofte kan berges. Og var det tua som var så veldig smart, eller burde kjørekaren vært mer oppmerksom eller den som hadde ansvar for veistykket vært ute og sett over veien etter siste teleløsningen? Det slipper jeg heldigvis å trekke noen konklusjon om.

Hvorfor gidder jeg å beskjeftige meg med han i stedet for å gå ut og lete etter hestehov, rydde i huset eller lese ei bra bok?

Det er fordi jeg ikke kan stenge det ute likevel. Jeg kan glemme at Godset har en viktig kamp (unnskyld!) fordi jeg aldri har interessert meg for fotball og jeg ikke tror det har viktighet på linje med liv og død, frihet og rettferdighet, rett og galt. Men jeg kan ikke stenge ute av mitt ubevisste at alle ting som hendte den 22. juli nå blir snakket om, vist fram og bedømt.

Da jeg våknet i dag, var jeg sur og ikke til å være i hus med. Heldigvis var det ingen som måtte det, heller. Men det tok litt tid før jeg forstod at det var 22. juli-saken som lå under og satte meg i en stemning av amperhet, sinne og misnøye. Jeg er vant til å småprate på twitter, G+ og fa ce boka, siden jeg tilbringer mye av dagen uten å prate med noen IRL. Nå følte jeg at det Ikke Var Lov.

Som jeg innledet med, tenkte jeg at på bloggen min var det lov å skrive litt, for den ikke leses av så mange. Og nå etterpå er jeg mindre sint på verden i sin alminnelighet, jeg er mindre sulten når jeg egentlig er mett og den irrasjonelle «ingen-er-glad-i-meg-følelsen» er forduftet. For selv om man kan sylte seg ned i sine dystre tanker og hausse opp sin egen uro ved å overfokusere på negative ting, så kan det å totalt fortie noe for seg selv også være uheldig.

Og mens jeg skrev, har jammen de jeg følger på twitter snakket om saken også. Det var en lettelse.

3 kommentarer:

BC sa...

Nå - for fjerde gang - gang prøver jeg å kommentere idag - men er iallfall innlogget - ;)
Hjertelig takk for de velvalgte ordene i denne betraktningen din ! !

Torunn sa...

Jeg så en liten gutt med fremskutt brystkasse, som hadde klistret på seg en maske han fortvilt forsøkte å holde på.
En guttonge på 15-16 år som hadde møtt en guttejeng som hadde gitt ham juling uten at han hadde klart å ta igjen.
Et lite vesen med så skadet selvtillit at han slo rundt seg med det sterkeste han hadde.
Også en svekling kan gjøre stor skade om han bare for tak i et sterkt nok våpen og har en forskrudd ide om at dette har han rett til fordi han selv en gang ble ydmyket i møte med en ungdomsjeng. Om de hadde islamsk, katolsk eller kristen tro tror jeg ikke spilte noen rolle, men han valgte den gruppen som han lettest kunne legge skylden på.
Nei, lås ham inne og kast nøkkelen.
Glem ham!

Syltegeek sa...

Har hatt det omtrent sånn jeg også. Godt skrivi, godt delt.