”Rasister er dumme og enfoldige. ”

 Neineinei. Dette er en illustrerende overskrift, og ikke ment som trakassering av rasister. Dette er en kategorisk påstand som ikke hviler på annet enn tanteMy sine egen forestillinger. Og knapt nok det.

Denne bloggposten handler om hva man gjør med påstander som lett kan tilbakevises med henvisning til fakta, men som er så i strid med hva man vil det skal være at man helst ikke vil det skal være sant.

Som at rasister er dumme og enfoldige. Det er jo ikke sant, som generell beskrivelse. Det finnes rasister med høy intelligens, og jeg vet ikke en gang om det er belegg for å si at hoveddelen av norske rasister er litt skolesvake. Kanskje det lar seg finne ut? Men det er litt mye jobb. Og all min erfaring tilsier dessuten at det må de da være. Så jeg har tillatt meg å bare regne med at slik er det. Helt til jeg skulle blogge om fenomenet ”Mindre smarte folk med lett tilbakevisbare påstander om flyktninger.” Da blir det plutselig litt mer forpliktende.

Det kan hende de ikke er så mange, at det bare føles sånn?

Her om natten leste jeg et innlegg på Internett. Det stod på en side som henviser til Debatten NRK om noen dager.  Der hadde en person skrevet et langt innlegg med påstander og spørsmål om hvor mye mer trygd flyktninger fikk enn andre nordmenn, og hevdet at dette turte ikke flere navngitte aviser, inklusive Aftenposten samt politikere svare han på. Åpenbart leste han ikke Aftenposten, for de hadde akkurat hatt en artikkel om fenomenet. Som viste at de fikk temmelig begrenset med trygd, men riktig nok mer enn folk som innvandret uten å være flyktninger.

Åj, der hadde noen postet akkurat den artikkelen til han. Så hjelpsomt.

En ny rasist med kjent rasist-rettskriving kommenterer på statusen, men har åpenbart ikke tatt seg bryet med å lese artikkelen postet fra Aftenposten. Men ”skjønner nå vorfor  de kjører rundt i så fine biler”.

TanteMy kaster seg oppildnet av søvnløshet inn i sin første Debatt med en Ekte Rasist og oppfordrer til å lese den posta artikkelen. Så gjøres. I ”vert” fall av Første Rasist.  Han skjønner åpenbart ikke helt hva artikkelen handler om, men får litt hjelp fra han som postet til å skjønne at her har faktisk Aftenposten skrevet om dette og at han kan sikkert finne mer om fenomenet om han googler politikere.

”Dem får da jaggu svare her” er svaret som avrunder debatten. 

Og om han oppfatter den manglende responsen på dette som et annet nettroll jeg hadde den ære å prate med en gang, så mener han nok at DER fikk han satt folk på plass.

Litt om alkohol, på vegne av VinKorkNissen.

 VinKorkNissen er en internhumorist i Inger Johannes Juletidende, og han skal ikke nevnes mer her utover at han er nykterist, eller avholdsnisse, som det heter på norsk.

For mange år siden oppdaget jeg at en venn av meg som likte å ta seg et glass i helga satt edru på fredagskvelden. Han hadde lovet seg selv å ikke drikke alkohol i november. Visstnok var den opprinnelige planen å ikke drikke alkohol i desember, men som det ofte skjer med våre mer ambisiøse mål, måtte det modifiseres til et mer gjennomførbart prosjekt, så det ble november. Men årsaken til at han fant på dette, var at hvis det var umulig å leve en måned uten alkohol, så mente han at han hadde et problem. Dessuten var det både sosialt og psykisk interessant å se hvordan dette ble.

Jeg mener å huske at konklusjonen var at dette måtte gjentas årlig for å ha aktualitet, men at det ble mer positivt møtt enn han hadde trodd.

Drikkepress finnes. Innenfrastyrt og utenfrastyrt. Men av og til kan det handle like mye om å bryte tradisjonene, både i samfunnet og i den nære kretsen. Det er ikke sikkert det alltid primært handler om alkoholen.

Har man pleid å ha et julebord eller juleselskap med alkohol og så et år velger en alkoholfri fest, har man gjort en endring, på samme måte som man velger bort juletreet eller endrer på hvem som skal feire jula sammen. Noen kan reagere negativt fordi det er en tradisjon som blir borte. I jula er vi – i hvert fall noen av oss- veldig vare for endringer. Lukt og smak virker også inn på måten vi lagrer minner på. Det finnes oss som er glad i akevittsmaken og samtidig veldig bevisste om hvordan vi skal nippe for å få den smaken i munnen mange nok ganger uten å bli for alkoholpåvirket!

Nå er det på høy tid å tilkjennegi at jeg både mener at man kan og skal ha noen alkoholfrie arrangementer, og at mange som reagerer negativt på at det er alkoholfritt, gjør det fordi de liker rusen, og kanskje mer og mindre trenger den. Dette er ikke lett.

Det er noen som trenger et alkoholfri feiring mer enn andre, og det er ungene. Vi voksne forandrer oss selv når vi drikker mindre mengder alkohol, og alkoholen gjør at vi ikke er i stand til å oppdage når det begynner!

Nå skal jeg jammen moderere dette også. Enkelte sosialarbeidere med skjermet oppvekst kan trenge å ta dette innover seg: Noen unger er veldig vant til at de voksne tar seg en dram og blir litt annerledes i selskaper, og om dette ikke tar for mye av, og kanskje særlig om det finnes helt edru nære voksne tilstede, vil noen unger bare oppleve det som en normalvariant. Det er heller ikke sikkert en amper og rastløs onkel som er tvunget til å være edru er greiere å være sammen med enn den velkjente, tøysete onkelen. Det kommer så an på. Men at voksne i lett rus er særlig gode på å se barns behov er det vel ingen som kan hevde.

Men, altså: Unger vil stort sett profittere på en alkoholfri feiring selv om de - tror jeg – vel ofte tåler at de voksne drikker en enhet. I hvert fall om de ikke har skremmende erfaringer fra før.

Og da er vi over på en annen gruppe som kan trenge alkoholfri feiring, og det er dem som uansett alder er blitt skremt av alkohol før i livet, og ikke har det noe bra om folk rundt dem ruser seg. Det er ikke ”bare” å venne seg til at folk rundt har mer kontrollert alkoholbruk. Det kan i hvert fall ikke vi fra utsiden avgjøre.

Så har vi dem som har klart å slutte. Noen fristes over evne om det står alkohol på bordet. Andre er som en slektning fra barndommen: Han hadde etter mange år klart å bli edru og avholds. Så kom jula, og han kjøpte seg ei flaske. Nei, og nei! Men nei. Mannen stod støtt som et fjell, dette gikk helt fint,  men han syntes at han ikke kunne gå jula i møte uten å ha en skjenk til de andre!

Vi har også voksne både fra vest og øst som er oppdratt med totalavhold. Noen føler mistrivsel ved å slutte seg til et lag med rusede folk, mens andre synes det er helt i orden.

Noen ganger handler det nok om raushet både hos avholdsfolk og alkoholbrukere.

I skrivende stund står Hvit jul på stand og oppfordrer folk til å skrive under på at de ikke skal drikke…. var det julaften og første og annen dag i barns nærvær? Jeg burde vite det. Jeg stod på stand i fjor. Men jeg følte vel at det ble litt for mye telling av underskrifter og litt for lite bevisstgjøring. Det er litt vanskelig å følge et strikt konsept. Men skriv gjerne under, folk! I fjor fikk dere refleks med pepperkakefasong, og året før var det små, brune pepperkakebuttons. Og man fikk tenkt seg om. Jeg liker å tro at vi kunne oppnå like mye om vi klarte å bevisstgjøre noen av dem som ikke ville skrive under. For som filosofen Levinas sier: Når du stilles foran et valg, kan du ikke ikke velge.

Så har Lars Gule for den store gruppa av muslimer som er avholds oppfordret til mer alkoholfri julefeiring. Jo, jo. Hvis det er viktig, må det jo en hvit mann til for å si det, ellers får vi hetsing. Men som avholds muslimer har hevdet, så går det ofte helt fint. De bare går hjem litt før og har mindre vondt i hue dagen etter. Jeg kan ikke se at dette er viktigere for dem enn for folk fra Vestlandet.  (Ja. jeg unnet meg å kategorisere vestlendinger som en uensartet gruppe for å leike litt med det der å tro at alle i en stor gruppe er like. Det var en spøk.)

Da avslutter jeg og tar meg en Santa Clausthaler. Det er den alkoholfrie øllen jeg må ha til jul. Den er av og til litt vanskelig å få tak i, for her i Drammen sverger de til JuleUten, men det ER ikke det samme. Det handler om tradisjon.

Søvnløs i Drammen

 Det er natta. Ikke spør hva klokka er. Jeg bryr meg da kke om det, for det er midt på natta, og jeg er så trøtt, så trøtt. Det er bare så vidt jeg vet at jeg ligger her i senga mi og at det er natta, her jeg dupper mellom søvn og lys våken. – Nei! Sa jeg lys våken? Så vidt våken, mener jeg, så vidt våken! Underbevisstheten blandet seg et øyeblikk inn og ødela selvsuggesjonen min. Og dermed ble jeg enda mer våken. Eller, nei, det var nesten så jeg ble litt mer våken, skulle jeg sagt. Men det var vel heller ikke selvsuggererende nok…?

Vi tar det fra begynnelsen igjen: Det er natta. (Pust langsomt, nå. KJENN hvor tung kroppen er mot lakenet.) Det er natta, jeg er trøtt og er bare så vidt våken nok til å vite at jeg ligger her i senga mi og sover mens underbevisstheten min er kjempestressa fordi klokka er 2.34 og jeg bare har sovet 3 timer! (Ti stille underbevissthet, nå må vi sove, det er krise!)

Jeg tar en time reiki. Det var behagelig. Kroppen slappet faktisk litt mer av. Kanskje både fordi reiki i seg selv gjør godt, og fordi det  en stund ble slutt på stilllingskrigen mellom en underbevissthet i full alarmberedskap og en bevissthet som prøver å lulle kropp og sinn inn i den illusjonen at jeg egentlig sover, og bare har hatt et lite dupp ut av søvnen, aaaah, så søvnig jeg er, mens jeg passer på å ikke vekke meg selv ved å være for brå i bevegelsene når jeg snur meg i senga og prøver å ikke fokusere på at hodeputa er på vei ut av trekket...

Når jeg ikke sovner etter reikitimen min, heller,  innser jeg etter en stund endelig at jeg bare lurer meg sjøl, og at ingen ting gjør de små tankenissene i underbevisstheten så stressa som at man ikke tar dem på alvor. Og DER kom et ekte sukk fra kroppen. Men ikke nok til at jeg sovnet, nei, var det likt seg... 

Vi blir enige om å stå opp, underbevisstheten og jeg, og tusler ut på et morgenkjølig kjøkken der klokka snart har greid å bli 5. Da er det til nød å kalle for dagen, jeg har bare stått opp litt tidlig.

Nei! Ikke mer lure seg sjøl nå! Jeg har mista en av de få dagene jeg ikke skulle ha det travelt, og i bytte fått en dag å gå rundt i svima. Trist, men leit!

Innerst i skapet merket ”SIDEN” er døra til ”Aldriland”.

 Det har ikke vært ryddet skikkelig i stua mi siden før jeg dro på sommerferie. Det har vært så travelt. Ekstra travelt, har jeg hatt det, og jeg har vært mye borte. Nå bare måtte jeg.

Og som en ekstra oppmuntrende faktor, fikk jeg en nydelig bukett blomster, og hvor skulle DE liksom stå? Bak haugen med klær som skulle brettes, foran det som skulle arkiveres eller skulle jeg brårydde vekk SankorSekretærrRotet ( SSR) på spisebordet og sette dem der? Nei, jeg var så sliten i hodet mitt, at SSR måtte jeg ta siden. Likeså KvitteringerFor­Arkivering­og­Videresending (KFAV).

Alt for mye av rotet mitt ligger der til Siden, fordi det bare kan ryddes med et uthvilt hode. Det samme gjelder ¾ av bøkene jeg holder på  med, forresten.

I følge fagfolk ( dere som tviler) er forskjellen på hva jeg får til når jeg er uthvilt og når jeg er sliten større enn hos de fleste. (Noen nervetråder fikk dårlig isolasjon da jeg var sjuk, og den isolasjonen har så langt ikke reparert seg tilfredsstillende. Enda. ) Så har jeg i tillegg til det fått min andel av urealistiske ting man så gjerne vil, godt hjulpet av et informasjons­samfunn som i en evig strøm presenterer en fristende meny av muligheter, viktigheter og nødvendigheter.

Nå bestemte jeg meg for å rydde alt som ikke krevde et uthvilt hode, samt kaste ting som var urealistisk å få til.

Jeg kastet en støvete, liten bunke Morgenbladet. Kan de ha ligget der siden tidlig i vår?  Opp og sjekke papiravfallsdunken jeg skal gå ut med… eh…siden. Fra november 14, dere! Klassekampen som jeg fikk gratisabonnement på i vår hadde ikke fullt så mye støv på seg. Grunnen til at de kunne ligge så lenge i stua mi, var at jeg hadde plassert dem i en aviskurv i hjørnet mellom sofaene. Lett å få tak i den dagen jeg hadde litt ekstra tid og ork. Så praktisk!

Jeg er veldig god på å arkivere og ordne. Tro meg, man må det når man ikke er så glad i å kaste. Jeg har ryddebrett og sorteringsesker og 5 Helmerkommoder fra IKEA med 6 skuffer i hver. Men Helmerkommodene er greie. Jeg tror ikke jeg har mer enn 2 av de 30 skuffene som handler om ting jeg skal ta tak i siden. ( Gå og sjekke: Det var 4. Samt en som burde vært avviklet, og det gjorde jeg på veien tilbake til skrivinga. Og en som trenger rydding. Siden.)

Jeg vil for mye. Og aller mest vil jeg de tingene som krever konsentrasjon og uthvilt hode. Dessuten MÅ jeg som alle en del  ting som krever skjerpet oppmerksomhet. I tillegg er jeg ikke glad i verken å kaste eller forkaste. Og så påtar jeg meg for mye småtteriaktiviteter som ikke krever et uthvilt hode. Men som er med på å holde meg sliten.

Her må det kuttes!

TISA-forhandlingene. Jeg skjønner det ikke helt. Jeg skjønner akkurat så mye at jeg vet dette er noe vi må følge med på, ellers sitter vi der. Tenk om noen kunne skrive ”TISA-forklart” akkurat som det er gjort med Pikettys ”Kapitalen i det 21. århundret”. Som jeg jo ikke hadde ambisjoner om å lese. Men så kom denne kortversjonen. Så nå ligger den her i bunken med bøker jeg skal lese neste gang jeg har ork. Jeg har lest innledningen. Men burde jeg heller lest mer om TISA? Off…

Dessuten skulle jeg gått mer i teater, jeg som har så grei tilgang til billetter. Det er viktige stykker jeg aldri har fått sett! Eller skulle sett en gang til.

Så er det folk jeg ser for lite. Jeg og ei gammel venninne planla å møtes igjen og oppfriske kontakten fra mange år tilbake. Så ble det utsatt. Vi skulle ha med ei til som ikke svarte. Og plutselig hadde barndomsvenninna forsvunnet gjennom døra til Aldriland . Og den gamle skolekameraten jeg møtte i begravelsen, jeg har jo så lyst til å spørre om har hadde tid til en øl eller te en dag så jeg kunne fortsette å kjenne han. Men det må bli Siden. For så er det de vennene som er ”åpne vinduer” på livets datamaskin, som en ikke vil miste eller svikte.

Der har vi også en finurlig ting. Hender det vi treffer folk vi synes vi må treffe og så treffer de oss fordi de synes de må? Det tror jeg.

De en har omsorg for….  Alle må ta omsorg for noen. Ellers forvitrer samfunnet. Og ens egen sjel. Da jeg var sjuk sånn ca i 97, var jeg så sjuk at folk ikke turte bry seg med problemene sine. DA følte jeg meg dårlig. Men jeg greide vel å være mora til ungene mine, i det minste.

Men vi må ha tid til omsorg! Selv om folk ikke kan gjøre gjengjeld. Filosofen Kari Marinsen snakker om generalisert gjensidighet. Eller ”pay it forward” som de sier på amerikansk film. Man gir til noen, og får igjen av andre. Dette må vi, om vi skal forbli verdige mennesker.

Avsnittet over pressa seg fram på grunn av en bloggpost som har ligget i hodet mitt og ventet på ”Siden”. Når disse haugene med ting til Siden blir for store, raser de ut og blander seg med annet.

En får bare kaste med hård hånd! Men det gjorde jeg i høst. Den japanske ryddeguruen KonMari inspirerte meg til å kaste friskt, og nå savner jeg en mengde ting jeg skulle hatt…

Og så skulle jeg ha blogget både om det der med omsorgen for hverandre og om hvor dårlig KonMari fungerte for meg og om Siden som illusjon.

Ser vi det!

Nå skal jeg ta ut søpla!

Make do. Grei deg med det du har.

 Jeg er ikke så glad i å kaste. Og jeg er samtidig veldig glad i å kjøpe.

Problemet med å kaste kunne krevet et lite lager og en /arkivar i kvart stilling, men man kommer langt med en skilsmisse, hyppige flyttinger og jevnlige økter etter lesing av Clear your clutter, Konmari og andre ryddeguruer, etterfulgt av turer til Fretex med struttende ryggsekk og trillebag.

Når det gjelder kjøpetrangen, er det mer komplisert: Til hjelp har jeg kanskje begrensningene i å ha uførepensjon og mangel på råflaks med lottokupongen. Men jeg har jo så jeg greier meg.

Det som pusher kjøpetrangen (i tillegg til den massive markedsføringa vi alle blir utsatt for), tror jeg skyldes knapphet i oppveksten, et par år som ung voksen og den tida da jeg nettopp var blitt ufør.

Da vi var ung familie, hadde visstnok ligningskontoret ikke akseptert selvangivelsene våre om vi ikke hadde bodd i en gjennomsiktig bygd der folk visste om hva slags hus vi bodde i og hvor gammel og stygg bil vi kjørte. Og muligens den digre grønnsakåkeren vår. ( At vi fikk vite om tvilen deres, skyldtes vel også gjennomsiktigheten.)

Så øker velstanden i folket, og prisen på ting som var dyrt, blir etter hvert overkommelig. (Det har det i hvert fall gjort så lenge at de færreste kan tenke seg at dette kan snu. I verdens rikeste land.) Opplevelsen av å ha lite penger, handler også om hva det er vanlig å ha råd til i samfunnet rundt deg.

Jeg har aldri hatt god råd, men da jeg hadde nyinnkjøpt og høyt belånt leilighet, unger hjemme og uførepensjon, er siste gangen jeg hadde det knapt. Og for meg var dette i praksis sånn:

Ofte var det bare ca 200kr igjen på kontoen siste uka før jeg fikk pensjonen. Enda jeg prøvde å drøye. At noen glemte å betale tilbake et utlegg på 175 kr, kunne sette meg i skikkelig knipe. Og dette viser også ei side ved det å leve i et velstandssamfunn. Folka rundt deg skjønner ikke hvor viktig det er å ikke skylde småbeløp til folk over tid. Eller hva slags krise det kan bli å ta seg råd til å gå ut å spise med folk og velge det aller billigste, og noen glatt foreslår at en ”bare deler regninga på fire”. Dvs jeg har alltid turt å protestere, og har ikke opplevd det ofte.

Har en venner med bedre råd, kan en jo også oppleve at de har ting å gi bort som man trenger. Det har jeg spart mye på.

En gang vant jeg 225kr i Lotto ei uke før pensjon, og jeg kunne kjøpe noe til middag i stedet for å sette sammen mat av det jeg hadde.
(Nei, jeg spilte ikke ofte, og ble gjerne påspandert en kupong av mora mi, og jeg veit godt  at om du setter alle spillepengene på en konto til du blir gammal, så er det ikke noe som lønner seg mer enn det. Men i de åra hadde jeg oversikt over alt, og regna ut at for meg gikk utgift og inntekt temmelig opp i opp på lottofronten. Litt flaks må man ha i dårlige tider.)

Den tida visste jeg alltid hvor mye penger jeg hadde i kontanter – og tomflasker, og ingen penger ble liggende i lommer etter den 10. I måneden.

Det gikk jo greit! Man lærer seg. Og et år fikk jeg så mye skattefradrag at jeg fikk kjøpt ny vaskemaskin og komfyr. Fellesvaskerimaskiner vasker ikke veldig reint. O velstand den dagen de kom i hus!  Og et år gikk skattepengene til en stasjonær PC. Stasjonær og tungvint fordi jeg trodde den måtte vare temmelig lenge.

Og så ble det litt greiere, og jeg fikk til å trekke fast 200kr til en lånekonto ( som jeg tok ut alt på ca hver tredje måned når det ble ekstra trangt).

Men den lille kvinnes store kapitalområde er bolig. I 2007 gjorde jeg et veldig godt boligsalg, samtidig som jeg flyttet til et sted der boligprisene var vesentlig billigere enn 25 minutter med båt fra Aker brygge, men fortsatt sentralt for den som vet hvordan man tar tog og buss - OG har honnørrabatt!  Utflytta unger og uførepensjon gjorde det mulig flytte til steder jeg ellers ikke uten videre kunne bodd.

Puh! Etter det har jeg ”kunnet kjøpe hva jeg vil”.

Det kan jeg selvfølgelig ikke. Og det kan fortsatt være nesten tomt på kontoen dagen før trygd, men det er fordi jeg har satt på sparekonto det jeg ville betalt om renten på det vesle boliglånet mitt hadde vært normalt høy eller litt mer, og har en annen konto der jeg setter av noen hundringser til store elektriske ting og sånn.

Men jeg har kjøpt ny laptop mer enn en gang. Nytt stereoanlegg. Smarttelefon! Jeg har reist på ferie flere ganger. Går ut og godtar å dele regninga på 4.  (Om jeg har sett at det ikke er noen andre som har valgt billigere mat enn oss andre.) Har kjøpt ny parkas på Gudrun Sjødén uten at det var på salg, og enda jeg hadde en som ikke var utslitt. Sånne ting.

Jeg gir fast til Leger uten grenser og et par andre, og trenger ikke lenger si opp avtalen i en periode fordi jeg må få hodet mitt over vannet her i velstandslandet.

Jeg har ikke TV, og det er fordi jeg ikke har lyst. Men bil har jeg ikke råd til. Og ikke et ekstra soverom/gjesterom, ikke om jeg vil bo sentralt i byen. Men jeg kjøper økologisk mat selv om den er dyrere, og faller jeg for ei bukse enda jeg har nok bukser, så kjøper jeg den, med mindre jeg har sjølpålagte restriksjoner på grunn av feilaktig plassert spekklag som skal vekk før oktober.

Men jeg har det ubekymra og greit. Jeg aner aldri hva jeg har av kontanter i pungen og kan gå mange dager uten å ha oversikt over kontoene mine.

Kanskje hadde jeg hatt enda  litt bedre råd om jeg tok litt styringa der?

Et ”finansgeni” av et avkom kunne  ha et og annet å utsette på meg. (Om hun hadde vært av det slaget med mindre respekt for andres integritet.) Men det er så deilig å slippe å finregne. Slippe alltid å måtte greie seg med det man  har. Å bare kunne gå og kjøpe paprika til suppa, enda jeg har grønnsaker nok. Men ikke paprika. Og kjøpe en kopp te i Oslo mens jeg venter på toget, enda jeg er hjemme om 40 minutter og har skapet fullt av te. Som smaker mye bedre enn Narvesen-te.

Mange idiotiske kopper te-to-go har som hovedhensikt å minne meg om at jeg kan kjøpe dem. Kanskje en og annen genser også. Eller viskelær fra TGR. Fra den ene dagen til den andre har jeg ulik mening om hvor greit det er.

Men så:
(Nei, les bare på, tapre bloggleser, det blir ikke tragisk!)

Lommeboka mi ligger i dag utilgjengelig i en hittegodsboks, og der vil den befinne seg 4-5 dager til.

(Jeg vet den er der fordi jeg har mobilen min i den, og hadde lagt inn mulighet til å spore den på Internett. Å, du vidunderlige nye verden av teknologi!)

Nå vet jeg at jeg har 196 kroner i pungen. ( Etter å ha tømt vesker og lommer.) Og pant for…( Vent! Jeg må se hvor mye pant der er for en boks i Norge i dag… 1 kr!)  Da har jeg jo over en tier i pantenettet!

Men når jeg åpner kjøleskapet og planlegger dagens grønnsak-og-linsesuppe, rykker det i magen når jeg må stagge impulsen til å sykle på Rema og kjøpe en paprika. For jeg kan bruke noe annet. Men kanskje kjøpe en gul løk? Løk er billig. Nei! Jeg har igjen det hvite på en purre!

Dette er egentlig bra. Det er ”Make do” som de sa i England under Krigen ( 2. verdens-). Jeg bør bli flinkere til å greie meg med det jeg har.

Og det jeg kanskje først og fremst må lære meg, er å snakke med den ekle følelsen i magen. Si til den at det er lenge siden jeg hadde så knapt med penger, og at dette bare ligner. Og at jeg greide meg fint da, også. Hvis det blir sånn i landet vårt at velstanden ryker, så tilhører jeg en av borgerne med kompetanse på dårlig råd og make do.

Men følelsen i magen forteller meg også vennlig tilbake at jeg kanskje må jobbe litt med meg selv og nå trolig har kommet litt nærmere grunnen til all tåpelig småsløsing.  Dumme minner jeg må sortere litt i og legge pent på plass et sted der de gjør nytte og ikke skade. Jo. Tusen takk, magesug. Jeg vet jo at du er der for noe.

Og dessuten får jeg tak i pengene på kontoen min med litt anstrengelse, for jeg har overført 2000 til noen jeg stoler på, og som muligens kan ta dem ut for meg i dag eller i morgen.

Jeg hadde 2000 kroner å bare overføre fra brukskontoen den 11. i måneden. Og sparekonto. Jeg har dessuten venner som spør om jeg vil låne en 200-lapp. Kjære vene!

Men jeg kan  greie meg uten. I make do.  Jeg har purre i kjøleskapet.