Make do. Grei deg med det du har.

 Jeg er ikke så glad i å kaste. Og jeg er samtidig veldig glad i å kjøpe.

Problemet med å kaste kunne krevet et lite lager og en /arkivar i kvart stilling, men man kommer langt med en skilsmisse, hyppige flyttinger og jevnlige økter etter lesing av Clear your clutter, Konmari og andre ryddeguruer, etterfulgt av turer til Fretex med struttende ryggsekk og trillebag.

Når det gjelder kjøpetrangen, er det mer komplisert: Til hjelp har jeg kanskje begrensningene i å ha uførepensjon og mangel på råflaks med lottokupongen. Men jeg har jo så jeg greier meg.

Det som pusher kjøpetrangen (i tillegg til den massive markedsføringa vi alle blir utsatt for), tror jeg skyldes knapphet i oppveksten, et par år som ung voksen og den tida da jeg nettopp var blitt ufør.

Da vi var ung familie, hadde visstnok ligningskontoret ikke akseptert selvangivelsene våre om vi ikke hadde bodd i en gjennomsiktig bygd der folk visste om hva slags hus vi bodde i og hvor gammel og stygg bil vi kjørte. Og muligens den digre grønnsakåkeren vår. ( At vi fikk vite om tvilen deres, skyldtes vel også gjennomsiktigheten.)

Så øker velstanden i folket, og prisen på ting som var dyrt, blir etter hvert overkommelig. (Det har det i hvert fall gjort så lenge at de færreste kan tenke seg at dette kan snu. I verdens rikeste land.) Opplevelsen av å ha lite penger, handler også om hva det er vanlig å ha råd til i samfunnet rundt deg.

Jeg har aldri hatt god råd, men da jeg hadde nyinnkjøpt og høyt belånt leilighet, unger hjemme og uførepensjon, er siste gangen jeg hadde det knapt. Og for meg var dette i praksis sånn:

Ofte var det bare ca 200kr igjen på kontoen siste uka før jeg fikk pensjonen. Enda jeg prøvde å drøye. At noen glemte å betale tilbake et utlegg på 175 kr, kunne sette meg i skikkelig knipe. Og dette viser også ei side ved det å leve i et velstandssamfunn. Folka rundt deg skjønner ikke hvor viktig det er å ikke skylde småbeløp til folk over tid. Eller hva slags krise det kan bli å ta seg råd til å gå ut å spise med folk og velge det aller billigste, og noen glatt foreslår at en ”bare deler regninga på fire”. Dvs jeg har alltid turt å protestere, og har ikke opplevd det ofte.

Har en venner med bedre råd, kan en jo også oppleve at de har ting å gi bort som man trenger. Det har jeg spart mye på.

En gang vant jeg 225kr i Lotto ei uke før pensjon, og jeg kunne kjøpe noe til middag i stedet for å sette sammen mat av det jeg hadde.
(Nei, jeg spilte ikke ofte, og ble gjerne påspandert en kupong av mora mi, og jeg veit godt  at om du setter alle spillepengene på en konto til du blir gammal, så er det ikke noe som lønner seg mer enn det. Men i de åra hadde jeg oversikt over alt, og regna ut at for meg gikk utgift og inntekt temmelig opp i opp på lottofronten. Litt flaks må man ha i dårlige tider.)

Den tida visste jeg alltid hvor mye penger jeg hadde i kontanter – og tomflasker, og ingen penger ble liggende i lommer etter den 10. I måneden.

Det gikk jo greit! Man lærer seg. Og et år fikk jeg så mye skattefradrag at jeg fikk kjøpt ny vaskemaskin og komfyr. Fellesvaskerimaskiner vasker ikke veldig reint. O velstand den dagen de kom i hus!  Og et år gikk skattepengene til en stasjonær PC. Stasjonær og tungvint fordi jeg trodde den måtte vare temmelig lenge.

Og så ble det litt greiere, og jeg fikk til å trekke fast 200kr til en lånekonto ( som jeg tok ut alt på ca hver tredje måned når det ble ekstra trangt).

Men den lille kvinnes store kapitalområde er bolig. I 2007 gjorde jeg et veldig godt boligsalg, samtidig som jeg flyttet til et sted der boligprisene var vesentlig billigere enn 25 minutter med båt fra Aker brygge, men fortsatt sentralt for den som vet hvordan man tar tog og buss - OG har honnørrabatt!  Utflytta unger og uførepensjon gjorde det mulig flytte til steder jeg ellers ikke uten videre kunne bodd.

Puh! Etter det har jeg ”kunnet kjøpe hva jeg vil”.

Det kan jeg selvfølgelig ikke. Og det kan fortsatt være nesten tomt på kontoen dagen før trygd, men det er fordi jeg har satt på sparekonto det jeg ville betalt om renten på det vesle boliglånet mitt hadde vært normalt høy eller litt mer, og har en annen konto der jeg setter av noen hundringser til store elektriske ting og sånn.

Men jeg har kjøpt ny laptop mer enn en gang. Nytt stereoanlegg. Smarttelefon! Jeg har reist på ferie flere ganger. Går ut og godtar å dele regninga på 4.  (Om jeg har sett at det ikke er noen andre som har valgt billigere mat enn oss andre.) Har kjøpt ny parkas på Gudrun Sjødén uten at det var på salg, og enda jeg hadde en som ikke var utslitt. Sånne ting.

Jeg gir fast til Leger uten grenser og et par andre, og trenger ikke lenger si opp avtalen i en periode fordi jeg må få hodet mitt over vannet her i velstandslandet.

Jeg har ikke TV, og det er fordi jeg ikke har lyst. Men bil har jeg ikke råd til. Og ikke et ekstra soverom/gjesterom, ikke om jeg vil bo sentralt i byen. Men jeg kjøper økologisk mat selv om den er dyrere, og faller jeg for ei bukse enda jeg har nok bukser, så kjøper jeg den, med mindre jeg har sjølpålagte restriksjoner på grunn av feilaktig plassert spekklag som skal vekk før oktober.

Men jeg har det ubekymra og greit. Jeg aner aldri hva jeg har av kontanter i pungen og kan gå mange dager uten å ha oversikt over kontoene mine.

Kanskje hadde jeg hatt enda  litt bedre råd om jeg tok litt styringa der?

Et ”finansgeni” av et avkom kunne  ha et og annet å utsette på meg. (Om hun hadde vært av det slaget med mindre respekt for andres integritet.) Men det er så deilig å slippe å finregne. Slippe alltid å måtte greie seg med det man  har. Å bare kunne gå og kjøpe paprika til suppa, enda jeg har grønnsaker nok. Men ikke paprika. Og kjøpe en kopp te i Oslo mens jeg venter på toget, enda jeg er hjemme om 40 minutter og har skapet fullt av te. Som smaker mye bedre enn Narvesen-te.

Mange idiotiske kopper te-to-go har som hovedhensikt å minne meg om at jeg kan kjøpe dem. Kanskje en og annen genser også. Eller viskelær fra TGR. Fra den ene dagen til den andre har jeg ulik mening om hvor greit det er.

Men så:
(Nei, les bare på, tapre bloggleser, det blir ikke tragisk!)

Lommeboka mi ligger i dag utilgjengelig i en hittegodsboks, og der vil den befinne seg 4-5 dager til.

(Jeg vet den er der fordi jeg har mobilen min i den, og hadde lagt inn mulighet til å spore den på Internett. Å, du vidunderlige nye verden av teknologi!)

Nå vet jeg at jeg har 196 kroner i pungen. ( Etter å ha tømt vesker og lommer.) Og pant for…( Vent! Jeg må se hvor mye pant der er for en boks i Norge i dag… 1 kr!)  Da har jeg jo over en tier i pantenettet!

Men når jeg åpner kjøleskapet og planlegger dagens grønnsak-og-linsesuppe, rykker det i magen når jeg må stagge impulsen til å sykle på Rema og kjøpe en paprika. For jeg kan bruke noe annet. Men kanskje kjøpe en gul løk? Løk er billig. Nei! Jeg har igjen det hvite på en purre!

Dette er egentlig bra. Det er ”Make do” som de sa i England under Krigen ( 2. verdens-). Jeg bør bli flinkere til å greie meg med det jeg har.

Og det jeg kanskje først og fremst må lære meg, er å snakke med den ekle følelsen i magen. Si til den at det er lenge siden jeg hadde så knapt med penger, og at dette bare ligner. Og at jeg greide meg fint da, også. Hvis det blir sånn i landet vårt at velstanden ryker, så tilhører jeg en av borgerne med kompetanse på dårlig råd og make do.

Men følelsen i magen forteller meg også vennlig tilbake at jeg kanskje må jobbe litt med meg selv og nå trolig har kommet litt nærmere grunnen til all tåpelig småsløsing.  Dumme minner jeg må sortere litt i og legge pent på plass et sted der de gjør nytte og ikke skade. Jo. Tusen takk, magesug. Jeg vet jo at du er der for noe.

Og dessuten får jeg tak i pengene på kontoen min med litt anstrengelse, for jeg har overført 2000 til noen jeg stoler på, og som muligens kan ta dem ut for meg i dag eller i morgen.

Jeg hadde 2000 kroner å bare overføre fra brukskontoen den 11. i måneden. Og sparekonto. Jeg har dessuten venner som spør om jeg vil låne en 200-lapp. Kjære vene!

Men jeg kan  greie meg uten. I make do.  Jeg har purre i kjøleskapet.