Kjenner du noen som trenger å få jekka seg ned litt?

 Lite er vel så irriterende som folk som alltid skal ha rett. Kommer du med et forslag, har de alltid et bedre. Eller de hevder at det du foreslår ikke lar seg gjennomføre. Og de kan begrunne det, også. Med kildehenvisninger, om du ikke tror dem. Og jo vennligere de svarer, jo sikrere blir man på at vennligheten bare er falskhet.

Sånne folk kan det vel egentlig være en barmhjertighetshandling å jekke ned litt? Bare for å hindre dem i å bli direkte ufordragelige?

Men før du finner fram jekken din, kan jeg få si noe?

Jeg tror jeg vil begynne med en opplevelse som ligger så mange år bakover i tida at jeg burde ha glemt den. Men den dukker opp med års mellomrom. Og jeg blir litt varm bak øynene. Hver gang.

Vi var en gjeng som jobbet sammen som skulle dra på et møte. Plutselig ble vi usikre på når siste transporten hjem gikk. Ingen visste sikkert. Heldigvis hadde jeg en rutetabell i sekken, og tok den fram. ”Åh, ikke vær så suveren, da!” utbrøt en kollega irritert.

Hun kunne like gjerne sagt: ”Du er flinkere enn meg,- nå igjen- og det irriterer meg. Jeg synes det hadde vært rimelig om du ikke var så flink, for det får meg til å føle meg dårlig.”

Hun sa vel også mer eller mindre: ”Jeg liker deg ikke!”

Hun var penere enn jeg, hadde bedre råd, hadde et ekteskap som hadde vart lenge (og fortsatte å vare). Men hun var litt uengasjert i jobben sin, mens jeg brant for jobben. Jeg ber leserne om å tro meg: Mitt jobbengasjement hadde ingen ting å gjøre med et ønske om å irritere min kollega.

Jeg ble varm bak øynene da, som jeg har blitt det seinere når jeg har husket episoden, men jeg sa ingen ting. Det hadde blitt for mye å si, og ikke tror jeg det hadde hjulpet.

Jeg er tilhenger av et samfunn der alle er like mye verdt og skal ha de samme sjansene. Man skal få støtteundervisning på skolen og støttesamtaler hos helsesøster. Vi skal være romslige med dem som trenger litt mer tid eller litt ekstra forklaring, med dem trenger å hvile eller skjerme seg. Eller hva nå folk rundt oss kan trenge.  Vi kan spleise litt ujevnt  når en av oss egentlig ikke har råd. De som har mer, kan betale mer skatt til fellesskapet.

Men hvis du har skjønt en ting før de andre, orker ei økt til når de andre er slitne eller har noen nyttige erfaringer de andre ikke har, ja det gjelder om du eier ting ikke alle har også, skal du da late som og gjøre deg svakere, så de andre ikke føler seg dårlige?

Å skryte og være breial er ufyselig. Men hvor mye skal folk late som de ikke kan, ikke vet, ikke har for at ikke andre skal føle behov for å jekke en ned? Det er jo ikke sånn at de menneskene du føler deg underlegen sammen med er hardhudede, fulle av selvtillit og tåler alt? Først skrev jeg forresten ”mennesker som får deg til å føle deg underlegen”. Men er det de andre som får deg til det, eller er det du sjøl som lager deg disse tankene?

Ikke tro at det bare mennesker fra ressursfattige miljøer som holder på å jekke ned på den måten. Min kollega over er et godt eksempel på en ressurssterk person. Jeg har også opplevd mennesker som åpenbart var fulle av empati og gode intensjoner ”jekke meg ned” fordi jeg hadde utfordret dem faglig når jeg var i rolla ”familien til den som mottar tjenester”. Det var ganske stygt, men jeg vet ikke om de noen gang klarte å se det. Jeg fikk  faktisk ikke hodet skikkelig over vannet igjen etter den opplevelsen før jeg et par år seinere fikk et par timer med samtale hos en profesjonell.

Jeg har hørt folk lekse opp for slitne mennesker på vei hjem i en full togkupé der de ikke kunne gå unna, åpenbart fordi de hadde en maktposisjon og den sinte endelig fikk en sjanse til å – jekke dem litt ned.

Folk fryses ut og motarbeides. Fordi ”de sikkert tror de er noe”.

Eller, man får ikke hjelp. Selvopplevd igjen:

Jeg var temmelig sykdomsprega for noen år siden og ble attført og ufør. Flinkt la jeg fram saken min, så kottfattet og presis jeg kunne. Hadde gjerne satt opp momenter på et ark på forhånd, strøket og korrigert. I respekt for saksbehandleren og med en viss innsikt i hva hun kunne forventes å hjelpe meg med, og hva ikke. Jeg fikk jo noen svar, men følte vel at jeg måtte prøve å finne ut det meste sjøl.

På et tidspunkt ble ting veldig vanskelig, og saksbehandler hadde ingen løsning. ”Men  hva skal jeg gjøre, da!” utbrøt jeg med gråt i stemmen. DA kom kjerringa på banen! (for å snakke som vi gjorde der jeg vokste opp.) Hun la inn et nytt gir, ble fem hakk vennligere i stemmen og prøvde litt til. Fordi jeg viste sårbarhet.

Men sårbar hadde jeg da vært hele tida! Jeg var alvorlig sjuk. Mest sannsynlig ville jeg bli verre neste år. ( Sånn gikk det ikke, men det visste ingen da.) Jeg hadde mista jobben min, den kjære jobben min.  Men jeg visste at trøsting hører helsetjenesten og vennekretsen til, ikke saksbehandleren på Trygdekontoret. Og jeg kunne ”stammespråket”. Å holde seg til fakta, med et modifisert, lettere popularisert ”stammespråk” som jeg bare trodde ville gjøre det lettere for dem som skulle hjelpe meg, fikk dem åpenbart til å tro at jeg greide meg sjøl og ikke trengte noe særlig. Kanskje virket jeg til og med flink og dermed truende?

Før du irriterer deg grønn over ”forståsegpåere”: ER det egentlig rimelig å irritere seg over at noen forstår seg på noe?

Hvis noen kan noe du ikke kan: Er ikke det fint, da? Så har du noen å spørre? Hvis du prioriterer å ta livet litt mer med ro, og noen lærer seg mer enn deg: OK, du har gjort et valg. Du kan ikke spise kaka og samtidig beholde den, som det heter.

Er det nedlatende å ikke late som man er mer dum eller mindre kunnskapsrik sånn at du ikke skal føle deg underlegen? Kanskje later folk mer som det enn du tror. Og er ikke egentlig DET litt nedlatende, da?

Ja, nå har visst JEG prøvd å jekke DEG ned litt. Går det greit, eller?