Badevekta og dataprogrammet.

 WorkoutMy er ikke ofte på treningssenteret og dagen, for å ha sagt litt om det først. Ikke at jeg er umotivert, men jeg maler skapdører, vasket ned et bad (ikke mitt), skraper skapdører. Maler skapdører!  Treningssenter er nok greiest å få til når en ikke er så fysisk aktiv ellers. Fordelen er at når man trener, får man litt mer balansert muskelbelastning enn når man jobber, og så får man trent kjernemuskulaturen. Jeg får heller ikke trent kondisjonen min like effektivt utenom på treningssykkelen. Så av og til er det ikke dumt å stikke innom treningssenteret.  Men kjernemuskulaturen (rygg og mage og sånn) kan en jo gjøre hjemme også. Hvilket My gjør.

Siden jeg til tider har spist for mye og usunt når jeg er frustrert eller vil dempe andre uvelkomne følelser, må jeg passe på å ikke legge på meg mer, men holde det lille vekttapet jeg fikk i sommer. Kanskje sige ned en kilo eller to til innen jul? Og for å passe på vekta var det jeg fikk meg min tidligere omtalte app som hjelper meg å regne ut hva  maten jeg spiser inneholder. Og nå når jeg veier omtrent det jeg vil veie akkurat nå, er den litt morsommere å forholde seg til. Det foreslår stadig at jeg spiser litt til, nemlig. Så hyggelig!

Men… det er litt som å ha en mamma på telefonen innimellom. ”Drikk litt mer vann nå”, sier den. Etter at jeg begynte å trene, har jeg i grunnen blitt flink til å drikke nok vann. Men når den appen maser, så kobles min indre treåring ( eller 13-åring?) inn og jeg VIL IKKE DRIKKE VANN NÅ.  Ikke så bra for kroppen min, den trassen. Det innser voksenMy kjapt.

Jeg må kanskje slå av mammafunksjonen. Det er vel ikke riktig å kalle det mammafunksjon, forresten. Den maser om at bananer inneholder tryptofan og er bra for humøret. En god mamma ville visst at jeg er allergisk for bananer, ville hun! Og dessuten ville hun vel sett at jeg ER ikke sur, for søren! Eh… jeg var i hvert fall både blid og fornøyd før appen begynte med tryptofanmaset sitt.

Og så sender den sånne meldinger på telefonen som: ”Smakte lunsjen din godt?” Jeg prøver å trykke på meldinga for å se hva den mener, men da blir meldinga borte, og jeg skjønner ikke hva den ville. Til jeg ser lyset: Den HINTER! På elektronisk! For jeg hadde ikke fått tid til å logge lunsjen enda, jeg hadde det travelt. 

En app som hinter!!! Hva jeg venter meg av et dataprogram, er at det er saklig og pålitelig. Men en humørsjuk app som hinter om at jeg har glemt den? No way. 

Da skjønner jeg kanskje mer når jeg har lagt inn 12 porsjoner i stedet for 12 gram valnøtter, oppdager det skyhøye kaloriinnholdet og retter det. ”Den siste treningen fikk deg tilbake på sporet”, sier appen da. Sånt har jeg mer forståelse for, faktisk. Det er akkurat sånne teite ting som bare et dataprogram kan si, og kan ikke misforstås.

Men stort sett får appen  meg til å spise litt bedre, passe mye, men litt av all maten jeg liker godt. Mat man kan leve med på sikt. Så kan det hende det blir for lite grønnsaker og for mye pizza. Eller et helt måltid med bare britiske kjeks med palmeolje og nøkkelost ( type lettere!) For bare summen er grei, maser ikke mammafunksjonen. Så da får heller voksenMy ta jobben med å balansere kostholdet. Skal se ordentlig på saken når sommeren er helt over og siste malingsspannet er pent arkivert i boden eller levert på avfallstasjonen.

Til frokost spiser jeg forresten allerede for det meste havregrøt uten sukker og av og til med en liten klatt økologisk peanøttsmør i. Sånn apropos tryptofan.

WorkoutMy og badevekta.

 Med alt dette fokuset på kropp og trening, ble My minnet om at det var kommet på tre kilo som på ingen måte burde vært der. Ja, ikke at My manglet bare et vekttap på tre kilo på å fylle WHO sine kriterier for normalvekt, men disse siste tre kiloene var spesielt ukledelige, samtidig som de gjorde en større del av garderoben ubrukelig. Så når vi bare var kommet skikkelig i gang med treninga, skulle vi ta tak i saken.

For sikkerhets skyld entret vi ( eller altså My -  eller jeg ) badevekta for å kontrollsjekke utgangspunktet, siden linninga i buksene liksom hadde videt seg litt i det siste. Nåja. En halv kilo ned. Men tatt i betraktning at en del fett måtte være erstattet av muskler, hadde vel egenvekten på My økt noe gjennom treningsvåren, og med bukselinninga som utgangspunkt, var det nok som om jeg hadde gått ned kanskje såpass som to kilo hva gjelder omfang og buksestørrelse. Helt av meg selv mens jeg spiste vafler med jordbærsyltetøy!

My bestemte seg straks for å utsette logging av mat og begrensning av jordbærsyltetøy og den slags for å finne ut om treningen ville fortsette å spille på lag i kampen for å stille tilbake badevekta.

Og helt av seg selv  - igjen - ble det sånn at frustrasjoner og uro som vanligvis måtte stagges med popkorn og lettøl, marsipankake og den slags hadde en tendens til å forsvinne på rask gåtur ”rundt” elva (3,5 km), for ikke å snakke om etter en tur innom hos Treningssenter&søn. Så da spiste jeg visst litt mindre, og gikk ned cirka en kilo til.

Men der ble jeg. Enda glasset med jordbærsyltetøy var spist opp og værgudene ikke spilte på lag ved vaffelsteiking på verandaen. Og på soverommet stod baggen merket ”sommertøy- for trangt”. Jeg fikk på meg den ene capribuksa ved å bruke det gamle gravidtrikset strikk i linningsknapphullet. Men behagelig var det ikke.

Da kom redningen. ”Barnet” kom på besøk, og ”barnet” er helt rå på smarttelefones apper. Disse appene vet råd for alt.  De kan fortelle om været og la deg høre nyhetene på radio, til og med mer enn en time etter at de opprinnelig gikk på lufta. Hm. Vi får ta en bloggpost om apper en annen gang. Om My får tid og lyst. Bortsett fra matregistreringsappene.

Det finnes flere av dem, og jeg har beskrevet Spark people sin før. Men nå fant jeg i fellesskap med ”barnet” en som visst mye mer om norske matvarer, og dessuten kunne den skanne dem! Så gøy! Dessuten. My er lett å glede. Særlig når ”barnet” er i nærheten og kommer med beroligende ord når teknologien virker uforståelig eller funksjonene gjemmer seg bak og bortenfor og nekter å dukke opp.

Appen min heter Lifesum. Jeg liker ikke å reklamere for ting i tide og utide, men ikke har jeg fått penger for å si det, og jeg kan komme til å baktale den aldri så lite også. Hvis jeg får lyst.

Det er ikke sikkert sånn logging av mat er bra for alle.

Appen ville gjerne vite hvor mye jeg veide og hvor mye jeg ville gå ned. Da jeg satte som mål å gå ned to kilo, aksepterte appen repsektfullt dette, det skal den ha. Ikke noe mas om at jeg nok burde gå ned fire-fem kilo til for å ikke utvikle diabetes.

Men My sjøl begynte snart å bli litt småsprø. ”Hvor mange kalorier har jeg spist nå?” Og plutselig var jeg ikke opptatt av hva jeg hadde lyst på til lunsj, men hva som inneholdt det rette antall kalorier eller om jeg orket å gå en tur rundt elva (-230 kal) enda planen var å skrape en skapdør og sy gardiner. For jeg visste ikke helt hvor mange kalorier skapdørskraping og gardinsying brant, og nå måtte jeg finne ut hva jeg skulle ha til lunsj og middag!

I mellomtida hadde jeg gått ned en kilo som sammen med økt egenvekt gjorde meg i stand til å bruke halve posen med bortlagt sommertøy, og jeg bestemte meg for å sette målet til dagens vekt og heller øve meg på å holde den vekta. Som de fleste har erfart, er det DET som er vanskelig, ikke det å gå ned.

Så nå har jeg holdt vekta et par uker og gjort nyttige erfaringer om hvordan man spiser nokså normalt uten å legge på seg. Jeg har spist kake med feit krem på nærkafeen og drukket øl. Jeg har fortsatt å legge inn maten i appen. Det er jo ikke lurt å spise kake samme dagen man har snikspist opp halve porsjonen med pommes frites til den man har vært ute og spist middag med. For eksempel.

Søndag lagde jeg meg bakepulverhevede rundstykker. Det er noe jeg av og til koser meg med til søndagsfrokost. Det er så godt! Med gresskarkjerner og solsikkefrø og en god slant (sunn)olje. Da jeg skulle legge dem inn i appen, viste det seg at jeg hadde spist over 800 kalorier til frokost. En god porsjon havregrøt (med frø og en liten klatt kokosolje) pleier å bli under 300… Dette var nyttig lærdom. Selvfølgelig skulle jeg fortsette med å spise sånne rundstykker. Men en annen gang ville jeg spise 4, ikke 5. For da jeg tok nr 5 var jeg egentlig mett. Forsøksvis redusere oljemengden med 1/3? Og være litt obs på hva jeg spiste til lunsj. Dermed frøs jeg ned resten av rundstykkene for ikke å falle i fristelse, og for å ha til niste en dag.

WorkoutMy fortsetter å trene. Jeg er litt frustrert over at treninga og skapdørskrapinga sliter på de samme musklene. Jeg må også lære litt mer om riktig og smart trening. Jeg har blitt lovet å få trene sammen med et yngre familiemedlem som  kan disse treningssentergreiene. Hva skulle ikke kvinner 60+ gjort uten ”barna”?

I dag rekker jeg  ikke å trene. Jeg ligger etter skjema, men må en tur til Oslo. Det er i sånne situasjoner man må passe på at ting ikke sklir ut. MÅ trene i morgen.

 Best å ta meg seg litt mat. For enda kan det være vanskelig å kjøpe sunn mat ”to og”, og det er dessuten begrenset hvor gode kanelbollene fra Narvesen er, når man skal være ærlig.