WorkoutMy og badevekta.

 Med alt dette fokuset på kropp og trening, ble My minnet om at det var kommet på tre kilo som på ingen måte burde vært der. Ja, ikke at My manglet bare et vekttap på tre kilo på å fylle WHO sine kriterier for normalvekt, men disse siste tre kiloene var spesielt ukledelige, samtidig som de gjorde en større del av garderoben ubrukelig. Så når vi bare var kommet skikkelig i gang med treninga, skulle vi ta tak i saken.

For sikkerhets skyld entret vi ( eller altså My -  eller jeg ) badevekta for å kontrollsjekke utgangspunktet, siden linninga i buksene liksom hadde videt seg litt i det siste. Nåja. En halv kilo ned. Men tatt i betraktning at en del fett måtte være erstattet av muskler, hadde vel egenvekten på My økt noe gjennom treningsvåren, og med bukselinninga som utgangspunkt, var det nok som om jeg hadde gått ned kanskje såpass som to kilo hva gjelder omfang og buksestørrelse. Helt av meg selv mens jeg spiste vafler med jordbærsyltetøy!

My bestemte seg straks for å utsette logging av mat og begrensning av jordbærsyltetøy og den slags for å finne ut om treningen ville fortsette å spille på lag i kampen for å stille tilbake badevekta.

Og helt av seg selv  - igjen - ble det sånn at frustrasjoner og uro som vanligvis måtte stagges med popkorn og lettøl, marsipankake og den slags hadde en tendens til å forsvinne på rask gåtur ”rundt” elva (3,5 km), for ikke å snakke om etter en tur innom hos Treningssenter&søn. Så da spiste jeg visst litt mindre, og gikk ned cirka en kilo til.

Men der ble jeg. Enda glasset med jordbærsyltetøy var spist opp og værgudene ikke spilte på lag ved vaffelsteiking på verandaen. Og på soverommet stod baggen merket ”sommertøy- for trangt”. Jeg fikk på meg den ene capribuksa ved å bruke det gamle gravidtrikset strikk i linningsknapphullet. Men behagelig var det ikke.

Da kom redningen. ”Barnet” kom på besøk, og ”barnet” er helt rå på smarttelefones apper. Disse appene vet råd for alt.  De kan fortelle om været og la deg høre nyhetene på radio, til og med mer enn en time etter at de opprinnelig gikk på lufta. Hm. Vi får ta en bloggpost om apper en annen gang. Om My får tid og lyst. Bortsett fra matregistreringsappene.

Det finnes flere av dem, og jeg har beskrevet Spark people sin før. Men nå fant jeg i fellesskap med ”barnet” en som visst mye mer om norske matvarer, og dessuten kunne den skanne dem! Så gøy! Dessuten. My er lett å glede. Særlig når ”barnet” er i nærheten og kommer med beroligende ord når teknologien virker uforståelig eller funksjonene gjemmer seg bak og bortenfor og nekter å dukke opp.

Appen min heter Lifesum. Jeg liker ikke å reklamere for ting i tide og utide, men ikke har jeg fått penger for å si det, og jeg kan komme til å baktale den aldri så lite også. Hvis jeg får lyst.

Det er ikke sikkert sånn logging av mat er bra for alle.

Appen ville gjerne vite hvor mye jeg veide og hvor mye jeg ville gå ned. Da jeg satte som mål å gå ned to kilo, aksepterte appen repsektfullt dette, det skal den ha. Ikke noe mas om at jeg nok burde gå ned fire-fem kilo til for å ikke utvikle diabetes.

Men My sjøl begynte snart å bli litt småsprø. ”Hvor mange kalorier har jeg spist nå?” Og plutselig var jeg ikke opptatt av hva jeg hadde lyst på til lunsj, men hva som inneholdt det rette antall kalorier eller om jeg orket å gå en tur rundt elva (-230 kal) enda planen var å skrape en skapdør og sy gardiner. For jeg visste ikke helt hvor mange kalorier skapdørskraping og gardinsying brant, og nå måtte jeg finne ut hva jeg skulle ha til lunsj og middag!

I mellomtida hadde jeg gått ned en kilo som sammen med økt egenvekt gjorde meg i stand til å bruke halve posen med bortlagt sommertøy, og jeg bestemte meg for å sette målet til dagens vekt og heller øve meg på å holde den vekta. Som de fleste har erfart, er det DET som er vanskelig, ikke det å gå ned.

Så nå har jeg holdt vekta et par uker og gjort nyttige erfaringer om hvordan man spiser nokså normalt uten å legge på seg. Jeg har spist kake med feit krem på nærkafeen og drukket øl. Jeg har fortsatt å legge inn maten i appen. Det er jo ikke lurt å spise kake samme dagen man har snikspist opp halve porsjonen med pommes frites til den man har vært ute og spist middag med. For eksempel.

Søndag lagde jeg meg bakepulverhevede rundstykker. Det er noe jeg av og til koser meg med til søndagsfrokost. Det er så godt! Med gresskarkjerner og solsikkefrø og en god slant (sunn)olje. Da jeg skulle legge dem inn i appen, viste det seg at jeg hadde spist over 800 kalorier til frokost. En god porsjon havregrøt (med frø og en liten klatt kokosolje) pleier å bli under 300… Dette var nyttig lærdom. Selvfølgelig skulle jeg fortsette med å spise sånne rundstykker. Men en annen gang ville jeg spise 4, ikke 5. For da jeg tok nr 5 var jeg egentlig mett. Forsøksvis redusere oljemengden med 1/3? Og være litt obs på hva jeg spiste til lunsj. Dermed frøs jeg ned resten av rundstykkene for ikke å falle i fristelse, og for å ha til niste en dag.

WorkoutMy fortsetter å trene. Jeg er litt frustrert over at treninga og skapdørskrapinga sliter på de samme musklene. Jeg må også lære litt mer om riktig og smart trening. Jeg har blitt lovet å få trene sammen med et yngre familiemedlem som  kan disse treningssentergreiene. Hva skulle ikke kvinner 60+ gjort uten ”barna”?

I dag rekker jeg  ikke å trene. Jeg ligger etter skjema, men må en tur til Oslo. Det er i sånne situasjoner man må passe på at ting ikke sklir ut. MÅ trene i morgen.

 Best å ta meg seg litt mat. For enda kan det være vanskelig å kjøpe sunn mat ”to og”, og det er dessuten begrenset hvor gode kanelbollene fra Narvesen er, når man skal være ærlig.