lørdag 16. juli 2016

Workout-My på treningssenter 3. En fremmed verden.


 Nå har jeg trent i mange uker. Noen få ganger har jeg droppet ut trening jeg burde gjort, oftest på grunn av dårlig tid, men et par ganger fordi jeg hadde overbelasta kroppen.

Første gangen hadde jeg en time med Personlig Trener og overbelasta håndleddene så jeg måtte ha ro på dem en stund og en gang var jeg så dum at jeg gikk rett fra styrketrening til å gjøre husarbeid i flere timer. Det var da jeg skjønte at etter kondisjonstrening er man pigg og glad etterpå, men etter styrketrening er man bare glad og bør heller gjøre mentalt arbeid etterpå. Eller slappe av.

Treningssenteret begynner å bli kjent og trygt. Det var det ikke i begynnelsen. Da var det meste ganske rart.

Klær og utstyr, for eksempel.

TanteMy startet friskt med en liten ryggsekk med treningstøyet i, siden jeg sykler. Ikke for at jeg ikke hadde treningsbag! Den var kjøpt inn for å inneholde håndbagasje på fly, og ingenlunne ment å antyde at tanteMy var en sånn kul dame som trente på Helsestudio ( som jeg tror det het før).

Men så er tanteMy gjennom utdanning og virke som sykepleier grundig skolert i rein og urein sone, og selv om mitt treningsstudio har en rein og stor garderobe, innså jeg temmelig raskt at hvis jeg aksepterte å bli sett offentlig med noe så lite 60+ som en treningsbag, så ville denne på grunn av det åpne lokket på en helt trygg måte fungere som medbagt rein sone i en ellers mer utrygg garderobe. ( Jo, jeg bruker knaggene også!) Bagen hadde også en egen, fleksibel skittentøyavdeling, utenpålomme til vått håndkle og en ytre lomme til vannflaska. Og kunne henge på ryggen om enn ikke like bekvemt som en ryggsekk. Skikkelig praktisk til treningsbruk, var den. Skulle tro den var konstruert av en dame på 60+!

My begynte med å trene i t-skjorte og knelang joggebukse. Dette var plagg jeg kjente meg trygg i, men det ble ganske svett og vått, i hvert fall på kondisjonstreninga. Og siden sportsbutikken hadde syntetisk treningssinglet på salg, kjøpe jeg forsiktig en. Og ganske fort en til. De tørker jo også fortere etter vask. Litt mer sånne ting er det også blitt.  Men skoene jeg bruker er billige guttejoggesko i str 35, siden tredemølle ikke ligger helt for meg.

Hva bakteriefrykt i garderoben angår, tror jeg faktisk det er de voksne damene som mest frimodig våger seg inn i dusjen. De unge jentene tror jeg dusjer mest hjemme. Kanskje unge jenter er mer opptatt av å ha makeup og kremer lett tilgjengelig hjemme, mens voksne damer ser mer fordelen i å kunne dusje på senteret og komme hjem til en dusj som er like rein og blank som da de skrubbet den dagen før? Samt begrense den i Drammen nokså dyre vannavgifta?

Men dermed er dusjene på treningssenteret reine og nokså tørre, ja nesten for rein sone å regne! Sykepleier-My sine eneste foranstaltninger er å legge håndkleet sitt rett i en egen kurv hjemme hvorfra det går rett på 90 grader, samt medbringe en stor frottéklut for evt ettertørk etter at det større håndkleet har berørt gulvet.

Fremmedfølelse handler også om å bli vant til hvordan en gjør ting og hvor ting er. Litt som å bytte nærbutikk eller ta offentlig kommunikasjon et nytt sted. Nå vet jeg hvor jeg lettest fyller vannflaska, hvor de ulike apparatene står og den greieste måte å sprite treningssykkelen på. Samt at ribbeveggen bør spritvaskes før bruk, for den er det ingen som vasker. Ikke personalet, heller.

Føttene finner veien opp trappa av seg selv, ( trinnene må også på mystisk vis blitt lavere mens jeg har trent der), jeg dumper baggen der jeg alltid dumper den, mens jeg finner treningsarmbåndet som gir meg adgang. Jeg tar til og med det samme garderobeskapet hver gang. Snart forstår jeg meg til og med på apparatene?

Det siste var fleip. Jeg vet hvilke apparater jeg vil bruke. Hvor tung belastning jeg har på de enkelte og hvordan jeg skal stille dem inn har jeg notert meg i en liten bok som jeg bærer med meg i en belteveske. Damer på 60+ må jo alltid ha håndveske!

Det er fortsatt en litt fremmed verden. Musikken er … Jeg er glad jeg ikke er vant til å følge med på teksten i alle engelskspråklige sanger. Det gjør det litt enklere å sjalte ut. Og snart skal jeg ha laget meg en egen treningsmusikk og ha på øra. Det er ”innafor”. Selv de unge og kule har sånt.

Jeg kan ikke bruke apparatene perfekt, så jeg kjøpte to timer med PT.

PT betyr Personlig Trener. De er ansatt på senteret ( eller muligens har de sin egen ”butikk”, men tilhører i hvert fall senteret) og koster like mye som en fysioterapeut som ikke har kommunal avtale, men PTen kan til gjengjeld mindre. Mye mindre. Men de er ofte kulere og så kan de litt mer om kosthold. Dog langt under nivået til en gjennomsnitts dame på 60+. I hvert fall en gjennomsnitts dame på 60 + med sykepleierutdanning og interesse for kosthold.

Denne var ikke særlig lysten på å vise meg apparatene. Hun syntes det var mye bedre at hun lærte meg noen andre øvelser, og det hørtes  jo lurt ut. Å trene inni en maskin… det er i hvert fall noe som virker veldig fremmedgjørende. Så jeg lot henne vise meg.  Som nevnt innledningsvis, gikk ikke det så bra. Mine protester ble stort sett møtt med ”åjoda, dette klarer du” og ”så flink du er”. Det første var feil, og det andre en så sterk overdrivelse at det opplevdes som temmelig pinlig.

TanteMy samler så åndelig styrke til å motsi PT-en og kreve å få lære mer om trening med  apparatene på den andre timen jeg har betalt for. Jeg vet ikke om dette vil være så lett.

Mitt første møte med PT-en var et gratis introduksjonsmøte der My i sin troskyld forventet å få vite det viktigste, mens det viste seg å være et rent salgsmøte der PT-en prøvde å overbevise meg om at de to ekstra billige timene man kunne få som ny egentlig burde erstattes av 10 timer som ”akkurat nå” var på tilbud og med nesten like lav timepris. Hun virket lite glad da Dame 60+ insisterte på å kjøpe den tilbudte pakken og ikke mer foreløpig. Det var nær på at jeg spurte henne om de var utsolgt for den, siden hun så nødig ville selge meg den. Det var så man følte seg hensatt til et slags Tupperwareparty for treningstimer. Dere vet: når det er så vanskelig å ikke kjøpe noe at man føler seg skikkelig meggete om man ikke gjør det.

Nå har hun heldigvis vært på sommerferie mens jeg samler mot og kraft. Og trener på min måte. Jeg blir sterkere og får ikke så lett vondt i kroppen. Trening gir mer jevn og riktig belastning sammenlignet for eksempel med skraping av maling fra kjøkkenskapdører. Men samtidig blir man så sterk at man klarer skrapinga. Det gjelder å finne balansen.

Og snart skal jeg bestille en time hos fysioterapeuten min, han uten kommunal avtale. Så kan han gi litt tilbakemelding og tips om treninga mi. Nesten som en ekte PT. Bare med fagkunnskap.

Ingen kommentarer: