17 mai. Nå igjen.

 En populær vits fra da jeg var unge, var: ”Har du hørt at i år kommer 17. mai på Fredag den trettende? Men det gjør den jo aldri. Eller?

Egentlig har veldig mange av mine 17. mai-er føltes som de kom på Fredag den trettende, og dermed har jeg bare sluttet å gjøre så mye ut av dagen. For å overliste Skjebnen, liksom.

Men jeg liker både kaffedrikking og frokostselskaper og å gå ut og treffe en haug personer på en gang. Egentlig. Jeg har bare så sjelden fått det til å fungere.

Problemet over alle problemer er Kleskoden.

Jeg har ofte problemer med kleskoden ellers også. Hva er greit å ta på seg om man ikke skal skille seg ut som verken rar eller feil? Men ofte fungerer det jo, fordi man kjenner de andre man skal gjøre et eller annet sammen med og vet hva de skal ha på.

På 17. mai, er kleskoden enda mer komplisert. Da skal man ferdes ute i folkevrimmelen, og faren er overhengende for at man uten å ville det går kledd slik at en 14-17 andre får dagen sin helt ødelagt av at søttendemaisløyfa mi ikke har de rette proporsjonene i forhold til jakkelengden eller at skjørtet mitt ikke er pent nok eller at den røde jakka mi ikke er i rett søttendemairød farge. Og vil jeg virkelig ødelegge dagen for så mange?

Nå kan man jo hevde at de som får dagen, eller i det minste fem minutter av den ødelagt fordi de velger å legge sitt fokus på andre som har en annen kleskode har seg selv å takke.  Og det hevder jeg gjerne. Men det stresser meg likevel. Jeg kunne selvfølgelig velge å ikke legge mitt fokus på disse 14-17, så kanskje har jeg også meg selv å takke? Men det er ikke så lett. Og det er det sikkert ikke for kleskodefanatikerne, heller. Jeg kjenner at vi har noe felles der, noe som knytter oss sammen. Vi Blir Stressa Av Den Greia. Så i rein solidaritet blir jeg hjemme og bryter den onde sirkelen mellom oss.

Før bodde jeg forresten på Nesodden i 19 år, og der var det så mange som blåste i kleskoden at der gikk akkurat det greit.

Men akkurat mens jeg bodde der, kom Helseproblemene  inn og gjorde søttendemai komplisert på annet vis.

Jeg har aldri vært så allergisk for bjørk som akkurat de åra på Nesodden. Og å pese rundt i søttendemaitog med øyekløe, bomullshue og tett bringe bidro ikke til å legge festglans over dagen. Ofte hadde ungenes far jobbet om natta og lå hjemme og sov. Heldiggrisen.

Det første året Yngstejenta spilte i korps og Eldstejenta klarte seg sjøl, lå jeg hjemme i saccosekken ( høyt ryggleie) og hørte på Tryllefløyten. Reiste meg kun for å skifte til CD nr 2. Da jeg fortalte det til den like allergiske og enda mer musikkinteresserte fastlegen min, fikk han noe sårt og drømmende i blikket.

Allergien ble bedre, men jeg fikk en periode med svimmelhet og ustø gange, og satte ikke pris på å ferdes i myldring.  Vettskremt for å bli veltet av små, sukkerhypre tasser i flagg og matrosdress som beveget seg raskt og uforutsigbart rundt opplevde jeg nasjonaldagen gjennom et slør av panikk. Den timen jeg deltok.

Men åra på Nesodden var på andre vis søttendemaivennlige hva det ytre miljøet angikk.  Oppstillinga til toget gikk 5 minutter fra der jeg bodde siste 11 åra, og toget gikk forbi kjøkkenvinduet mitt, så jeg kunne flykte hjem og vinke derfra.

Da ungene hadde flydd ut av reiret, fant jeg på noe genialt: Jeg reiste til mora mi og feiret med henne!

Mor syntes det var stas, vennene hennes lot til å oppfatte meg som en særs god datter. Og selv om jeg fortsatt  ikke var helt frisk av verken det ene eller det andre, så orket jeg fint å hjelpe mor med perlekjeder og påkledning, samt å gå og kjøpe kalvesteikmiddag til oss på kafeen på eldresenteret.  Etterpå hørte vi på sangkoret, og ruslet hjem til mor og spise vafler.  En perfekt søttendemai. Vi var til og med utsovet, for på Ørje er det ikke vgs og russ.

Nå har mora mi vært død noen år, og jeg har fått stadig bedre helse. Men jeg kommer ikke i gang med noen ny søttendemaifeiring likevel. Jeg henger ut flagget til rette tider og husker at butikken er stengt og at jeg ikke må gå tur uten å tenke over hva jeg har på meg. Det er min søttendemai.

Hadde jeg bodd store deler av livet mitt i denne byen, hadde det sikkert kunnet ha noe for seg å ikle seg noe søttendemaiete og myldre rundt og se etter kjentfolk en ikke har sett på ti år og som også var ute og myldra.  Og komme i stemning av at alt er like fint og flott som det bruker å være. Særlig om en har husket å ha ulltrøye under sommerstasen.

Det er jo fint at vi har våpenfrie opptog med barn og flagg. Og at vi bor i et land der vi har det så godt at vi snart kommer til å skjønne at vi må dele litt mer med andre. Og fest og moro er absolutt noe for småpiker i alle aldre. Og gutter.

Og snart får mødrene hjem russebarna sine og kan puste litt roligere, de også. Dessuten er bjørkas pollenspredning nede i ”beskjeden”. Og det var oppholdsvær under toget i år, så ingen unger ble våte, med mindre de sølte brus på seg.

Det er mye å feire. Og jeg er ingen grinebiter, folkens. Jeg har vel bare ikke knekt søttendemaikoden.

Ryddebloggpost 3. KonMari med en hint av My.

 Det tar på å ha et stort ryddeprosjekt. Jeg ser poenget i å rydde alt man har over så kort intervall som mulig. Jeg ser hva jeg har, og får en mye bedre oversikt. Særlig når jeg prøver å rydde alt i samme kategori samtidig, uansett i hvilket rom det befinner seg.

Problemet er at jeg blir lei. Ikke at det blir kjedelig. Tante My er velsignet med en glede over de små trivialiteter. Men jeg blir så støl i beslutningsmuskelen! Derfor er jeg Nesten ferdig med å rydde i smykkene mine. Jeg må bare ha en liten pause, der jeg gjør andre ting, før jeg avslutter. Ellers vet jeg at jeg ville stappet de siste smykkene ned i en boks jeg hadde lurt meg til å tro tilhørte smykkeoppbevaringa. Avdelingen for Resten, vill jeg kalt den... Jeg er forresten veldig bevisst på at jeg holder på å rydde i smykkene, selv om jeg ikke har gjort noe der på over ei uke.

Praktisk tips: A4-perm med plastlommer med smålommer i. Hver lomme festet til papplate, ellers bretter den seg.  Her har jeg oversikt over alle mindre smykker. Bortsett fra yndlingssmykkene, som henger inni speilskapet på badet.  Det fikk jeg plass til etter å ha kastet litt annet.

Store smykker henger på en liten stang, slik de alltid har gjort.  Det fungerer, nemlig. If it’s not broken, don’t fix it.

Nå er jeg i gang med papirrydd-og-kast. Jeg hadde 5 Helmerkommoder (IKEA) med små skuffer. Kjekke saker. Kan brukes til alt mulig. Familiens ungdommer mellom 11 og 34 har en skuff hver til småting, dessuten er det kontorrekvisita, bandasjer, feriebrosjyrer, jobben, frivilligjobben, gavebånd, diverse elektroniske duppeditter…  Men ved å rydde i alle kategorier samtidig, har jeg samlet ting, kastet dubletter og ting jeg har gjemt for sikkerhetsskyld i 10 år, er nå en hel Helmerkommode tom, og enda kommer jeg nok til å ha reserveskuffer når jeg har gått gjennom alt sammen. 1 stk Helmer, hvit gis bort til den som henter den sentralt i Drammen. Ikke større enn at du kan ta den med på bussen, hvis ikke han sure sjåføren kjører.

Individuell tilpasning hittil: Rydde litt i neste kategori om man går i stå i den første. Bare man vender tilbake til den første.

Ikke kaste ting det er vanskelig eller dyrt å erstatte.

Ikke sloss med papirdragen uten gode hjelpere og smarte våpen.

Litt mer om det siste:

Jeg kan ikke fordra å rydde i papirer, og det blir alltid rot i dem. Før, da jeg var syk, ble jeg så ofte sliten at papirrot aldri kunne takles på tørre viljen. Når det var trafikkork i hodet, så var det det. Så har jeg vel utviklet noen uvaner fra da.

Det er nok også årsaken til at jeg får litt panikk av store papirbunker. De pleide å utfordre konsentrasjonen min på en ytterst ubehagelig måte.

Det hjelper at noen er sammen med meg. Jeg tror det kobler meg til her og nå og virkeligheten. Som er at jeg takler papirbunker.
(Samt at Google ofte kan svare meg når jeg lurer på hva jeg skal med et papir. Og forresten ikke bare kan Google svare. Av og til sier Google(sånn omtrent): ”Bare sleng den dritten, jeg kan finne en ny til deg om du trenger den til neste år. Bare søk på emneordet, vennen min.” Og selvfølgelig kan ikke google alltid finne igjen hva det lover når ryddekastinga står på som verst. Men tro dere meg: Den finner igjen mye mer enn jeg sjøl ville gjort ved å endevende skuffer og mapper.)

Dessuten har jeg noen strategier. NLPstrategiene hjelper meg å skifte ut de ubevisste tankene som stjeler energien og skaper stress. Reikistrategien går rett på stresset. Reiki virker raskere, selv om NLP-en er ganske morsom.

Så skjer noe merkelig:
Jeg kan strategiene. Jeg vet jeg trenger dem. Men så tenker jeg ( relativt ubevisst): ”Jammen om jeg gjør den strategien, så kommer jeg til å få lyst til å sette i gang med papirryddinga. Hjelp! Det er jo det jeg ikke orker!”

Så da surfer jeg på Facebook en time. Til jeg forhåpentligvis brått og uten dikkedarer kaster meg i gang med strategien min. Fort-fort, før jeg rekker å sette på tevann. For da må jeg jo selvfølgelig drikke teen først…

 Så har vi livet, (sangkoret, jobben, frivilligjobben og TanteRundtomkring-aktivitetene), men innimellom, og litt før, litt etter, så rydder jeg. Og kaster og bretter.

Jeg vet hvor papirdragen har gjemt seg nå. Jeg slentrer bare helt rolig forbi den og prøver å få det til å se ut som jeg ikke har lagt merke til den. Hysj! Neste gang stuebordet er tomt, kommer jeg til å nappe til meg bunken den vokter over, og den kommer ikke til å være så skummel som dragen prøver å få meg til å tro.

Det beste er det gode salatglassets fiende.

Jeg har skrevet om dette før. Våren 2013. http://tantemy.blogspot.no/2013/04/7-ytring-fra-my-om-stille-badevekta.html  Så denne bloggposten er vel litt juks.

Men jeg driver og rydder i papirene mine, og alle som har lest bloggposten min om prokrastinering, http://tantemy.blogspot.no/2011/10/utsettelsesatferd-kalles-ofte.html, skjønner at det ble veldig viktig å få skrevet en bloggpost om… for eksempel salat på glass.

 Jeg hadde nok hørt før at man kunne kutte opp salat på glass og ha klar i dagevis i kjøleskapet, men  avviste ideen kjapt. Så for meg posene med ferdigkutta salat i butikken, med brune kanter… Var det ikke meningen at salat skulle være sunt, da?

Man går i den vanlige fella: Man avviser de halvgode løsningene, fordi man føler seg overbevist om at man garantert vil kunne fullføre den beste løsningen. Alltid. Man skal nemlig skjerpe seg og bli et perfekt menneske. Fra i dag. (Evt i morgen…)

Det var i en periode jeg prøvde å bli – ja, om ikke et perfekt menneske, men et flere kilo lettere et, at jeg innså at jeg måtte ha noe sunn mat lett tilgjengelig, og bestemte meg for å lage salat på glass. Jeg hadde hørt om å lage for 5-6 dager om gangen, men nøyde meg med tre. En porsjon i bolle og to i glass med tett lokk.

Det funka som bare det! For man tar ikke salatglasset i stedet for nyskåren salat, vet dere. Man tar den i stedet for 4 riskaker med ost og en yoghurt, pannekaker eller kanskje en halv pizza Grandiosa. Eventuelt en rekke småspisemat ( kjeks, is, en halv matbar av den ikke så sunne sorten… man stapper i seg mens man lurer på hva man skal lage til lunsj eller middag og før man oppdager at man vel har spist den, bit for bit.

Salatglasset funker best som en basis, der man tilsetter noe. Lager man olje/eddikdressing, kan den ligge i bunnen av glasset og marinere noen morsomme bønner, men jeg er glad i yoghurtdressing, og den må du lage når du skal spise. Evt kan du lage dobbelt porsjon og ha til dagen etter, men du må ha den på når du spiser. Det samme gjelder dressing fra flaske.

Dessuten er det min erfaring at det må mer proteiner enn bønner til for å bli mett, og hvis du vil ha egg, fisk eller kjøtt, må du også ha det i når du skal spise. Men du kan skaffe det og ha det klart når du lager glassene. Hardkokte egg kan oppbevares i kjøleskapet, og det får ikke den blå ringen rundt plommen om du skreller dem straks de er kjølt ned i litt vann, og så kan du oppbevare dem i en plastboks. Eller -pose.

Men du kan vel også ta ei skive brød med makrellitomat til salaten også. Eller ha den ved siden av middag. Til to?

Jeg liker dessuten å ha i tomatene når jeg skal spise også, fordi jeg ikke synes kjøleskapskalde tomater smaker noe særlig.

Jo, men det er mye lettere likevel! Du slipper med å rydde opp på kjøkkenet  en gang. Du bare tømmer glasset opp ned i en bolle, putter oppi det siste og spiser.

Fylling av glasset er enkelt. Du tar det våteste nederst, og det tyngste. Så kommer sånt som paprika og agurk, og har du to slag grønn salat, tar du den med de tandreste bladene på toppen. Ta et glass som kan bli fullt uten at du skviser maten, og sett lokket godt på. Sett dem i kjøleskapet.

( Jeg kan tenke meg at ”ta et glass” er det vanskeligste. Du får kjøpe et glass  eller to hos Claes Ohlson og til jul kan du ha pepperkaker i det ene og marsipan i det andre. Eller du kan oppbevare dekorativ tørrmat på kjøkkenhylla om salat på glass ikke blir en fast ting i kjøleskapet ditt.)

Og hvis du lager 5 porsjoner, kanskje, så kan du åpne en liten boks mais (eller prøv hermetiske mandariner!) og ta litt i hvert glass. Og du kan åpne to ulike pakker kokte bønner i salaten. (Ta dem i en sil og skyll vekk det klisne vannet de ligger i.) Du kan ta en gul og en rød paprika, uten å få halve paprikaer liggende til tørk i kjøleskapet.

Lever du litt uregelmessig, og er litt usikker på hvor mye du kommer til å spise hjemme, kan du lage deg tre porsjoner, bare du vet at de to glassene i kjøleskapet blir spist opp i løpet av uka.

Var ikke dette lurt, da?