17 mai. Nå igjen.

 En populær vits fra da jeg var unge, var: ”Har du hørt at i år kommer 17. mai på Fredag den trettende? Men det gjør den jo aldri. Eller?

Egentlig har veldig mange av mine 17. mai-er føltes som de kom på Fredag den trettende, og dermed har jeg bare sluttet å gjøre så mye ut av dagen. For å overliste Skjebnen, liksom.

Men jeg liker både kaffedrikking og frokostselskaper og å gå ut og treffe en haug personer på en gang. Egentlig. Jeg har bare så sjelden fått det til å fungere.

Problemet over alle problemer er Kleskoden.

Jeg har ofte problemer med kleskoden ellers også. Hva er greit å ta på seg om man ikke skal skille seg ut som verken rar eller feil? Men ofte fungerer det jo, fordi man kjenner de andre man skal gjøre et eller annet sammen med og vet hva de skal ha på.

På 17. mai, er kleskoden enda mer komplisert. Da skal man ferdes ute i folkevrimmelen, og faren er overhengende for at man uten å ville det går kledd slik at en 14-17 andre får dagen sin helt ødelagt av at søttendemaisløyfa mi ikke har de rette proporsjonene i forhold til jakkelengden eller at skjørtet mitt ikke er pent nok eller at den røde jakka mi ikke er i rett søttendemairød farge. Og vil jeg virkelig ødelegge dagen for så mange?

Nå kan man jo hevde at de som får dagen, eller i det minste fem minutter av den ødelagt fordi de velger å legge sitt fokus på andre som har en annen kleskode har seg selv å takke.  Og det hevder jeg gjerne. Men det stresser meg likevel. Jeg kunne selvfølgelig velge å ikke legge mitt fokus på disse 14-17, så kanskje har jeg også meg selv å takke? Men det er ikke så lett. Og det er det sikkert ikke for kleskodefanatikerne, heller. Jeg kjenner at vi har noe felles der, noe som knytter oss sammen. Vi Blir Stressa Av Den Greia. Så i rein solidaritet blir jeg hjemme og bryter den onde sirkelen mellom oss.

Før bodde jeg forresten på Nesodden i 19 år, og der var det så mange som blåste i kleskoden at der gikk akkurat det greit.

Men akkurat mens jeg bodde der, kom Helseproblemene  inn og gjorde søttendemai komplisert på annet vis.

Jeg har aldri vært så allergisk for bjørk som akkurat de åra på Nesodden. Og å pese rundt i søttendemaitog med øyekløe, bomullshue og tett bringe bidro ikke til å legge festglans over dagen. Ofte hadde ungenes far jobbet om natta og lå hjemme og sov. Heldiggrisen.

Det første året Yngstejenta spilte i korps og Eldstejenta klarte seg sjøl, lå jeg hjemme i saccosekken ( høyt ryggleie) og hørte på Tryllefløyten. Reiste meg kun for å skifte til CD nr 2. Da jeg fortalte det til den like allergiske og enda mer musikkinteresserte fastlegen min, fikk han noe sårt og drømmende i blikket.

Allergien ble bedre, men jeg fikk en periode med svimmelhet og ustø gange, og satte ikke pris på å ferdes i myldring.  Vettskremt for å bli veltet av små, sukkerhypre tasser i flagg og matrosdress som beveget seg raskt og uforutsigbart rundt opplevde jeg nasjonaldagen gjennom et slør av panikk. Den timen jeg deltok.

Men åra på Nesodden var på andre vis søttendemaivennlige hva det ytre miljøet angikk.  Oppstillinga til toget gikk 5 minutter fra der jeg bodde siste 11 åra, og toget gikk forbi kjøkkenvinduet mitt, så jeg kunne flykte hjem og vinke derfra.

Da ungene hadde flydd ut av reiret, fant jeg på noe genialt: Jeg reiste til mora mi og feiret med henne!

Mor syntes det var stas, vennene hennes lot til å oppfatte meg som en særs god datter. Og selv om jeg fortsatt  ikke var helt frisk av verken det ene eller det andre, så orket jeg fint å hjelpe mor med perlekjeder og påkledning, samt å gå og kjøpe kalvesteikmiddag til oss på kafeen på eldresenteret.  Etterpå hørte vi på sangkoret, og ruslet hjem til mor og spise vafler.  En perfekt søttendemai. Vi var til og med utsovet, for på Ørje er det ikke vgs og russ.

Nå har mora mi vært død noen år, og jeg har fått stadig bedre helse. Men jeg kommer ikke i gang med noen ny søttendemaifeiring likevel. Jeg henger ut flagget til rette tider og husker at butikken er stengt og at jeg ikke må gå tur uten å tenke over hva jeg har på meg. Det er min søttendemai.

Hadde jeg bodd store deler av livet mitt i denne byen, hadde det sikkert kunnet ha noe for seg å ikle seg noe søttendemaiete og myldre rundt og se etter kjentfolk en ikke har sett på ti år og som også var ute og myldra.  Og komme i stemning av at alt er like fint og flott som det bruker å være. Særlig om en har husket å ha ulltrøye under sommerstasen.

Det er jo fint at vi har våpenfrie opptog med barn og flagg. Og at vi bor i et land der vi har det så godt at vi snart kommer til å skjønne at vi må dele litt mer med andre. Og fest og moro er absolutt noe for småpiker i alle aldre. Og gutter.

Og snart får mødrene hjem russebarna sine og kan puste litt roligere, de også. Dessuten er bjørkas pollenspredning nede i ”beskjeden”. Og det var oppholdsvær under toget i år, så ingen unger ble våte, med mindre de sølte brus på seg.

Det er mye å feire. Og jeg er ingen grinebiter, folkens. Jeg har vel bare ikke knekt søttendemaikoden.