Ta vare på seg sjøl og andre.

«Slutt å være sammen med mennesker som tapper deg for energi.» «Sett grenser for andre.» «Ta vare på deg selv.» Nå har jeg lest noe sånt igjen.

Tja.

Visst skal vi ta vare på oss sjøl. Jo mer du tar vare på deg sjøl jo mindre må andre ta jobben. (Om de i hele tatt kan og vil. ) Og hvis vi ikke tar vare på oss sjøl, har vi lite å gi til andre. «Fest din egen surstoffmaske først», sier de på flyet, og det er en god metafor også. Jeg er også en ivrig formidler av at du ikke kan redde folk fra å drukne ved å hoppe uti brønnen til dem. Som oftest.

Men jeg er av og til bekymra over ta-vare-på-deg-sjøl-kulturen. Jeg er det.

Noen ganger tror jeg faktisk vi bør kunne la oss utmatte litt av folk som tapper oss for krefter. Fordi de trenger det og ikke har ressursene til å hjelpe seg sjøl. Du ville hoppet uti og svømt til land med en som ellers ville druknet selv om du fikk lungebetennelse av det, ville du ikke? Og selv om du kanskje hadde hatt mareritt en stund etterpå også?

Nå er det sikkert mennesker som aldri har belemret andre med sine sorger og «greier» ut over den andres smerteterskel. Jeg tilstår at TanteMy ikke befinner seg i denne gruppen. Når livet har vært forj...., har det nok hendt jeg har tatt initiativ til å prate om «greia mi» enda en gang, selv om temaet sikkert har vært betrakta som utprata av den andre. Jeg har kanskje bevisst oversett kroppsspråket og peisa på. Og jeg har ikke dårlig samvittighet for det, heller, enda det kan jo hende den andre hadde litt mye akkurat da. For det er lov å ta feil og ikke være perfekt. Og det må andre få lov til også.

Jeg har også mange ganger sjøl hørt lenge på folk som tar opp problemene sine for ørtende gang og aldri lurer på hvordan jeg har det. Ikke bare fordi ting kan se annerledes ut fra innsida og vi ikke vet alt om andre. Men også i medlidenhet med et menneske som later til å ikke evne å se annet enn sitt eget forvrengte bilde av verden. Sa jeg speilbilde av verden?

Ja, vi skal stille krav til andre mennesker. Det kan være en menneskekjærlig handling å lirke eller dytte folk i retning av selvhjelp og egen mestring når de bare appellerer om hjelp og å bli lyttet til. Det kan.

Og hvor mye skal en tåle av folk som tydeligvis ikke ser annet enn seg sjøl. Du orker ikke høre den historien deres en gang til.

Men noen ganger må vi få ting ut flere ganger. Hvor mange skyllerunder har vaskemaskina di? Tenkte jeg det ikke. Og noen ganger må en jammen sette på mykggjørings­program etter at man egentlig skulle være ferdig også. Selv om en må legge seg enda et kvarter seinere.

Men før eller seinere en jo stoppe med å klage. Som en ung kvinne sa til meg: «Nei, det går aldri over at pappa døde så brått og dramatisk. Det blir greiere. Men det går ikke over. Men jeg kan ikke forvente at alle skjønner det»

Det er derfor det finnes prategrupper for dette og hint.

Så kan folk også få profesjonell hjelp til å grave seg ut, om ting blir for gærent. Eller legge ting litt mer fra seg, litt lengre unna. Debrifing. Dissosiering.

Eller til å skifte fokus til andre ting. Se mer løsninger, færre hindringer. Kanskje tilgi eller se at noen gjorde så godt de kunne. Det er det fint å hjelpe folk til å finne fram til uten å ta jobben sjøl. Vi kan ikke alle redde hele verden.

Men jeg vil altså hevde at det noen ganger kan være riktig å omgi oss med folk som tapper oss for energi.

Jeg har faktisk nylig opplevd å være samme med mennesker som jeg ble fylt av energi å være sammen med, kanskje mye fordi dette var mennesker som vet at man selv kan fylle opp sine egen energi uten å bare omgi seg med de rette menneskene.