Ode til min veranda.

Jeg fikk min Veranda i juni 2011.

Da hadde jeg beilet til den i en drøy måned, helt fra Eiendomsmegler&søn (som de ikke heter) lot utlyse en erklæring om at verandaen, inklusive stue, soverom kjøkken og vakkert, men tvilsomt bad var til salgs. Antydningsvis til en pris 140 000 lavere enn sluttresultatet skulle vise seg å bli. Enda de viste den på mandag 16. mai. (Jeg har ennå ikke kunnet bringe på det rene om “Eiendommegler &søn” hadde et horn i siden til Selger, i og med at de valgte å vise leiligheten på en så for Selger ugunstig dag. Og ikke rådet Selger til to-tre enkle grep som ville fått leiligheten til å fremstå som noe mer sjarmerende. )

Ikke desto mindre var vi mange som lot oss lokke hit på denne inneklemte maidag, og i hvert fall tre av oss så potensiale i både den overmøblerte leiligheten og ikke minst den støvete verandaen der en lettere soppangrepet hvit plaststol beskjedent mumlet noe om elveutsikt mens den beskjemmet unnskyldte seg for at et gult hus frarøvet oss muligheten til å la blikket hvile på bakken med det blå Strømsgodset menighetshus bak Pølsesvingen.

Den lille badestranda på andre siden av veien glemte både den og megleren å nevne. Det ble en hyggelig overraskelse.

Helt fra slutten av februar hadde jeg fristet tilværelsen som “omvendt mambo” i eldste datterens ekstra rom, og selv om det var hyggelig en stund, så begynte jeg å lengte etter et eget sted. Og etter et utrolig sjarmerende sted på Bangeløkka som mer enn hintet om store utgifter til oppussing etter kriteriene for verneverdig hus, en nokså grei leilighet så billig og med så dårlig kjøkken at jeg fikk våte drømmer om et kjøkken helt etter eget hode, hvis det ikke var for- ooops steinknuseri rett rundt svingen, var det derfor tapetet var så svart...og en del andre leiligheter som enten var koselige, men med skumle detaljer, eller bare usjarmerende. Så:

Jeg husker den gangen jeg begynte å se på leiligheter i Drammen. Jeg hadde sett på en uten hjelpesluk på badet borti Øvre Storgate. Jeg husker til og med at Selger ble rasende da jeg hadde spurt etter dette hjelpesluket og åpenbart mente at om vannet stod 7 cm opp på baderomsgolvet før det kunne renne over kanten til dusjnisjen, så var dette en detalj det var frekt av en potensiell boligkjøper å henge seg opp i..
Trett av en ikke-så-lovende-likevel-bolig ruslet jeg innover mot sentrum. Og det duftet av kaprifol. Rett etterpå kom det ekte, gammeldags brustein og koselige gamle hus i biedermeyerstil...

Den kaprifolen var plantet rett utenfor min veranda. Et frampek!

Ja, for jeg fikk tilslaget. Fire år etter hjelpeslukdagen. Eller, nei: vi sier Kaprifoldagen! Akkurat da jeg molefonken satt på bussen og prøvde å kvinne meg opp til en ny runde visninger etter å ha budt 20 000 mer enn jeg strengt tatt burde, ringte Eiendomsmegler &søn og kunne fortelle at den andre av de to konkurrentene i budrunden hulkende hadde måttet meddele at nå hadde hun ikke råd til å gå videre. Nåja. Hulkende og hulkende... Det vet jeg strengt talt ikke, jeg snakker vel helst om den indre stemningen jeg selv ville vært i om han i stedet hadde ringt og meddelt meg at hun hadde høynet med 10 000.

10 000, det er jo bare en ikke alt for dyr sofa. Men et sted må man stoppe, og gudene vet hvor Den Andre Budgiveren har tenkt å sette ned foten.

Og så ble Verandaen min.

Mens jeg ventet på nøkler listet jeg meg inn i tunet, det grønne, fine tunet med tuntre og hvite tomannsboliger og en åttemannsbolig rundt. Jeg snek meg bort til verandaen. Turde ikke gå inn på den, selv om leiligheten faktisk ikke var bebodd nå. Men fra utsiden fikk jeg målt at min hagebenk fikk plass. ( Jeg sitter på den nå og skriver...)

Jeg måtte vente ei uke på at min bror Bilisten kunne kjøre sakene mine til leiligheten. Men et lite kafebord med stoler greide jeg å frakte med meg. Brukte jeg datterens sykkelhenger? Og så kjøpte jeg to lilla stolputer og ditto sofaputer. Jeg hadde møbler!

Resten av leiligheten tok jeg langsomt i bruk. Det skulle males kjøkkenskap og soverom. Det skulle kjøpes møbler. Men verandaen, den bodde jeg på fra første stund.

Da høsten kom, og verandaen bare ble en korridor mot elva og et sted å lagre ved og sende røykere til, følte jeg at jeg hadde mistet litt av det første hjemmet i hjemmet mitt. Og hver vår er det som jeg kommer litt hjem igjen når jeg kan sitte der og ta den første tekoppen om morgenen. Og etter hvert sitte og høre på glad småprat fra verandaene omkring. Eller nede fra stranda. Eller fra folk som sykler eller går forbi. Enten de er glade, sinte, ivrige, ja, til og med småfulle, noen i blant nå mot natta.

Men mest er det bare meg og elva.