17.mai for særinger

Søttemai! Søttemai! ropte veslejenta mi i baksetet. Det var i oktober, og vi befant oss i Sverige. Greit at jeg ikke er av de mest ihuga feirerne, men å oppdra det uskyldige barnet til en sabotør, var ikke det å strekke det litt langt?

Jeg iler med å forklare at Barnet ved forrige sverigebesøk på våren fikk masse nytt tøy, og det samme hadde skjedd denne gangen. Og selv om hun var ivrig i gang med å tilegne seg språkets vidunderlige verden, så har det hendt eldre og mer livserfarne enn henne at de har kommet til å misforstå hva et uttrykk egentlig betyr.

Og jammen også nettopp søttende mai, forrresten. Søttende mai handler ikke det primært om fine klær? Og så litt grunnlovs- og norgesprat i bakgrunnen.

Det er nok en av grunnene til at jeg trives så dårlig på søttendemai. Jeg har ikke så behov for å vinne pyntekonkurransen, men man vil jo nødig provosere noen på festdagen. Og kleskoder er min fiende. Eller: jeg modererer meg. Fastspikra koder liker jeg godt. Når sangkoret skal ha akkurat sånne klær. Det er greit. Da tar jeg bare på sånt. Og jeg har tilbrakt det meste av arbeidstida mi i kittel og lerretsbukse. Helt greit, særlig da vi slapp ermforklet i polyester. Og hadde jeg eid en bunad, hadde kanskje den delen av 17. mai gått smertefritt for seg. (Ja, jeg er av dem som ikke har alt for mye imot stryking.)

Og med alder og visdom har jeg vel tilegnet meg evnen til å sette sammen et fint 17. maiantrekk, forresten, om jeg må. Et pent skjørt, gjerne blått, en rød topp og noe hvitt til. Men så er det jakka. Den fine, røde strikkede jeg kjøpte til bryllupet til den ikke lenger så vesle jenta mi, er nok ikke flaggrød nok. Og er den varm nok? Det er jo så grønnj... kaldt på de fleste 17. maiene, selv for oss som har skjønt ullsinglettrikset.

Men det er flere grunner til ikke å gå ut 17. mai enn at man nødig vil ødelegge stemningen for de ivrige. I en periode var myldring slitsomt for meg. Det hadde først og fremst med måten jeg oppfattet synsinntrykk, (nei, jeg orker ikke å forklare hvordan det fungerer)og litt at jeg gikk litt ustødig, sånn at et barn i friskt tempo og uforutsigbar løperute med litt uhell kunne velte meg. Men mest at jeg ble sliten av å se på all vrimlingen.

Jeg måtte ut en liten tur, hadde ei korpsjente som skulle ha klem før de stilte opp. Jeg bodde 200 meter fra oppstillingsplassen og tok på meg et skjørt og den største 17. maisløyfa jeg fant. (I antiprovoserende hensikt. Fungerer.) Straks toget startet, gikk jeg hjem igjen, tok på meg joggebukse og satte meg ved kjøkkenvinduet. Nesten som Sonja. Der kom nemlig toget forbi, og barna jeg kjente vinket opp. Og etterpå hadde jeg fri. Korpsjenta marsjerte og spilte og kom så seint tilbake at jeg ikke var savnet. Den eldste var stor og løp fritt.

Av og til bidrar også pollenallergien til å fristille meg fra søttendemaifeiring. En søttendemai tilbragte jeg med å sitte i saccosekken og høre hele Tryllefløyten. To CDer. Det var en veldig fin søttendemai.

Og dermed har jeg liksom falt litt ut av tradisjonen. Det er ikke verre enn det. Har ingen motforestilling mot verken flagg eller grunnlov. 

I år skal jeg sy på søttende mai, tror jeg. Jeg har en haug med tøy som bare trenger en søm eller så. Eller jeg rydder ferdig den siste boden, om jeg ikke rekker det før. Jeg har flere venner som også er søttendemaivegrere, men folk orker jo ikke brøyte seg gjennom trengselen for å komme seg til min veranda. Jeg ville ikke gjort det for å komme til dem, heller.

Jeg må bare huske å handle mat på fredag (antageligvis ikke pølse og lompe) og henge opp flagget i stedet for klesvasken, så går det nok bra. Og så håper jeg det blir fint vær, så folk får det skikkelig hyggelig. Det skal jeg ha også.

Hurra!