Det eneste møte jeg selv har hatt med ramadan, var hos
tannlegen. Jeg hadde fått pålimt en ny jeksel, og den tannlegen var blond både utapå og
inni. Så tanna løsna, og jeg måtte inn
på en krisetime.
Jeg husker ikke tannlegen, bare at det til min lettelse ikke var den samme.
Men jeg husker assistenten. Jeg gjetter på at hun var tyrkisk. Hun hadde i
hvert fall skjerf over håret. Og så kunne hun Tenner. Jeg håper hun fikk bli
tannlege til slutt, for jeg overhørte såpass mellom dem som jobbet der, at jeg skjønte at
den som kunne sånne tenner som min, det var hun.
Så kom det fram at vi måtte vente litt på tannlegen, men
denne dama jobbet i lunsjpausen sin for å hjelpe meg. Jammen, du må jo ha mat,
sa My. Men det var ramadan, så det trengte hun ikke, sa hun. Jammen hun trengte vel å sette seg litt med
beina høyt? Det var da jeg lærte noe helt nytt om ”denne
forferdelige fasten som gjorde at folk ikke fikk lov å spise”.
Hun sa at når det er ramadan, skal man gjøre gode gjerninger
mot andre. Derfor var hun så takknemlig for at jeg kom akkurat i lunsjpausen
hennes, for da fikk hun en anledning til å hjelpe noen.
Dette var forresten åpenbart ei dame med bein nesa og vett i
panna, og jeg tror aldri hun var tvunget til hverken sjalet sitt eller fasten. Hyggelig
var hun også.
Ja, det var bare det jeg ville si i dag.
1 kommentar:
Det er veldig rart. Ramadan er helt klart ikke for nordmennene .
Legg inn en kommentar